Farlig fil

Henrik Mestad (42) har alltid vært desperat etter å bli likt. Nå spiller han en rolle mange kommer til å hate.

-  DET ER JO DET vi kaller en pedo, da, men som psykologene ville ha kalt noe annet. Hans, som jeg spiller i filmen «Sønner», tenner på gutter som så vidt er blitt kjønnsmodne. Og sånne som Hans finnes det utrolig mange av. Men det er litt av en karakter, ja.

-  Tør du spille noe sånt, da? spør Finn Graff.

-  Jeg hadde den tanken sjæl. Men faget mitt, det er jo mennesker på godt og vondt. Ingen hadde hatt samme sperre for å spille Hitler. Men en som forgriper seg på barn ...

Henrik Mestad tenker seg godt om, han gjør ofte det. Senker hodet litt, og ser grublende opp mot taket på Theatercaféen.

-  Som psykologisk studie var det utrolig fascinerende å spille Hans. Men det var også helt forferdelig. Jeg gikk med en sterk ubehagsfølelse mye av tida.

-  Flere skuespillere sa nei til å prøvefilme for rollen?

-  Ja. Jeg kjente på den motstanden i meg sjøl også. Men når du spør om jeg «tør å spille ham», så er vel det et spørsmål om jeg er redd for å bli assosiert med rollen om filmen skulle bli en superhit.

-  Ja?

-  Nesten alt jeg har gjort på tv og film, har vært sånne svigermors drøm-typer med blå øyne, eller veldig morsomme karakterer. Hvis folk har gjenkjent meg, har det vært litt sånn «kult, der er han der». Men hvis folk nå ser meg og assosierer med «han stakkars fyren», vel ...

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han nøler noen sekunder.

-  Det er noe jeg har valgt ikke å tenke så mye på.

OM TRE UKER SETTES «Sønner» opp på kinoer landet over. Filmen, som er Erik Richter-Strands langfilmdebut, har allerede fått mye pen omtale, og er tatt ut til filmfestivalen i San Sebastian. Dermed spørs det om ikke Henrik Mestad må regne med å bli assosiert med sin ubehagelige rollefigur en god stund framover. En rollefigur Mestad aldri prøvde å forsvare, men å forstå.

-  Forsto du ham, da?

-  Jaja. Det var lett å finne angsten hans og omsorgen hans i meg selv. Men det med seksualiteten, det var det vanskelig å gå rundt og gruble på. Du har ikke lyst til å slippe det inn i deg.

Henrik Mestad forteller at det første han tenkte om Hans, var hvor redd han var.

-  Vi snakker om en voksen mann som har fått bank mange ganger på grunn av legningen sin. Men det er unge gutter han vil være hos. Han vil ta vare på dem, ligge inntil dem, stryke på dem. Da jeg jobbet med rollen, tenkte jeg at det er en forelskelse, som andre menneskers forelskelse. Samtidig kjenner Hans at det er noe gærent når han står der i underbuksa foran den unge gutten. Jeg vet ikke om de pedofile har det sånn, men jeg tror kanskje det, at de føler det litt som om de har en stein i skoa.

SELV OM HENRIK MESTAD har vært skuespiller i 15 år, er han ikke blant de mest kjente fjesene. Kanskje er det derfor kelneren denne dagen virker noe treig. Eller skyldes den manglende servicen Henrik Mestads noe uflidde ytre? Håret står til alle kanter, han er kledd i hvit singlet, og det tyter hår ut av armhulene. Mestad mener antrekket er helt ok og forteller en historie om første gang han besøkte Theatercaféen.

-  Det var i starten på teaterhøyskolen, og jeg gikk bestandig med caps. Så er det en som tilkaller kelneren, peker på meg og sier: «Unnskyld meg, men han der som sitter her inne med hatt på hodet sitt ...» Da kommer hovmesteren og sier til disse gutta som sitter med sigaren og konjakken at «her på Theatercaféen ser vi på det som er inni menneskene, og ikke det som er utenpå. Hvis dere har lyst til å forlate lokalet, må dere gjerne gjøre det».

MESTAD SMILER GODT, han er i vinden nå. Lørdag om ei uke går han på scenen på Torshovteatret for å spille «Gregers Werle» i Ibsens «Villanden». Et par uker etterpå kommer filmen der han spiller den pedofile Hans på kinoene. Og når teaterets Hedda-priser deles ut neste søndag, er Mestad nominert i klassen beste birolle, for sin rolle som «Kurt» i August Strindbergs «Dødsdansen». Men Henrik Mestad har vært i vinden før, ikke minst da han spilte «oakim Nedrebø i NRKs serie «Vestavind».

-  Jeg var en av hovedkarakterene, og Vestavind var på tv hver søndag. Det var jævlig ofte bilder i avisa, ukentlig, ikke sant. Og da begynte jeg å kjenne på det der: Oj, dævven søkke. Nå begynner du å ta av litt! Plutselig var det ikke bare litt skryt på teatret, alle smilte og var blide, det var liksom litt stas når jeg kom. Da skjønte jeg at dette ikke er helt sunt.

Henrik Mestad merket hvordan han hadde blitt

i overkant selvopptatt. Det hadde blitt for mye skryt, og det hadde kommet for fort. Plutselig gikk han

ikke bare en tur på butikken. Han begynte å føre seg. Hvis han satt ute blant mennesker og drakk vin, forsøkte han å holde glasset på en spesiell, utstudert måte.

-  Skjønner du? Jeg har jobbet mye med det der. Når du går inn på scenen, skal du tro at nettopp du er viktig, for da skal du møte energien til alle de som sitter i salen. Men når du går av, da må du skru av.

-  Du har sagt at ros er «bensin» for skuespillere?

-  Ja. Man kan bli litt avhengig av det. I perioder hvor jeg har spilt noe jeg får mye ros for, merker jeg at det er deilig de første ti gangene. Men så må du ha mer, det er litt som dosene til en junkie vil jeg tro. Etter tre uker kommer det noen og sier: «Du, det der var fantastisk bra», men det er ikke nok, du svarer bare: Ja? For meg har det vært utrolig viktig å bli oppmerksom på dette. For jeg mener ros skal brukes som bensin. Men ikke som heroin.

Å INTERVJUE SKUESPILLERE kan være en utfordring, for å si det forsiktig. De kan øse av seg selv på scenen, være hudløse og nakne, for så å lukke seg som østers under et intervju. Plutselig er de så inne karakteren sin, i skuespilleriet, at det blir fryktelig vanskelig for dem, ja nærmest umulig, å formulere gode svar til noe så uintelligent som en journalist. Med Henrik Mestad er det annerledes. Han forteller mer enn gjerne, og er veldig, veldig til stede.

-  Du er ganske intens?

-  Jo da ... Jeg merker det sjøl noen ganger, jeg kan kjenne at jeg maser noe jævlig. Jeg husker vi hadde sånn avspenning på teaterhøyskolen, øvelser der vi bare skulle slappe av. Det fikk jeg rett og slett ikke til, jeg syntes det var utrolig ubehagelig.

-  Du klarte ikke å slappe av?

-  Nei. Heldigvis merker jeg det sjøl av og til, som at «nå er det visst bare jeg som snakker, og sånn har det vært lenge».

Han ler kort.

-  I de seinere åra har jeg lært å tenke: Her har du noe å si Henrik, men nå skal du vente litt.

-  Du ber deg selv holde litt igjen?

-  Jajaja. Flere ganger om dagen tenker jeg: Nå skal jeg ikke si noe. Nå skal jeg bare sitte og høre på. Så hvis vi snakker om «intens» i betydningen «litt for mye», så er jeg nok det.

-  Hvorfor er det sånn, tror du?

-  Det er et veldig dyptpløyende spørsmål. Jeg er jo blitt skuespiller, men det er ikke alle skuespillere som er sånn. Spørsmålet er om det er et behov for å bli sett, eller et ønske om å fortelle. Det er nok begge deler.

BEHOVET FOR Å BLI sett har alltid vært til stede hos Henrik Mestad. Han sier det selv. En annen ting han har vært mer enn normalt opptatt av, er å bli likt. Han har alltid ønsket at det skal være en god stemning rundt ham.

-  Derfor må jeg være en del for meg sjøl. For hvis det er folk rundt meg, får jeg ikke hvilt på samme måten. Medisinen for meg, opp gjennom åra, har vært å være for meg sjøl.

-  Du trenger rett og slett litt ferie fra Henrik Mestad?

-  Ja, jeg lurer på om det er det.

-  En kollega av deg sa engang at du er «desperat etter å bli likt»?

-  Ja ... desperat er jo sterkt, men jeg kjøper

den.

Før var jeg opptatt av at folk skulle like meg med

en gang. Nå sitter jeg og tenker at ja, de liker meg kanskje ikke så godt nå, men de kommer til å like meg. Jeg er nok fortsatt opptatt av dette. Men du snakker med en mann som har det mye mer behagelig enn før. Jeg kaver mindre.

-  Hva kommer det av?

-  Det kommer av at jeg har brukt mye tid på å finne balansen.

-  Og så har du funnet en kjæreste.

-  Ja, jeg trengte utrolig lang tid på det også. Som Jan Kjærstads Jonas Wergeland sier, man skal ikke utvikle seg, man skal vikle seg ut. Det er jævlig fint, he? Jeg har alltid hatt mye selvtillit, jeg har aldri følt at ingen vil ha meg og sånn. Men det å finne en ro og balanse som gjør at jeg klarer å bli elsket, ikke av mange, men en-til-en. Å få det motet, slik at jeg klarer å elske like mye tilbake, det har ikke vært lett.

Henrik Mestad smiler skjevt.

-  Kjæresten min har mye kjærlighetsmot, sier han.

-  Du er ganske mye eldre enn henne?

-  Jajaja. Men jeg tenker ikke så mye på det.

-  Du er 16 år eldre?

-  Ja?

-  Det er ikke noe særlig gærent det, sier Finn Graff.

UNGKARSLIVET VET HENRIK MESTAD mye om. Før han traff den da 22 år gamle juristen Adele Matheson, hadde han hatt få lange forhold. På Mestad-familiens samlinger kom Henrik alene. Søsteren Ingvild kom med mann og barn, storebror Ola hadde med sin familie, men Henrik, ja han kom alene.

-  Dette har faktisk aldri bekymret meg. Men jeg har levd et skikkelig patetisk ungkarsliv. Da jeg var 35, søkte jeg teatersjef Ellen Horn om permisjon for å dra til Thailand og klatre. -  Du trenger ikke dra til Thailand, sa Ellen. Du trenger en kjæreste. Jeg gjorde nok det.

Før han traff Adele, bodde Henrik Mestad i kollektiver, hybelleiligheter, og for ikke mange år siden flyttet han hjem igjen til sine foreldre. 35-års dagen feiret han hos mor og far på Grefsen.

-  Ja, det er sant det. I den siste leiligheten jeg hadde, var det masse turutstyr, bunker med manus, og en seng. Det var ikke noe å invitere niesene og nevøene hjem til. Det var ikke noe vaffeljern der.

En episode som er betegnende for denne perioden i Henrik Mestads liv, var da Adele lagde sin første middag til ham. Da Henrik hadde spist opp, tok han asjetten til ansiktet og slikket den ren, som en hund.

-  Det der har jeg fått mye pepper for. Jeg trodde ikke det var noe galt i det, jeg. Det var jo kjempegod saus. Men det er vel et tegn på at jeg har vært mye aleine, og spist mye aleine.

-  Har du noen gang følt deg gammel sammen med vennene hennes?

-  I begynnelsen, da de hadde sånne studentvorspiel på jussen ... Der satt jeg da, med en lunken øl, de var 23 og jeg var snart 40. Men i teaterverdenen er aldersspennet ofte fra rundt 20 til 70, så man er vant til å henge med folk som er yngre eller eldre. Det var egentlig bare på de vorspielene helt i starten at jeg sleit litt, og fikk et sånt ytre blikk på alderen min.

-  Følte du en slags skam fordi du var eldre?

-  Nei, jeg tror ikke det var skambelagt. Det var mer frykten for å føle seg dust. «Hellooo, yo», liksom. He-he. Men det der ordnet seg. Og så traff jeg et par sånne målrørsle-typer som ble mine klipper på vei inn i jusmijøet. Dem henger jeg med fortsatt.

DET SIES OM HENRIK Mestad at han har visse problemer med å se sine egne begrensninger. Som den gangen han ble med Adele til Holmenkollen tennis-klubb, der hun hadde spilt i årevis. Henrik Mestad hadde aldri spilt tennis, men ville gjerne være med. Det gikk ikke så bra. Eller den gangen det oppsto brann på et hotell han bodde på, og han gjerne ville steppe inn som brannmann. Storesøster Ingvild snakker om «en slags hybris - en tro på at han kan klare alt». Regissør Morten Faldaas har sagt at Henrik Mestad «mangler gir, at det alltid er full gass», mens kjæresten Adele forteller om en «helt sinnssyk energi». Men for tre år siden skjedde noe som gjorde at Henrik Mestad for første gang i livet måtte ta det helt med ro en stund. På hyttetur, på vei ut for å bade, skled han og smalt hodet i en stein. Han fikk en alvorlig hjernerystelse, og måtte permitteres fra Nationaltheatret i flere måneder. Henrik Mestad fant seg selv sittende hjemme i sofaen, dønn sliten.

-  Det var masse lyder i ørene, det peip hele tida. Hvis jeg tenkte på noe, peip det enda mer. Å være sammen med andre mennesker var kjempestress. Det beste var bare å sitte alene og se løvet skifte farge. Etter hvert begynte jeg å trene forsiktig, men det å være rekonvalesent, det var fascinerende.

-  Du hadde kanskje litt godt av det, også?

-  Jaja. Helt garantert. Jeg lærte meg jo det å sitte stille.

Etter å ha trent seg opp til å bli noenlunde frisk, reiste Henrik Mestad og kjæresten til Thailand for å klatre. Da kom tsunamien.

-  Du hadde en del uflaks på den tida?

-  Neineinei, jeg hadde ikke uflaks. Jeg har vært heldig, jeg. Da jeg slo hodet, kunne det ha gått mye verre. Og da vi var i Thailand, klarte vi oss utrolig bra. Kan du tenke deg å sitte midt oppi det der, og komme fra det uten noen traumer, og ikke kjenne noen som ble alvorlig skadet? Vi var på det best tenkelige stedet da bølgen kom, og slapp unna den sinnssyke opplevelsen uten noen varige men. Så det var ikke uflaks. Det var et vanvittig hell.

NÅR HENRIK MESTAD går på scenen i Ibsens Villanden, som den irriterende Gregers Werle, skal han møte publikum med sin helt spesielle intensitet. Han skal få Gregers til skinne, denne karakteren som i likhet med Mestad selv har et så sterkt ønske om å bli likt. Kanskje klarer han å tilføre rollen noe ekstra. Kanskje klarer han å gjøre en rolleprestasjon som nærmer seg det Ställan Skarsgård en gang gjorde. Ingen har noen gang gjort Gregers så bra, synes Mestad.

-  Eller Mikael Persbrandt. Jeg så et klipp fra da han spilte ham, og det så jævlig bra ut. Men jeg skal nok gjøre Gregers litt mildere enn dem.

-  Og når kritikkene kommer, da holder du deg unna?

-  Det er en nevrose, det der. Jeg har ikke godt av å lese kritikker, så jeg skyver dem bort. Men det hender at folk leser dem opp for meg, hvis det er positivt.

Han smiler, spiser opp siste rest av blåbærpaien, jævlig god, sier han, og Henrik Mestad er ganske intens også når han spiser. Han begynner å få dårlig tid nå, det er visst mye å gjøre, det er teater, film, kjæreste, hus.

-  Føler du at du er kommet i mål i livet ditt nå?

-  Nei. Jeg føler vel heller at det er nå det begynner.