Faren dro til Kambodsja for å kjempe for Røde Khmer

Svenske Jesper (32) fant ut hva som egentlig skjedde etter 20 år.


Les svarene fra nettmøtet med forfatter Jesper Huor nederst i saken!


I 1977, TO ÅR GAMMEL
, kom lille Jesper Sereika Huor og moren Marita til Sverige fra Øst-Berlin.

Svenske Marita hadde nettopp skilt seg fra Jespers far Someth selv om de elsket hverandre. Årsaken var at mannen hadde besluttet å reise tilbake til hjemlandet Kambodsja og arbeide for revolusjonen og Røde Khmer. Hun støttet avgjørelsen hans, og revolusjonen.

Siden så Jesper aldri faren igjen.

Lille Jesper hadde en periode hvor han fortalte alle at faren var postmann i Kina. Han så for seg hvordan han syklet rundt på den kinesiske landsbygda med sykkelkurven full av brev. Minner hadde han ikke, til det skiltes han fra faren for tidlig.

Bildene og noen små fortellinger fra moren var alt han hadde, helt til han ble eldre.

HISTORIEN OM JAKTEN PÅ FAREN, om å forsone seg med foreldrenes ekstreme ideologi og radikale valg, og om savn og kjærlighet, har blitt til en av fjorårets mest bemerkelsesverdige svenske bokutgivelser.

Jesper Huor har fått strålende anmeldelser for «Den siste reisen til Phnom Penh», og nå foreligger boken på norsk.

Foreldrene til Jesper møttes under studentopprøret i Paris og forelsket seg. De var engasjert i eksil-kambodsjanske revolusjonære grupper, Someth dro til Nord-Korea i en periode, kom tilbake, og de stiftet den lille familien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så dro Someth fra familien og tilbake for å frigjøre fedrelandet. Moren fikk to brev fra en mellomlanding i Kina, siden hørte de aldri mer.


EN LEGE SOM
vokste opp et par kilometer fra familiens hjemby i Kambodsja, skrev på 50-tallet at det fantes en undertrykt vrede i det kambodsjanske folkedypet:

«Det var et raseri ingen hadde sett: «Inni, skjult for innsyn, lå Kum». Kum er et ord for en typisk variant av kambodsjansk hevn - for å si det presist: En følelse av antipati som fører til en hevn som er langt mer ødeleggende enn den opprinnelige uretten.

Hvis jeg en dag slår deg med knyttneven, og du venter i fem år før du før du en mørk natt skyter meg i ryggen - er det Kum. Det er sykdommen som vår nasjon bærer med seg i sjelen», forklarer Jesper i boken.

OM DET VAR DENNE SYKDOMMEN, nabolandenes kriger og innblanding, stormaktenes bomber eller de fanatiske politiske ideene til Røde Khmer - Pol Pots Kambodsja rev hele Someths familie i filler.

17. april 1975 inntok svartkledde Røde Khmer-soldater hovedstaden Phnom Penh. Befolkningen - som hadde vokst til 2,5 millioner mennesker på grunn av den enorme flyktningstrømmen forut for den endelige maktovertagelsen - trodde krigen endelig var over og gledet seg over at regimet ble styrtet. Someths familie, inkludert hans 12 søsken, var blant dem.

Gleden fortok seg raskt.

Umiddelbart «evakuerte» soldatene absolutt hele befolkningen i byene. Syke, spedbarn, gamle, barn, kvinner og menn ble jaget ut på landsbygda, med løfte om å få komme tilbake i løpet av to-tre dager. Lignende fordrivinger ble foretatt i de andre byene i landet.

De fleste returnerte aldri, men ble sendt til tvangsarbeid i ulike deler av landet. Der var de i årevis, til de ble drept eller døde av sult og sykdom.

I perioden fra 1975 fram til 1979, ble 1,7 millioner mennesker drept. Noen hevder at det var så mange som 2,2 millioner. Det er uansett mellom 20 og 25 prosent av den opprinnelige befolkningen.

DA HAN BLE eldre, forsto Jesper Huor hva slags bevegelse foreldrene hadde sympatisert med, og konfronterte moren:

«- Tro ikke at jeg ikke kan lese! Jeg vet veldig godt hvem Røde Khmer og Pol Pot var, og hva de gjorde, skrek jeg.

Jeg var fylt til randen av raseri og fortvilelse, og jeg husker at jeg var forbauset selv over hvor voldsomme følelsene mine var. [...]

- Jeg forstår. Du har all verdens rett til å mene at han var en drittsekk. Det vil jeg ikke ta fra deg, sa mamma. Men du må også forstå at jeg ikke er enig. Jeg synes at Someth var et godt menneske».

Først mot slutten av 90-tallet ble det fred i Kambodsja og Jesper kunne reise til farens hjemland og finne ut hva som egentlig hadde skjedd.

SØNNEN HAR gjennom reiser, intervjuer og møysommelig kartlegging forsøkt å finne ut hva slags menneske faren var. For eksempel gjennom å lese brevene faren skrev fra det revolusjonære eksilmiljøet:

« .... De forteller ingenting om ham som person. Hans egne tanker og erfaringer har ikke påvirket teksten det aller minste. Det er Angkar, den ansiktsløse Organisasjonen, som taler gjennom ham. Tonen er skrytende, selvsikker, kompromissløs og fremfor alt falsk; det den forteller har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er ren og skjær propaganda», skriver Jesper.

Men det finnes også uttrykk for kjærlighet og optimisme: Et av brevene fra mellomlandingen i Kina inneholder et lite dikt om sønnen og revolusjonen:

«Dette lille land,

Har slått en overmektig fiende,

Og dette vakre barn,

Har vunnet alles hjerter»

I DAG HAR JESPER forsonet seg med farens skjebne, og er opptatt av at selv om Someth valgte å støtte Røde Khmer, må handlingene dømmes etter datidens kunnskap, ikke det vi vet nå:

- Jeg kan på mange måter forstå ham. Han var en ung idealist fra et lite land i 3. verden, og hadde en drøm om å skape rettferdig samfunn - som så mange andre kambodsjanere. Someth ville jo ikke myrde noen, eller bli en revolusjonær leder. Jeg ser at han gjorde et galt valg, men han var et ungt menneske og gjorde det han trodde var bra, sier Jesper til Dagbladet.no.

Fremdeles finnes et tomrom etter faren:

- Det er vanskelig å savne en man ikke husker, men jeg gjør det på en distansert måte. Han burde fått leve, ikke bare for min skyld. Nå finnes det bare noen veldig få medlemmer igjen av hans familie. Jeg syns ikke det var riktig at han dro fra meg og min mor, men jeg kan tilgi. Det gikk veldig dårlig med ham, men jeg har forsonet meg med det nå, sier forfatteren.

SANNHETEN OM Pol Pots Kambodsja fikk faren til slutt vite, da han kom til landet i 1977. Han ble aldri noen del av de revolusjonære styrkene, han ble derimot utsatt for dem.

I fangeleirene ble uskyldige torturert til absurde tilståelser for forbrytelser de aldri har begått, på landsbygda ble folk drept for bagateller. Regimet var et av de mest paranoide verden har sett, og lederne, soldatene og vokterne de mest brutale.

«Få av forbrytelsene fangene tilsto, dreier seg om konkrete opprørske handlinger rettet mot revolusjonen. Desto flere utgjøres av forbryterske tanker og fantasier: Fra latterligheter som å ha tenkt for mye på kvinne eller lengtet tilbake til prins Sihanouks tid, til delaktighet i de mest søkte mordkomplotter og fantastiske invasjonsplaner.

Kan Røde Khmer-lederne virkelig ha trodd på dette? Jeg tror de forstod hvor urimelige disse påstandene var. Samtidig innbilte de seg at alt var sant, helt ned til minste komma. Virkeligheten og hukommelsen ble stadig endret i henhold til revolusjonens akutte krav», skriver Jesper.

Han fortsetter:

«Partiets historie må skrives om», står det i en intern protokoll fra departementet, «slik at den blir ren og perfekt».

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

FAR OG SØNN: Someth Huor med sønnen Jesper på skuldrene. Kort tid etter at bildet ble tatt dro faren tilbake til Kambodsja for å jobbe for revolusjonen.
PÅ VEI TIL Å EROBRE LANDET: Pol Pot sammen med soldatene på vei gjennom jungelen i 1973. Han døde i 1998.
NORD I KAMBODSJA, JULI 1997: Røde Khmers leder Pol Pot under rettssaken der han ble dømt til livstid for å ha drept et partimedlem og hans familie. Han ble aldri stilt for retten for folkemordet i landet.
FORFATTEREN: Jesper Huor har skrevet om jakten på sannheten om faren i boken «Den siste reisen til Phnom Penh».
FORDREV ALLE I BYENE: En ung Røde Khmer-soldat i hovedstaden i april 1975. Hele befolkningen ble drevet ut på landsbygda, og få vendte tilbake.
- GJORDE ET GALT VALG: - Han var en ung idealist fra et lite land i 3. verden, og hadde en drøm om å skape rettferdig samfunn, sier Jesper om faren i dag.
FANGE: Chan Kimsrun med sin lille baby 14. mai 1978. Hun satt fanget i Tuol Sleng-leiren i Phnom Penh, som nå er blitt et museum over folkemordet i landet.
FOLKEMORD: Man regner at minst 1,7 millioner kambodsjanere døde mellom 1975 og 1979. Det er nærmere en fjerdedel av befolkningen i landet. Bildet viser minnesmerket i Choeung Ek, 15 kilometer sør for Phnom Penh.