Farvel, statsråd

Anne Kathrine Slungård (39) var Høyres håp. Det var før politikken bød henne imot. Før hun begynte å kvotere inn menn i Statoil-styret.

JØYE OSS. Tenk så bra det kunne ha blitt. Tenk hvordan de kunne ha frydet seg i Høyres Hus. Jan Petersen kunne ha gnidd seg i hendene ved synet av folkelige Kristin Halvorsen, vippet av pinnen med sine egne sjarmvåpen. Hovedstadsglattingene Jens og Carl Ivar kunne ha sittet tafatte på «Redaksjon EN», myndig utmanøvrert på klingende nordtrøndersk.Men noe skar seg. Jan Petersens ønskedrøm nektet plent å flytte fra Trondheim. Det hjalp ikke hva de enn prøvde å lokke henne bort fra ordførerjobben med. En statsrådspost i regjeringen? Nei takk. Eget sete på Stortinget? Ellers takk. Ikke så lenge ungene går i grunnskolen, sa hun. Dermed satte partiet seg på venterommet. Og så at hun for eksempel ble leder av Statoils bedriftsforsamling i stedet. OG NÅ DA? Hva skjer nå? Jo, drøye fem år etter at hun som 33-årig alenemor med feil dialekt overtok det ærverdige kjedet som tidenes yngste ordfører i Trondheim, pakker den populære Anne Kathrine Slungård sakene og vinker farvel til hele politikken. Hun måtte forklare seg på direkten i Dagsrevyen. Marvin Wiseth ble nesten sint på sin håndplukkede arvtaker. Men hun hadde bestemt seg. Hun ville gi seg mens det fortsatt var litt morsomt. 9. oktober i år ruslet Slungård ut av rådhuset for godt, etter 14 år i politikken. {ndash}Det er trist å si det, men det er noe i den norske, politiske debatten som byr meg imot, sier hun.{ndash}Den gjør noe med meg som menneske, og jeg liker det ikke. UTENFOR VINDUET lander en nysgjerrig kjøttmeis på verandarekkverket. Tvers over gata bader Stortingsbygningen i morgensola. I en toseters sofa sitter den påtroppende kommunikasjonsdirektøren ved forskningsstiftelsen Sintef med et glass kaffe med melk. Fornøyd med å ha sett høstens første kjøttmeis, enda mer fornøyd ved tanken på flere timer i Oslo uten noe på programmet. {ndash}Det var opprinnelig planlagt et møte i valgkomiteen i Statoil i dag. Men så ble det ikke noe av. Kanskje jeg rett og slett bare skal rusle litt i butikker, lurer Slungård fornøyd. Som leder av Statoils bedriftsforsamling og valgkomité skal hun føre kontrollen med styret, og det var hun som i høst måtte lede jakten på ny styreformann da rabalderet om Iran-avtalen brøt løs.Som kjent endte de opp med å kjønnskvotere inn en mann i blådress.{ndash}Yess! Æ synes dæ é dritfestlig, æ!Anne Kathrine Slungård hopper bakover i sofaen, trommer begge hender lynraskt på lårene og flirer godt, riktig så fornøyd med ironien i det hele. {ndash}Heldigvis hadde Jannik Lindbæk mye humor på det selv, også. Men jeg torde ikke å dra en spøk om det den første gangen vi møttes, gitt.{ndash}Når ble du for kjønnskvotering?{ndash}Det skjedde gradvis i løpet av tida som ordfører. Kvotering er den største kamelen jeg har svelget i mitt politiske liv, og den svelget jeg mothårs. Men jeg ser at vi faktisk trenger litt dyttehjelp nå, for å få ballen til å rulle videre av seg selv. Som ordfører kom jeg i kontakt med så utrolig mange dyktige, engasjerte og idealistiske kvinner. Men når vi skulle møtes på toppnivå, var det bare menn som dukket opp. Det var en aha-opplevelse å stå der og lure på hvor alle damene ble av, og hvilke mekanismer som stoppet dem.KVOTERING ER FOR TAPERE, mente Anne Kathrine Slungård, der hun valset rundt på kontoret til Sør-Trøndelag Høyre med brune legger og eplekjekke meldinger sommeren 1983. Det var valgår, høyrebølgen ventet rundt neste sving, og 18-åringen arbeidet som Høyres valgkampsekretær i skoleferien fra idrettslinja på Oppdal. Resultatet ble et brakvalg, og jentungen fra Slungårdssaga på Meråker røk rett inn i kommunestyret i hjembygda. En herre ved navn Marvin Wiseth la merke til den freidige ungjenta i gangene på partikontoret. Ti år seinere ruslet hun barføtt rundt på ordførerkontoret hans i vide haremsbukser, som hans nyansatte politiske rådgiver. SIDEN GIKK DET FORT. Hun ble kommunalråd i Trondheim tre år seinere. Og da Wiseth etter hvert bestemte seg for å gå av, pekte han på sin nære medarbeider Anne Kathrine. Han spurte ingen. Han tok henne inn på kontoret dagen før han skulle trekke seg, og ga henne ikke noe valg. Han ville ha henne som Trondheims neste ordfører.Han ville ha en 33 år gammel, skilt alenemor med dialekt fra ei bygd nær svenskegrensa i nabofylket til å lede Trondheim by på vegne av det konservative Høyre.{ndash}Jeg svarte bare «toillkaill». Og ble ganske stille da han ble småaggressiv og tydelig mente alvor, forteller Slungård.HUN FIKK SNART LYST. Hun bar på ferske erfaringer fra atskillig tøffere utfordringer. Hun var gravid i fjerde måned, og underveis i bil langs Trondheimsfjorden sammen med ektemannen, da et styrestag på bilen røk. Sekunder etterpå sank de langsomt nedover, opp ned i det salte vannet. Først på åtte meters dyp la bilen seg på en berghylle, mens vannet fylte kupeen rundt dem. De satt fastspent i bilbeltene. Hun hadde vannskrekk. Panikken dirret i kroppen. Helt til tanken slo ned i henne som et lyn: Hun kunne ikke dø slik! Hun skulle jo bli mamma! Hodet klarnet, hun sparket seg ut av den knuste frontruta og beveget seg på rent overlevelsesinstinkt. Helt til hodet brøt vannflaten, noen sekunder før mannen gjorde det samme.{ndash}Jeg bærer opplevelsen med meg. Den er viktig, den gir meg fortsatt perspektiv på tilværelsen.Da sønnen Daniel var nyfødt, måtte hun innse at ekteskapet var over. Hun flyttet inn i en sokkelleilighet på Ranheim, og ble alenemor. Overgangen ble knalltøff.{ndash}Skilsmissen kom som et sjokk på meg. «Vi som hadde det så fint,» tenkte jeg.{ndash}Hva lærte du?{ndash}At man ikke kan styre alt. Hvor ensomt tosomhet kan være. Og så ble jeg redd {ndash} redd for å knytte meg nært til noen igjen. Det gjorde noe med selvtilliten min, men det hadde jeg kanskje bare godt av? Uansett tror jeg denne livserfaringen gjorde meg til en bedre politiker. Hun kikker seg rundt, henter en halvtom flaske Pepsi Max ut av veska. {ndash}Er det lov å nyte medbrakt her, tror du?Hun heller colaen kjapt opp i det tomme kaffeglasset.«TRONDHEIMS BEST bevarte hemmelighet,» kaller hun samboeren Karl Tore. Ingen journalister slipper inn over dørstokken hjemme i villaen på Reppe, ei mil øst for Trondheim sentrum. De møttes i 1996, fant fort ut at de hadde mange felles kjente {ndash} og slik begynte det.{ndash}Å være stormende, naivt forelsket er flott og deilig. Men gjensidig respekt, uuttalt lojalitet, det at noen alltid er der og vil stille opp for deg når det butter... Det gir mye større trygghet enn å basere forholdet på en forferdelig slitsom forelskelse.{ndash}Men trygghet? Er det ikke spenning folk vil ha?{ndash}Næh. Folk tar feil!Hun ler.{ndash}Stemmer han også Høyre?{ndash}Det er hans sak. Hjemme diskuterer vi nær sagt aldri politikk. Han er interessert og oppdatert, men deler ikke min lidenskap for saftige debatter. På fritida er han solid forankret i sine egne interesser: Jeg kunne ikke hatt en partner som hadde holdt på med det samme som meg.{ndash}Hvorfor ikke?{ndash}Fordi familien for meg er det stedet der jeg både kan kobles av og lades opp, og få være et helt menneske. På privaten er jeg i det store og det hele ganske lavmælt og lar gjerne andre ta styringen, der har jeg ofte beslutningsfri. Jeg tipper at folk flest ser på meg som full av engasjement og energi... Vel: dei skoill sjå mæ hæim!SIKRE KILDER BEKREFTER at Anne Kathrine Slungård kunne sittet i regjering, om hun hadde villet. Hun ble spurt, selv om hun nekter å kommentere det direkte. Så hvorfor sa hun nei?{ndash}Kall det gjerne et verdivalg. Så lenge jeg har unger i grunnskolen, er det helt uaktuelt for meg å flytte fra Trondheim. Helt uaktuelt!{ndash}Hvorfor?{ndash}Fordi du skal ha usedvanlig sterke grunner til å rive ungene dine opp fra nabolag, skole og oppvekstmiljø. At mor eller far har fått seg spennende jobber er ikke grunn god nok, mener jeg. {ndash}Hva med å gjøre som Bjarne Håkon Hanssen eller Lars Sponheim: pendle {ndash} og la samboeren svinge opp på hjemmebane?Hun fnyser.{ndash}Da disse karene sto fram i avisene og jamret seg over familielivet de måtte ofre for politikken, når Sponheim klager over at han ikke har fått vært i ungenes bursdager på ni år...{ndash}Da...?{ndash}Jeg blir så provosert at jeg nesten knuser amalgam. Det er jo de som har tatt dette valget! Det kan jeg respektere, valget er fritt, men da må de stå for det. Ikke hevde at de er ofre i dette bildet. NOEN URBAN SJEL kan Anne Kathrine Slungård aldri bli. Hun vokste opp sammen med lillebroren på familiens sagbruk, i et Ap-styrt lokalsamfunn med snaut tre tusen innbyggere. I påska i år kunne hun og Karl Tore innta den nye hytta hjemme i Meråker, med utsikt rett ned til barndomshjemmet, der faren i sin tid stiftet det lokale Høyre-laget.Som travel ordfører savnet hun først og fremst håndarbeidet, som strikking, hekling og brodering. Hun skulle gjerne hatt tid til å lage egen leverpostei og hodesylte før jul. Og hun bekymrer seg over at ungene ikke lærer seg verdien av skikkelig kroppsarbeid.{ndash}Jeg tenker mye på dette med ungene. Barna våre blir fremmedgjort i forhold til arbeidet til foreldrene, i forhold til det å arbeide i det hele tatt. Med mor og far på kontor blir det ikke naturlig at ungene tar del i arbeidshverdagen deres.{ndash}Hva går ungene glipp av?{ndash}De går helt glipp av en viktig arena i livet til mor og far, de får ikke sett på nært hold hva arbeid er for noe. De skjønner ikke så lett at det skal mer til enn å putte kortet inn i veggen for at pengene skal komme ut.{ndash}Hvordan skal dine barn få disse erfaringene, med mor som kommunikasjonsdirektør og far i IT-bransjen?{ndash}Jeg sender dem på arbeid på saga til han bæssfar og han onkel!{ndash}Gjør du det?{ndash}Visst gjør jeg det! Da sønnen min var ni år, sendte jeg ham hjem til sagbruket i Meråker på vinterferie. Kompisene dro på kino, i skibakken eller på hytta {ndash} mens Daniel møtte opp på sagbruket klokka åtte om morran med nistepakke og hang etter onkel på arbeidet og hjalp til. Etter tre dager fikk han lønningspose med 35 kroner timen. Da han kom på skolen var han konge, det var ingen andre som hadde hatt en slik vinterferie. {ndash}Var dette bevisst, eller noe du tenkte på etterpå?{ndash}Det er helt bevisst. Jeg husker måten vi selv ble involvert på som barn, vi så hva det innebærer å holde en familiebedrift gående. Jeg blir lei meg når folk snakker om at jobben bare er noe man gjøre for å leve, at lønna er den eneste verdien. Jobb skal være en glede i seg selv! Jeg har alltid jobbet mye.EKSORDFØREREN ER KJENT for å elske en frisk debatt med en god utfordrer på den andre siden av bordet. Men når hun slår på NRK eller TV2 for å se kollegene fra Stortinget diskutere, blir hun først og fremst deppa.{ndash}Dette er en av grunnene til at jeg velger å gå ut av politikken nå. Debattnivået i norsk politikk er sunket til et sykdomstegn for demokratiet.{ndash}Hva er problemet?{ndash}Det stadig sterkere fokuset på enkeltsaker. Det stadig kortere tidsperspektivet vi diskuterer saker i. Det stadige fokuset på meningsmålingstyranniet. Jeg synes bare det er nitrist på vegne av det norske demokratiet. Det er alvorlig for et demokrati når politikere ikke kan tenke to tanker samtidig og beholde en mening fra ei uke til den neste. Hun sukker dypt, rister kjapt på hodet. Og så er de brune øynene der igjen.{ndash}Vet du hva jeg ønsker meg? Før stortingsvalget om to år? Hun venter ikke et øyeblikk på svar.{ndash}At norske politikere sier kollektivt nei til å delta på slike innringingsdebattprogrammer som «Holmgang», «Tabloid» og «Redaksjon EN». Nå raider stortingspolitikerne fra det ene programmet til det andre, ukritiske til de mer eller mindre sentrale temaene tv-redaksjonen har bestemt at de skal diskutere. Dette har ingenting med folkeopplysning å gjøre, ingenting med ansvarlig langsiktig styring av landet vårt å gjøre. De dyrker bare fram politikerforakt og sofademokrati! Hvis du...{ndash}Men...{ndash}Nei, nei, hysj nå! Jeg satt og fulgte med på... Oi! Unnskyld! Sa æ «hysj no»? {ndash}Ja. OG SÅ LER HUN. En klukkende, trillende ungjentelatter, som skreddersydd for å jekke ned høye skuldrer eller bister stemning. Men hun tar seg kjapt inn. Hun ville nemlig si noe om Sverige. Om de politiske debattene på svensk fjernsyn. Der tre{ndash}fire politikere og en programleder fører samtaler som varer i tre kvarter uten at noen hever stemmen, der de får fullføre resonnementene, helt uten hakking, roping og veivende pekefingrer.{ndash}Dette har vi ikke på norsk tv. Jeg husker godt debattene før euroavstemningen, dem lærte jeg noe av. Skal jeg først se på et politisk debattprogram om en aktuell sak, ser jeg heller på svensk enn norsk tv. {ndash}Men når temaet er norsk politikk?{ndash}Jo, jeg satt da pliktskyldigst i sofaen og så på folkemøtene og partilederdebattene under valgkampen i år... Men jeg satt og vrei meg, jeg altså. {ndash}Har du ikke vært med på disse debattene selv?{ndash}Aldri. Jeg har sagt nei hver gang.{ndash}Til rikspolitiske debatter på NRK og TV2?{ndash}Ja. Jeg vil ikke være med! De byr meg imot. Måten ting vinkles på i hele den politiske debatten, ikke bare på tv, gjør noe med meg som menneske. Og jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å møte folk og skulle føle at vi er motstandere , føle at noen absolutt hele tida trekker mine motiver i tvil.{ndash}Men det må du jo tåle, det er jo en del av det politiske spillet?{ndash}Ja, men jeg liker det ikke. Jeg kjenner at jeg blir mer kynisk, mer planlagt, mindre impulsiv, må hele tida passe nøye på hva jeg sier. Alt dette gjør noe med meg som jeg ikke liker. {ndash}Tror du partilederne på Stortinget misliker slike debatter like intenst som deg?{ndash}Ja, det tror jeg.{ndash}Hvorfor gjør de ikke noe med det?{ndash}Jeg vet ikke. Du får spørre dem.

    geir.anders.orslien@dagbladet.no

Arkivfoto: Scanpix