Fangst og beven

Skuespiller Anneke von der Lippe (43) har aldri nedlagt en elg. Skogsjefen, derimot

Åh Gud, var det salt jeg hadde i kaffen nå?

Anneke von der Lippe (43) har tatt av seg lua med øreklaffene og den store, grønne militærjakka som hang rundt henne som et tomannstelt. For 20 minutter siden satt hun over skrevs på en trebenk på scenen, spyttet, slo seg på låret og drakk hjemmebrent fra ei colaflaske. Nå har hun brettet opp olabuksene, tatt på seg rød leppestift og grønne øredobber og nipper skeptisk til kaffen på Theatercaféen.

- Nei, det var sukker!

Hun buster til det gutteaktige, rødbrune håret.

- Du skjønner, det er så jævlig lange prøver, og på slutten av dagen skal man prøve å være litt kreativ og så blir det bare sånn kokkiliko og alle bare ler av utmattelse.

Så begynner Anneke von der Lippe å bla gjennom menyen. Leser den høyt for seg selv. Rosastekt andebryst. Flatbiff av dåhjort. Ristet piggvar. Lammecarré.

- Hva skal du ha? spør hun og titter opp.

- Ostetallerken.

- Du må jo ha skikkelig mat! Da blir man veldig glad, og sier så fine ting!

- Det er jo du som skal si fine ting.

- Det er sant. Jeg tar en reinsdyrbiff, jeg.

Fire filmer og ett teaterstykke. Det blir mye Anneke von der Lippe i år.

- Oi, ja, altså, først er det «Lønsj» som går på kino nå. Der er jeg med ganske lite. Jeg var med ganske mye, men det er … klippet bort! Det er ikke jeg vant til, altså. Æ-hæ-hæ-hæ-hæ!

Anneke von der Lippe er lav, men ler høyt.

- Da jeg så «Lønsj», tenkte jeg: «Herregud, er det meg? Jeg ser jo helt jææævlig ut.»

I filmen sitter hun i rullestol, protesterer ved å tisse på seg og har valgt å slutte å snakke.

- Det var vidunderlig ikke å si noe. Det er alltid så mye bråk, så mange mennesker. Noen ganger, når jeg har hentet barna på skolen og parkert utenfor huset, skrur jeg av tenninga. Så sier jeg til dem at nå koper vi litt - jeg prøver å lære dem det, skjønner du. Og så sitter vi bare stille der i bilen i et par minutter.

Så rufser hun seg i håret med begge hender - hun skal fortsette med denne rufsingen gjennom hele intervjuet - og fortsetter oppsummeringen: Tre kvelder i uka står hun på scenen på Christiania Teater som blant annet mor, farmor og leder i jaktlaget i «Populærmusikk fra Vittula». Og det er her hun spytter og drikker hjemmebrent. Seinere i år spiller hun terapeut - en rolle hun har de beste forutsetninger for å spille - i filmen «De gales hus». Deretter følger nok en liten rolle i kjærlighetshistorien «De usynlige».

- Men nå er det «Ulvenatten». Der har jeg en stor hovedrolle og blir truet på livet opptil flere ganger!

«Ulvenatten» er basert på Tom Egelands roman og har premiere på kino fredag. Der spiller hun programleder Kristin Bye som leder et debattprogram der tsjetsjenske terrorister starter et gisseldrama.

- Du har en pistol mot hodet eller en kniv mot halsen gjennom hele filmen, virker det som. Hva tenker du på når du skal være så redd?

- Da tenker man jo ikke. Man blir redd.

- Men har ikke du jegerprøven?

- Jo da, men jeg har aldri skutt noe. Hver gang jeg har vært med på jakt, har jeg enten vært gravid eller hatt melk i puppene. Og da er det ikke noe særlig med den rekylen fra geværet.

Så viser hun hva som skjer med geværet, melkebrystet og rekylen. Og det ser vondt ut.

- Men mannen min er jeger som bare det. Da jeg kom hjem etter å ha født vårt første barn, hang det to reinsdyr og to rådyr i skjulet. Det ble en situasjon, det der. For når man har fått barn, er det mye man skal forholde seg til. Klær skal vaskes og så videre. Og disse dyrene skulle jo parteres på kjøkkenet. Jeg falt litt sammen, da. Jeg sto der med babyen på armen, og Morten satt seg tungt ned i sofaen og sa: «Her prøver jeg å fø familien.»

- Det var jo veldig omsorgsfullt av ham, da.

- Ja, ikke sant? Vi spiste ikke noe annet enn vilt i mange år, vi. Alt selvskutt. Nå har vi tatt en liten pause.

Så sier hun mmm. Og når Anneke von der Lippe sier mmm virker det som hun vil snakke om noe annet. Så: Over til noe ganske annet.

Hun bærer et etternavn som, sagt på den rette måten, ligger så fornemt og vakkert i munnen, men sagt på den gale måten, høres ut som en vittig replikk fra ze germanz i tv-serien «’Allo, ’Allo!».

- Folk synes det er veldig gøy å si det. Fånnderrlippe …

Hun sier det fort. Så smiler hun. Og Anneke von der Lippe kan altså smile med nesa. Små smilerynker ved neserota.

Uansett. Gjennom Nord-Tyskland renner elva Lippe.

- Så von der Lippe betyr altså fra elva Lippe. Slekta er tysk lavadel. Vi har noen veldig morsomme malerier av slektninger med puddelparykker.

Midt på 1600-tallet seilte Jacob von der Lippe til Bergen. Så spredte von der Lippene seg utover vårt langstrakte land.

- Prester og arkitekter og sånn.- Hva vet du om lavadel-Lippene i Tyskland?

- Ikkeno’.

En av von der Lippene - en sosionom - giftet seg med en psykologiprofessor og flyttet inn i et brunt hus i en skog, høyt over byen, der oppe i Holmenkollåsen. Først fikk de to sønner. Så fikk de lille Anneke.

- Og vi kan vel bare slå fast at du har hatt en fin oppvekst?

- Ja, det tror jeg vi kan. Gikk på Steinerskolen i 12 år. Hadde to bikkjer, Kara og Polka. Gikk mye på ski. Søndagsturer. Appelsin på Appelsinhaugen. Kvikk Lunsj. Langturer til Mylla. Minste jente med to eldre brødre. Du vet åssen det er. Jeg ble med på veldig mye som var altfor skummelt. Satt på skuldrene til broren min som sto på vannski. Snørekjørte bak trikken på slalåmski. Holdt fast i støtfangeren og sklei etter bilene på Cherrox-støvler - du vet, sånne ting som man gjorde på syttitallet.

- Hvordan har en oppvekst der oppe i åsen preget deg?

- Altså, jeg pantet flasker etter Holmenkollrennet og jobbet som billettselgerske på Tryvannstårnet. Vi var en sånn SV-familie, akademikerforeldre med barna på Steinerskolen, og sånne var det ikke så mange av der oppe.

Som om ikke det var nok, kjørte de rundt i Holmenkollåsen i den lille, nederlandske bilen DAF som var malt med gul Bengalakk og hadde fargerike hippieblomster rundt rusthullene.

- Den hadde dårlig varmeapparat. Og jeg husker vi måtte dytte den i gang - det var jo alltid så mye snø der oppe - og så satt alle barna i nabolaget på til Steinerskolen.

Og der, på skolen, gikk hun i klasse med ti arkitektbarn.

Farfar Frits von der Lippe var teaterkritiker i Morgenbladet og Riksteatrets første sjef. Han snakket i timevis om teater.

- Det gikk i en eneste dur. Han hadde blid stemme og brennende øyne.

Han snakket om Agnes Mowinckel og Ragna Wettergreen og Johanne Dybwad. Han fortalte om hvordan Riksteatret dyttet bussen over fjellet i snøstorm og spilte på fiskekasser ute.

- Når jeg tenker på det nå, så tenker jeg på hvor liten jeg var. Men han trengte noen å gå i teateret med. Da farmor ble senil, sa hun på gamlehjemmet: «Jeg skal ikke gå i teater mer! I hvert fall ikke når jeg ikke har lyst!»

Så farfar tok med seg lille Anneke inn i de mørke teatersalene.

- Fram til jeg var tolv år, hadde jeg sett 70-80 prosent av alle forestillingene på Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Teaterhøgskolen og på Torshov.Da Anneke vokste opp, forsket hennes mor, psykologiprofessoren, på mor-datter-relasjoner.

- Men hun plaget ikke meg noe særlig med det, altså.

- Måtte du snakke mye om følelser?

- Nei. Jeg kunne hvis jeg ville, men det var jo litt sånn at mor sa: «Ja vel, hva tenker du om det selv?» Av og til kunne man bare trengt et par armer. Jeg fikk det også.

Faren, Herman von der Lippe, jobbet på ungdomskontoret i Oslo kommune og «var veldig opptatt av ungdom».

- Han sa til meg: «Anneke, du må aldri stole på noen over 30.» Det er jo veldig sant. Folk slutter å være intuitive og entusiastiske, de bryr seg ikke lenger, og slutter å være til stede. Altså, hvem er det som lager krig, hvem er det som bestemmer … de er jo alle over 30! Jeg synes det viktigste når man blir eldre er å slippe til unge folk. Få dem til å blomstre.

Noen ganger trenger virkeligheten seg på, også gjennom det røde sceneteppet på Nationaltheatret. Anneke von der Lippe gikk på scenen som Nora i «Et dukkehjem» med et barn i magen og faren døende på sykehus.

- Det var en av de få gangene jeg har klart å si stopp. Jeg har nok en tendens til å gå for langt, men akkurat da handlet det om ikke å late som om jeg var et annet sted i livet enn det jeg var. Jeg kunne forestillingen så godt, alt gikk på skinner, men de gangene jeg skulle gråte, klarte jeg plutselig ikke å stoppe. «Hvorfor skal jeg spille teater nå?» Jeg hadde jo bare lyst til å gå opp til faren min på sykehuset.

Det endte med at hun sykmeldte seg 50 prosent i noen dager.

- Jeg synes jeg skyldte ham det. Være sammen med ham før han døde - ta ordentlig farvel.

- Hva sier man da, når man skal ta farvel?

- Det blir å takke for livet på en måte. Han takket meg for den datteren jeg hadde vært, og jeg takket ham for den faren han hadde vært. Han spurte om hvor langt jeg var på vei, med barnebarnet han ikke kom til å få se. Så ga han meg noen råd på slutten, at det å være voksen, handler om å slippe til ungdom og ikke være redd for at de er bedre. Da vokser man selv også. Og så spurte jeg om han var redd for å dø. Da svarte han «nei».

«Anneke von der Lippe leverer den sikreste og selvfølgeligste norske filmdebut på mange år.» Det skrev Aftenposten 5. mars 1992, i anmeldelsen av «Krigerens hjerte» som var von der Lippes debut på det hvite lerretet etter fire år på Det Norske Teatrets scene. Selv forklarte hun at «målet må være å spille så naken som mulig».

- Lever du fortsatt etter det?

- Absolutt. Det er veldig fristende å beskytte seg selv, men jeg tror ikke det er noen vits i.

- Jeg går ut fra at det ikke har noe med klær å gjøre?

- Det er mer interessant at folk kler av seg i ansiktet enn at de kler av seg på kroppen.

For sin innsats som helseminister Tove Steen i tv-serien «Ved kongens bord», ble hun, som første norske skuespiller, nominert til Emmy-prisen. Men hun har mottatt enda større heder enn det. Etter sin rolle i kjærlighetsdramaet «Barbara» - der hun nedla tre prester midt på 1700-tallet - havnet Anneke von der Lippe på frimerker. På Færøyene.

- Jeg satt ved siden av kronprins Haakon på en Amandapris-middag, og da sa jeg til ham at jeg var på frimerke allerede. Det er jo ikke han. Jeg tror jeg har sagt det, jeg husker ikke helt. Jeg burde i hvert fall ha sagt det.

- Er det sånn at du er livlig på fest?

- He-he! Ja. Det hender.

- Du skjønner, en gang skal du ha løftet en venn av meg, en mann på nesten to meter, opp på komfyren, skrudd på kokeplata og sagt: «Nå skal jeg gjøre deg heit.»

- Neivetduhva! Det har jeg ikke gjort!

Setningen er hard. Øynene flakker.

- Jeg har gjort mye rart, men … vel, egentlig hørtes det jo morsomt ut. Jeg kan ikke huske det, heldigvis, men det var sikkert gjort med humor.

Så ler hun. Og børster smuler av den hvite duken.

I den gule funkisvillaen på Vinderen som hun arvet av farfaren Frits, bor Anneke von der Lippe sammen med ektemannen Morten Cranner. Han jobbet som regiassistent på Det Norske Teatret på starten av 1990-tallet da hun var ansatt der.

- Jeg husker at han ikke sa noen ting. Han bare satt der og lyttet. Og da ble jeg veldig nysgjerrig. Hva er det med han der? Hva tenker han på? Så begynte jeg å snakke med ham, og han var jo meeeget klok og interessant. Og morsom.

- Jeg har forstått det slik at du på sett og vis skjøt deg inn i hjertet hans?

- Ja, det kan vel stemme.

Det første Morten gjorde, var å invitere Anneke ut for å skyte leirduer på Løvenskiold skytebane.

- Jeg traff jo hele tida.

Men det hun husker aller best, var første gang hun var hjemme hos ham. Hun kom inn i leiligheten, og der, der var det ingenting.

- Ingenting, altså! Kjæresten hans hadde flyttet ut for en stund siden. Det eneste som var igjen, var en hengekøye og et elgskinn med et kulehull i.

Så ler hun.

- Jeg tenkte mitt … for å si det sånn … det elgskinnet henger over senga vår nå.

For tre år siden satt Anneke von der Lippe, mannen og de to døtrene i et slitt telt i Oslo og så et hundre år gammelt spansk sirkus. Og da den lille linedanseren plasserte de små føttene sine på den tynne lina med en stor ballong i den ene hånden, rant det over for Anneke von der Lippe.

- Det å gjøre ting som er umulig, folk som går på line, utfordrer skjebnen, har alltid fascinert meg.

Mannen mener hun har en sirkussjel. Og den har døtrene på seks og ti år arvet. De går begge på sirkusskole.

- Jeg gråter som et piska skinn når jeg ser et dårlig sirkus, for da vet jeg at det er en liten gjeng som reiser rundt i gamle, små vogner med bare plass til skoene og tannbørsten, kler seg ut i svette, gamle kostymer, og bare kan et par nummer. Det er nitrist, men det er liksom det de kan, og de har viet livet sitt til en eneste ting. Og da føler jeg ... «åh … det er jo sånn jeg har det!».

Hun senker stemmen.

- Jeg har alltid trodd jeg skulle bli sterkere og sterkere. For jeg ble jo flinkere og flinkere. Men til slutt ble jeg ikke sterkere.

Hun har kalt flere av sine roller for sjeletende.

- Å blottstille seg kan være slitsomt. Av og til, når jeg er sårbar, kanskje fordi jeg har jobbet for mye, kan jeg føle at jeg ikke deler noe, men at jeg gir noe bort. Og ikke får det tilbake. Da tappes jeg for krefter.

I fjor klarte hun ikke lenger jobbe.

- Det kom som et sjokk da jeg oppdaget at det ikke alltid er like gøy å være skuespiller. Det finnes et alvor i leken. Nettopp fordi skuespillere jobber så mye med følelsesapparatet samtidig som vi går gjennom livet som alle andre gjør.

Hun drar seg i øreflippen.

- Og så er det nok litt sånn alder også, da. Man kommer til en sånn midtlivs ...

Nå løfter hun på duken, som om hun leter etter en utvei.

- ... krise.

Så smiler hun med nesa. Det har gått oppover siden.

Det finnes, visstnok, en nedoverbakke et sted i Nordmarka som bærer hennes navn.

- Altså, vi hadde en husky som jeg pleide å henge etter i et snøre på ski. På vei ned mot Bjørnsjøen er det ei kleiv, og nedover den bakken kjørte jeg på den ene siden, bikkja på den andre, og snøret gikk tvers over sporet. Og akkurat der, midt i, kom skogsjefen. Så vi veltet ham, og han ble utrolig sint og fikk seinere laget sånne hundeløyper. Så det er min fortjeneste at det finnes egne hundeløyper i Nordmarka.

Hun legger seg bakover og ler.

- Og nå heter visstnok den bakken der jeg felte skogsjefen Annekekleiva.

Reinsdyrbiffen er borte. Og Anneke von der Lippe har lent seg tilbake i den grønne skinnbåsen. Hadde hun vært mann, hadde dette vært øyeblikket hvor hun la seg bakover og kneppet opp knappen på buksa med et mett stønn. Hun gjør ikke det. Hun snakker heller om den gangen Anneke von der Lippe - med følge - ble kastet ut fra en indonesisk restaurant i Frankrike fordi hun snakket tulleindonesisk til servitøren.

- Jeg har nok alltid vært papegøye. Det hender mannen min tråkker meg på tærne når vi er i butikken fordi jeg har svart butikkdamen på hennes dialekt. Uten å ville det. Det bare kommer ut.

Hun ler. Håret kan ikke busters mer til. Det står rett opp.

- Det er som å klemme på en kaviartube.

jog@dagbladet.no

Henger høyt: - Ser du brannsåret i panna? Da jeg kom inn på Teaterhøgskolen var det fest, og da jeg kom hjem på natta, skulle jeg drikke vann og varmtvannsbeholderen var dårlig og kokende, sier Anneke von der Lippe. På bildet henger hun i et stillas til ære for en pressefotograf.
Med en storebror: Anneke og broren Henrik, tilbake i Norge etter at familien hadde bodd halvannet år i USA.
På ski i Sogndal: På turneen med «Et dukkehjem» gikk Ågot Senstad, Henrik Mestad og Anneke von der Lippe mye på ski.
Tango for to: På turné med «tanGhost» danser Anneke von der Lippe på Den kinesiske mur med Øystein Røger.
Familien på hytta: Ektemannen Morten Cranner, Anneke von der Lippe og de to døtrene Clara og Elvira.
Hjemme i Holmenkollåsen: -Jeg husker jeg rei på den kjepphesten. Jeg er tre år, antakeligvis.