Farlig farvann

Etter oljen er torsken det mest verdifulle vi har her i landet. Nå har vi vært så grådige at torske-eventyret snart kan være over.

DE SISTE TI åra har fiskerne dratt opp over en million tonn mer torsk enn hva havforskerne har ansett som forsvarlig. Siden 1997 har fisket vært hardere enn noen gang i historien. Årsaken er enkel og brutal: Altfor mange fartøyer med altfor stor kapasitet kjemper om den samme fisken. Stadig flere forskere mener at det vil gå galt: Rikdommen i havet kan ta slutt.PÅ SLAGET SJU åpner Arnljot Augdal og Jan Gunnar Sørensen leddporten og lar det blå neonlyset fra Lofoten Trålerrederis produksjonshall flomme utover kaia. Ute i Vestfjorden blåser det stiv kuling fra sørvest. Lossegjengen hutrer seg om bord i ferskfisktråleren «Ballstad» som la til kai i Stamsund i går ettermiddag. Nå skal båten losses for 90000 kilo ferdig sløyet torsk, sei og hyse.{ndash}Hvis du ikke har teknikken i orden, blir du ikke gammel her, flirer Johan Høyen og regner raskt over dagens utfordring:{ndash}90 tonn delt på fire blir 22,5 tonn per mann. Det er et bra dagsløft.Sammen med Ivar Holsæther, John Arne Johansen og Børre Pettersen åler Høyen seg ned i det proppfulle lasterommet for å lempe fiskekasser på paller. To i bredden, åtte i høyden. En del av fisken går til J.M. Johansens filetfabrikk vegg i vegg med trålerrederiet, noe kjøres i trailere til foredlingsanlegg i Henningsvær og Moskenes. Med ei sannsynlig gjennomsnittsvekt på 3 kilo per fisk, ligger rundt 30000 torsk, hyse og sei nediset i lasterommet til tråleren Ballstad. Det er resultatet av ei ukes intens fiskeslakt på bankene utenfor Vesterålen. Nettopp i Vesterålen pågår nå et veritabelt fiskerslagsmål om havets gull, den gyteferdige norsk-arktiske torsken som har svømt sørover langs kysten fra Barentshavet. I løpet av mars og april skal rogn og melke legge grunnlaget for en ny årsklasse norsk arktisk torsk.SITUASJONEN ER paradoksal. Det vi trenger mest av alt er en vellykket gytesesong i Lofothavet. Massivt industrifiske og uforsvarlig høye kvoter har tatt knekken på en rekke av verdens rikeste torskebestander, nå truer en ny torskekrise vår egen norsk-arktiske torsk. {ndash}Skal vi aldri lære? spør kritikerne.Årets lofotfiske tegner bra, men skal vi tro havforskerne, er det ikke grunn til å se lyst på framtida. Allerede neste år kan nedgangen komme for fullt. Om ikke smellen kommer neste år, mener store deler av havforskermiljøet at fisket helt sikkert vil bli dårlig fra 2005-sesongen og i flere år framover.Spørsmålet er ikke om vi går dårligere tider i møte, men hvor lenge de vil vare. Skrekkscenariet er Newfoundland-krisa. I 1992 måtte den kanadiske regjeringen gå til det dramatiske skrittet å stenge farvannene rundt Newfoundland, De store bankene og det meste av St. Lawrencebukta for fiske. Det utrolige hadde skjedd. Verdens rikeste torskebanker var tømt. Et fiskeeventyr som ble startet ganske nøyaktig 500 år tidligere av baskere, engelskmenn, franskmenn, spanjoler og portugisere, var over. Minst 40000 mennesker mistet jobbene sine. Hundrevis av kystsamfunn ble lagt øde. Alt folk hadde igjen var hus med utsikt over et hav som var tomt for torsk. Krisa kom ikke overraskende. Kystfiskere hadde lenge advart mot det uvettige trålerfisket. Mange spådde kollaps, men myndighetene tok ikke sjansen på å sette inn tiltak mot overfisket. Mangelen på mot fikk katastrofale følger.Kortsiktig profittbegjær har sin pris. Kjell Inge Røkke er en av dem som leder an i det meget lønnsomme torskefisket. På et avgjørende tidspunkt fikk han overta det gamle væreiersamfunnet Stamsund med hurtigrutehavn, moderne kaianlegg og utsikt over Vestfjorden. I GAMLE DAGER var det væreierfamilien Johansen som styrte Stamsund med eneveldig kraft. Namdalingen Carl Magnus Johansen startet imperiebyggingen da han kom til Stamsund i 1875. Seinere overtok sønnen Julius Narcencius Heiberg Johansen. Allerede før første verdenskrigs utbrudd var hans makt så stor at han gikk under navnet «tsaren». Da Stiftelsen Gamle Stamsund for sju{ndash}åtte år siden ryddet opp i J.M. Johansens arkiver, fant de en kredittvurderingsbok fra 1930-åra som opplyste at «J.M. Johansen er kredittverdig i enhver sammenheng». En enestående posisjon i norsk sammenheng, og alt takket være det rike torskefisket i Vestfjorden. Væreiernes kontroll tapte seg utover århundret. På 1990-tallet var det slutt. Overmot og feilinvesteringer må ta mye av skylda for imperiets fall, men spikeren i kista var torskekrisa på slutten av 1980-åra.Redningsmannen for Stamsund ble Kjell Inge Røkke, som nylig hadde vendt tilbake til gamlelandet etter en eventyrlige suksess i Seattle. Med velvillig hjelp fra fiskeriministeren kjøpte han seg inn i Stamsund, i Melbu i Vesterålen og i Hammerfest. Det var fiskekvotene som lokket. I dag er Røkkes Norway Seafoods eneeiere av J.M. Johansens filetfabrikk i Stamsund. Men enda viktigere, gjennom J.M. Johansen eier han 43,6 prosent av aksjene i Lofoten Trålerrederi AS. I disse dager arbeider han for å sikre seg ytterligere 21 prosent av aksjene. Med 100 prosent eierskap i Melbu Havfisk AS, 40 prosent av aksjene i Hammerfest Industrifiske AS samt totalt 65 prosent av aksjene i Lofoten Trålerrederi, får Røkke kontroll over til sammen 17 torsketrålere i Nord-Norge. Men han er langt fra alene. Tusenvis av båter deltar i lofotfisket, og akkurat i dag er det utenfor Vesterålen slaget står. Nye kvoteregler fastsatt av Fiskeridepartementet har satt fart i et rovfiske uten sidestykke fordi mange frykter at kvotene fiskes opp før torsken når Lofoten. Det er knallharde tider, så de færreste har nerver til å vente på at torsken runder Moskenes og setter kursen inn i Vestfjorden.{ndash}KAPPFISKET utenfor Vesterålen er den reineste galskap. Det er veldig dårlig ressurspolitikk, det er dårlig økonomi for fiskerne og kvaliteten på fangstene blir for dårlig. For oss i Lofoten kan dette bli skjebnesvangert, sier sjarkskipper Hans Nybakk fra Stamsund. Alle sjarkfiskerne i Lofoten deler Hans Nybakks raseri. De er redde for at torsken tas opp før den kommer til Lofoten. Og de frykter for torskestammens framtid. {ndash}Fisken må jo få gyte, det er der framtida ligger, sier Nybakk.Gode gytebestander er stikkordet for en fornuftig fiskeriforvaltning. Torsk når ikke gytemoden alder før den er seks{ndash}sju år gammel. I en ideell verden burde derfor fisket etter ungtorsk begrenses. Men i jakten på havets gull forholder man seg til kvoter, ikke til årsklasser. Med dagens beskatningsmønster tar vi et stort jafs av fisken før den blir kjønnsmoden. {ndash}Dersom vi for eksempel hadde ventet med å begynne fisket til torsken var fem år gammel, ville fire ganger så mye fisk nå gytemoden alder, slår Norges Naturvernforbunds fiskeriekspert Gunnar Album fast.Men makten i Fiskeri-Norge tenker ikke slik. Derfor har torskebestanden avtatt kontinuerlig siden 1994, og er i dag på det laveste observerte nivået siden 1984. Dersom vi skal greie å gjenoppbygge gytebestanden, må fiskerne akseptere betydelig lavere kvoter over en periode, slår Havforskningsinstituttet i Bergen fast.Men havforskerne er, som alltid, i mindretall. Mens ekspertene maner til fornuft og ber om lavere kvoter, gir fiskerne og politikerne mer eller mindre blaffen.Fiskeriminister Svein Ludvigsen har flere ganger sagt at flere årsklasser er veldig lave, men at torske-stammen ikke er i fare. Samtidig har han har påpekt at det uansett er «viktig å være klar over at norske og russiske fiskeriforvaltere også er pliktige å ta hensyn til målsettingene om stabile rammevilkår for fiskerinæringas andre sosioøkonomiske forhold».I havforskningsmiljøet frykter man at ropet på «stabile rammevilkår for fiskerinæringen» til sjuende og sist er det som knekker torskestammen.Fiskere har de siste ti åra dratt opp mye over en million tonn mer enn hva havforskerne har ansett som forsvarlig. Ingen vet egentlig hvor mye som er tatt opp, for juks og fanteri har preget deler av næringen. Kvotene overfiskes med titusenvis av tonn årlig.NÅR ALTFOR mange fiskefartøyer med altfor stor kapasitet kjemper om den samme fisken, må det gå galt. Det er en erfaring alle verdens fiskerinasjoner har gjort seg, også Norge. Når tusenvis av fiskefartøyer skal betale renter og avdrag på lån, er de avhengige av å få fiske så mye at de får regnestykket til å gå opp. Jo større båtene er, desto større er banklånene. {ndash}Hovedspørsmålet for landet må være hvorvidt vi er tjent med at fiskerne i all hovedsak skal fiske for bankene og bare i mindre grad for seg selv, oppsummerer forsker Geir Finne ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø.Dette er det førende premisset når makta i Fiskeri-Norge samles til samtaler bak lukkede dører. Den havgående flåten har meget sterke talsmenn, og knapt én fiskeriminister i norsk historie har tort å utfordre dem.{ndash}Mangelen på åpenhet i norsk fiskeriforvaltning er i strid med internasjonale regler Norge har sluttet seg til, har forskningsleder Olav Schram Stokke ved Fridtjof Nansens Institutt uttalt.{ndash}Island styres av de mektigste fiskerne, i Norge nøyer de seg med å bestemme over kvotene, uttalte en fiskeribyråkrat en gang. Det er imidlertid ikke bare fiskerne som har et ord med i laget. Den landbaserte fiskeindustrien roper på råstoff. Det står om tusenvis av distriktsarbeidsplasser. Presset på myndighetene er enormt. {ndash}Torsken er ekstremt viktig for hele landsdelen, også for oss i Stamsund, sier administrerende direktør Klaus Schive i J.M. Johansen. Han går for å være «en satan til å selge fisk», en udelt positiv karakteristikk på de kanter av landet.Nede i produksjonshallen står kvinnene ved samlebåndet og fileterer fisk, mennene kontrollerer. Kjønnsrollene er som de alltid har vært, men 23 år gamle Kristin Andersen synes å være fornøyd likevel.{ndash}Det er bra her. Jeg angrer ikke på at jeg begynte på fileten. Miljøet er bra og lønna er det ikke noe å si på. Man kan tjene bra på akkordarbeid, sier hun. Det er ikke mange plasser i Nord-Norge en ufaglært 23-åring kan tjene opptil 275000 kroner i året. Men Kristin Andersen er en av dem som risikerer å få permitteringsvarsel når neste torskekrise kommer.PÅ SLUTTEN av 80-tallet var det ei torskekrise her i Norge. Et langvarig og grådig overfiske på den norsk-arktiske torsken i Barentshavet, utenfor Finnmark og i Lofoten, fikk konsekvenser. En dag i 1989 var det fritt for torsk. Det utløste ei flere år lang krise i Nord-Norge, verst var det for de små fiskerisamfunnene i Finnmark. Flaks kombinert med dyktig politisk håndverk reddet imidlertid torskestammen den gangen. Fiskeriminister Oddrun Pettersen fra Berlevåg i Finnmark visste hva torsken betyr for landsdelen og satte alt inn på å bygge opp stammen igjen. Som den eneste fiskeriminister noen gang satte hun torskekvoten lavere enn havforskernes råd. Pettersen ble den mest upopulære og utskjelte fiskeriministeren i manns minne, men hennes harde toårige torskeregime brakte fram et par nye sensasjonelle årsklasser.Siden 1997 har imidlertid fisket vært hardere enn noen gang i historien og gytebestanden har falt fra over 500000 tonn på midten av 90-tallet til 220000 tonn i år 2000. Nå har gytebestanden økt noe, først og fremst på grunn av at unormalt mye ung fisk er blitt gytemoden. Det er en skummel utvikling.{ndash}I fjor var 40 prosent av seks år gammel torsk gytemoden. Det er veldig mye. I den forbindelse kan jeg nevne at et tydelig skifte mot tidligere kjønnsmodning ble observert for de kanadiske torskebestandene i åra før de nærmest kollapset tidlig på 1990-tallet, sier havforsker Kjell Nedreaas, som leder bunnfiskseksjonen ved Havforskningsinstituttet i Bergen.Når så store mengder torsk blir gytemoden før tida, kan det være en indikasjon på at torsken som art føler seg truet.LOFOTKOMMUNENE er blant dem som rammes hardest av svikt i torskefisket. Her ligger fiskeværene på rekke og rad fra Raftsundet i nordøst til Røst i vest. Fra Stamsund til Napp i Flakstad kommune tar det en halv time å kjøre på veier som snor seg under steile og ugjestmilde fjell. I Napp bor det om lag 350 mennesker. Her er det ingen trålere, bare små og et par mellomstore båter leverer fangstene på de lokale mottakene. En av dem er Ap-politikeren Fritz Nilsen som eier en 35 fots stor linebåt. Fritz er en av de tøffe gutta som ligger og venter på Lofotens ytterside for å ta skreien før den kommer seg inn i Vestfjorden. I likhet med de andre 70 båteierne i Napp driver han først fiske på yttersida, deretter i Vestfjorden{ndash}Uten fisk dør dette samfunnet ut, sier Fritz, mens han og hjelpemann Arne Otto Johansen gjør seg klare til å trosse kulingen for å ta en titt på de to linene som står på Yttersida. I et anfall av overmot har Dagbladets utsendte avtalt å være med, men allerede ute i Nappstrømmen, lenge før storhavets dønninger møter oss, begynner fotografen å angre.Etter et par raske besøk ved rekka inntar han horisontalen nede under dekk. Der blir han liggende mens båten stamper ut mot storhavet.Under slike forhold er 35 fot båter veldig små. Når Fritz og Arne går i gang med å trekke lina i fire til fem meters bølgehøyde, får man et innblikk i hvilket slit det er å ro fiske vinterstid i en forblåst landsdel. Bak oss i vest er himmelen blitt blygrå, og plutselig er vinden over oss med full styrke. Fritz bestemmer seg for å avbryte fiskingen.{ndash}VI SNUR. Været er for dårlig og fangsten for liten, roper Fritz.Godt og vel 700 kilo gråbrun og blodfersk lofotskrei er ikke mye å skryte av når de større båtene som ligger utenfor Vesterålen, noen mil lenger nord, driver et kappfiske hinsides alle bærekraftprinsipper.{ndash}Det er trist vi ikke har en ordentlig fiskeripolitikk her i landet. Vi må unngå å gjøre de samme feilene på nytt igjen, filosoferer Fritz Nilsen idet han plotter inn på kartet hvor lina er satt. På et klappsete bak ham i rorhuset sitter Arne Otto Johansen og plastrer et sår på håndbaken. En linekrok satte seg fast i et avgjørende sekund da lina ble satt på nytt. {ndash}Faen, tror du ikke jeg holdt på å rive av hovedpulsåra, sier han rolig. Han har rodd fiske i en mannsalder, de siste to sesongene sammen med Fritz. Begge er godt over 50 og lar seg ikke hisse opp over slike hverdagslige ting. Derimot er de levende opptatte av å forvalte torsken slik at også neste generasjon kan leve i Napp og på andre småsteder langs kysten. Det innebærer blant annet at kysten bevarer en stor sjarkflåte som kan levere fangstene på lokale mottak. Slik beholder småstedene sine arbeidsplasser, og slik bevares en spredt bosetting langs kysten. De store fartøyene representerer undergangen for steder som Napp.PROBLEMET ER at politikerne har bestemt at man for framtida skal prioritere byggingen av en helårsdreven kystflåte på 15 til 34 meter, eller fra 50 til 90 fot. Men det er ikke den tradisjonelle kystflåten som har økonomiske problemer. Det er de store, nye og kapitalintensive båtene som ikke vil være i stand til å betale lån og avdrag når kvotene synker. Kystfiskerne i Napp, av mange regnet som rebeller og nostalgikere, mener kort og godt at omleggingen til større fartøyer er dårlig økonomi og dårlig ressurspolitikk. Altfor mye kapital står på spill i jakten etter stadig mindre fisk.{ndash}Jeg har tenkt en del på dette. Framtida ser ut til å bringe større båter, og i et ressursperspektiv er det svært betenkelig. Små båter gir små fangster. Men kvaliteten på fisken er førsteklasses, sier Fritz.De større båtene kan ta opp langt større kvantum fisk, men etter lang lagring i store lasterom er fisken ofte av dårligere kvalitet. Det kan få følger for Lofotens eksportspesialitet, tørrfisken, som selges til bacalao-landene i sør: Portugal, Spania og Italia. Bare den aller beste lofotskreien går til tørrfiskproduksjon.ALLE SOM BOR på Napp, er på sitt vis avhengig av lofotfisket. På det lokale kaianlegget sitter kvinner og menn og egner line. {ndash}Det er slitsomt, men jeg har en meningsfull jobb, sier Wenche Arntzen. Hun tar hånd om lina mens samboer Svein Arne Arntsen er på sjøen. Også Wenche er Ap-politiker og levende opptatt av bygdesamfunnets framtid. Denne morgenen sto hun opp klokka 04.30 for å gjøre ferdig noen linestamper. Lukta av harsk sild slår imot oss når vi kommer inn i egnebua hennes, men hun er ettertrykkelig vaksinert mot fiskelukt etter å ha arbeidet på båt og i egnebu i hele sitt yrkesaktive liv. {ndash}Kvinner på min egen alder som bruker formiddagen på Theatercaféen i Oslo, ville nok ha rygget ut døra. Stanken i ei egnebu kan sikkert skremme de fisefine. Men jeg har et flott arbeid. Når lofotfisket står på for fullt, blir hun ofte værende på jobb til det nærmer seg midnatt. Da har verken hun eller samboer Svein Arne ork til å lage middag. {ndash}Da guttungen var liten, kom han hit til meg etter skoletid. Så satte han seg her og gjorde lekser. Etterpå hjalp han til med litt egning og sløying. Ved panelovnen bakerst i rommet sitter 15 år gamle Yvonne Pedersen fra Sund på naboøya Vestvågøy. Hun tar ofte bussen gjennom tunnelen som går under Nappstrømmen for å tjene noen ekstra slanter på å skjære torsketunger på fiskemottaket på Napp.{ndash}Hvis jeg står på, kan jeg tjene noen hundre kroner daglig. Jeg har bruk for pengene, forsikrer hun.Hun har en flunkende ny Nokia-mobiltelefon, et synlig bevis på torsketungeskjærerens inntektsmuligheter i en god sesong. Neste år får hun nok mindre å gjøre.TORSKEN ER SKAPT for å overleve. Den har vært fruktbar hinsides alle andre viktige fiskeslag, den er lite utsatt for sykdommer og den spiser nesten hva som helst. Alt lå til rette for at de enormt rike torskestammene utenfor Canada, Island og i Barentshavet skulle vare evig.{ndash}Hvis ikke naturens orden blir satt på hodet, vil fiskeriene våre fortsatt være fruktbare i kommende århundrer, mente det kanadiske landbruksdepartementet i 1885.Hundre år seinere var den utryddet fordi grådige fiskere satte naturens orden på hodet.Nå kan det samme skje her.

Filet i farta: Filetarbeiderene hos J.M. Johansen i Stamsund skjærer filet på harde livet. Etterpå pakkes filetene og fryses ned. Du finner pakkene i frysedisken på super\'n.
Trosser været: Når torsken begynner å sige inn mot Lofoten, trosser fiskerne vær og vind for å få sin del av havets gull. Her er en kutter på vei ut fra Ramberg på Flakstadøya.
Fiskeripolitikk? Nei, den er under all kritikk, slår sjarkfisker og Sp-mann Hans Nybakk fra Stamsund fast. Han er opptatt av at nok torsk skal få gyte i Vestfjorden slik at det blir fisk også for framtidige generasjoner.
En god latter: Det er altfor lite tullprat, slår Arnulf Pettersen (til venstre) fast. Etter at han ble pensjonist, bruker han dagene på kaia i Napp, der han hjelper Svein Arne Arntsen og andre som trenger en håndsrekning.