Farlig blond

Hilde Louise Asbjørnsen (32) synes dessverre at jazz nesten er bedre enn sex.

Det var en mann som drev fram jazzen i Hilde Louise Asbjørnsen. Han var ikke typen man gifter seg med. Langt der ifra.

Dette var en sånn kronglete, ukonvensjonell, skitt-under-neglene-lidenskap som holdt på å gjøre henne gal. Det var netter hun reket gatelangs på Grünerløkka. Og en av disse nettene kom en melodi til henne, nesten som en følgesvenn. Den var jazzy. Juicy. Nå har hun utgitt sin fjerde jazzplate. En sånn kronglete, ukonvensjonell plate som får anmelderne til å slå svært sjenerøse terningkast.

- Det var en mann jeg hadde et slags forhold til en periode. En kort periode, for å si det på en tekkelig måte.

- En veldig kort periode?

- Nei, ikke så kort. Men jeg blir inspirert av sterke følelser. Jazz, sensualitet og lidenskap henger veldig tett sammen for meg. Mens noen sier at sjokolade er bedre enn sex, sier jeg at jazz er bedre enn sex. Nesten.

- Så det finnes en mann der ute som ikke vet at han kickstartet din jazzkarriere?

- Ja.

- Vil du si det til ham?

SYNGEDAMA: - Jeg er ikke opptatt av å stå på scenen for å briljere eller imponere som vokalist. Jeg er ute etter å formidle noe. Foto: TORBJØRN GRØNNING
SYNGEDAMA: - Jeg er ikke opptatt av å stå på scenen for å briljere eller imponere som vokalist. Jeg er ute etter å formidle noe. Foto: TORBJØRN GRØNNING Vis mer

- Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer til ham.

I begynnelsen var ordet. Og ordet kom fra Knut Borge inni radioen. Hver lørdag skrudde mora på «Swing & Sweet» på kjøkkenet i Sykkylven. Og låtene fløt utover, blandet seg med brødlukten og smøg seg inn i øregangene på Hilde Louise, som la puslespill på gulvet. Sarah Vaugh. Billie Holiday. Hun sang så hjerteskjærende om mannen som forlot henne, at Hilde Louise formelig så ham forsvinne ut døra.

- Og «My Funny Valentine». De fleste blir veldig fascinert av den sangen. Den er så sår og vakker, og handler om å elske noen tross alle deres feil. Men en jazzsangerinne med respekt for seg selv kan nesten ikke synge den.

- Hvorfor ikke?

- Fordi den er så utbrukt. Alle vil synge den, og har sunget den i førti år.

Det er Reglene. Den svært tjukke lovsamlingen for hva man gjør, og ikke gjør, innen jazzen. Klart du kan synge «My Funny Valentine» til du blir sår i kjeven, men du kan ikke vente bifallende applaus. Ikke fra dem som teller. Det er blant annet sånne ting jazzpuritanerne har klar formening om.

- De er litt sure på meg fordi jeg blander kabaret inn i jazzen. Jeg har aldri lært jazzteknikk, eller studert musikk på universitetet. Jeg skriver bare melodiene mine.

- Og de er annerledes?

Farlig blond

- Pianist Per Husby sa at det ikke var noe merkelig med akkordene mine. Men rekkefølgen de kommer i, er det. En jazzmusiker ville bygget opp harmoniene på en annen måte.

- Hvordan ser en typisk jazzpuritaner ut?

- Vet ikke. Jeg er blitt anmeldt av noen, og håper jeg aldri treffer dem. Jevnt over har jeg fått veldig gode kritikker, men noen har bedt med gå av scenen. Bare slutte med det jeg driver med, uansett om det er jazz eller noe annet. Det er klart jeg tar det til meg, når noen ber meg finne en annen jobb.

- Griner du?

- Jeg er en veldig sensitiv person som griner ganske masse, med jevne mellomrom. På en dårlig dag kan jeg gå rett i kjelleren, men nå, etter den fantastiske mottakelsen «Sound Your Horn» har fått, hadde jeg ledd. Høyt.

Før var det nettopp fraværet av regler som gjorde jazzen juicy. Det skulle ikke låte tett og reint og korrekt. Det skulle være … ja, litt som han mannen vi nevnte i begynnelsen.

- Jazzbegrepet blir utvidet nå. Det innebærer nye muligheter for å leke. Jeg tror puritanerne er en utdøende rase. Jazzen lever og syder i Norge, ikke bare for eldre menn med alpelue og rødvinsbart, som griner på nesa når de hører noe de ikke vant til. For norske musikere handler det mye om å finne sin egen karakter. Tore å prøve nye ting.

Apropos nye ting. Da Hilde Louise og Lene Johansen slo seg sammen i komikerduoen Asbjørnsen og Joh, tenkte de: faen heller. Valget sto mellom å søke teaterskolen i årevis, eller bare smelle til og kickstarte sin egen karriere. De satte opp et show. Det var … friskt. Deres tidligere erfaring med sånne ting var ikke så omfattende: De hadde levert tekster til en studentrevy.

- Det er jo mange andre som får det til? Du ser jo folk på tv og tenker: Ja ja, var det alt du hadde å si? Så vi tenkte vi skulle prøve. Showet var et opprør mot framstillinga av den perfekte kvinnen som klarer alt. Hun som er på forsiden av de glossy magasinene. Vi ville vise at vi kunne le av oss selv. For egentlig er vi jo …

Hun trekker ut lyden. Nesten som hun har lært et nytt ord.

- Svaaake … Og full av komplekser.

- Føler du deg slik?

- Ja, gjør ikke de alle det?

- Nei.

- Det er bedre i perioder der man er trygg på seg selv.

- Snakker vi om en slags punktvis selvtillit?

- Periodevis selvtillit. Jeg er litt manisk.

- I tekstene dine beskriver du alltid lykken som så veldig forgjengelig. Opplever du det slik?

- Ja. I stor grad. Jeg er en «veldig høyt oppe og veldig langt nede»-person. Ingenting gjør meg mer lykkelig, dessverre, en de magiske øyeblikkene på scenen. Det er øyeblikk der jeg føler at publikum forstår hvor jeg vil med sangen, og blir betatt. Hva heter det? Å betage publikum? Det er en sånn ekstatisk lykketilstand for meg at jeg ikke kan gjenskape den. Jeg har en veldig fin familie og ektemann, men de lykkestundene skaper et veldig tomrom etterpå. Timene etterpå. Mandagen og tirsdagen. I perioder jeg ikke står så mye på scenen, de hverdagene der jeg handler på Rema og lager middag klokka syv, er annerledes. Det er bare på scenen jeg føler at jeg har … at det er verdt … at jeg har rett til å drive med det jeg driver med.

I tomrommet etterpå begynner hun å stille spørsmål ved hva hun holder på med. Spesielt i de blakke periodene. Når inkassokravene har linjet seg opp i en tålmodig kø, og hun må ringe Sparebanken Møre i Sykkylven og spørre pent om hun kan utsette huslånet en måned. De pleier å gratulere og si de har lest om henne i avisa, og at de er så stolte at det med huslånet ikke er noe problem.

- Jeg vil si at det du trenger for å overleve i denne bransjen er talent, pågangsmot og en god kontakt i banken.

- Du er altså usikker på om du har rett til å stå der oppe på scenen?

- Ja. Annenhver dag.

- Tenker du noen gang at du kunne valgt noe enklere?

- Klart det. Kanskje jeg burde tatt en master? Jeg er 32 år og vet ikke alltid om jeg har inntekt neste måned.

- Du har jo banken din?

- Jeg har banken.

- Hva utløser magien når du står der oppe? At du blir sett?

- At jeg oppnår kontakt. At noen hører, og forstår meningen jeg legger ned i sangen. Hvis det rører noen, har det jeg gjør betydning for folk.

Lykkestund. Som når hun hører pianisten Anders Aarum i Hilde Louise Orchestra improvisere over en av hennes ballader. Og den er hennes, men han gjør den til sin. Til vår. Da er det nesten så hjertet bobler over.

- Så for å oppsummere kan vi altså si at du er 32 år, har utgitt fire plater, har syv egne show bak deg, er gift og har en bachelor. Det ser ut til å gå ganske fint dette her?

- Tror du?

- Jeg er fortsatt litt i tvil. ■

iwt@dagbladet.no

BARE NÅR JEG LER: - Det er lettere å synge en jazzlåt enn å få folk til å le. Å være komiker er et vanskelig yrke. Jeg puster mer med magen på jazzscenen, sier Hilde Louise Asbjørnsen.