Farvel til våpnene

Egentlig skulle Cecilie Hellestveit (33) bli geriljakriger. Nå prøver hun å redde verden i stedet.

-  JEG TOK DET SISTE året av videregående i Russland i 1990, og det var en mildt sagt interessant opplevelse. Jeg havnet nemlig hos en relativt fattig familie, sier islamekspert og forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter, Cecilie Hellestveit.

-  Jeg trodde slike utvekslingsprogram sendte deg til folk med penger?

-  Vi var seks studenter og to eller tre av oss ble sendt til familier med midler, mens jeg havnet hos en, kremt, gjennomsnittlig sovjetisk familie.

-  Ville du ikke hjem til Norge?

-  Tenker du på når det blir ti minusgrader, man bor i første etasje og har rotter digre som katter i leiligheten, sentralvarmen blir slått av, det ikke finnes såpe eller tannkrem, og du ligger i senga med stiv kuling i håret? Jo da, jeg ville hjem. I tillegg opplevde vi en del vold og verre ting der borte. Men vi hadde inngått et veddemål, skjønner du, så det var bare å bite tennene sammen. Etter en stund ble vi evakuert uansett. Golfkrigen startet, byen ble beleiret og det sto tanks i hagen vår.

FREDSFORSKEREN SOM er utdannet jurist og statsviter har opplevd mer enn de fleste i sitt 33 år gamle liv. Hun sitter på kontor 331 på Norsk Senter for Menneskerettigheter i Oslo. På veggen henger en innrammet side fra en 400 hundre år gammel Koran, og i bokhylla står en nyere utslitt en. Skjermspareren hennes oppfordrer Tony Blair til å lage te i stedet for krig, og kaffen drikkes av et krus med det amerikanske flagget på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Kruset er lagd i Kina, jeg finner det voldsomt ironisk, sier Hellestveit.

På gulvet står ei skulderveske pyntet med arabisk skrift og EU-flagg. Cecilie har akkurat kommet hjem fra de palestinske områdene, hun har observert valget der nede på oppdrag fra EU. Det er blitt en vane for henne å oppsøke områder som oppfattes som anstrengte.

-  Jeg kan da ikke sitte inne på et kontor hele tiden, og vel, når man jobber med krig og fred, er man nesten nødt til å oppsøke krigsherjede områder.

Noe hun begynte med allerede som 13-åring. I hvert fall i tankene. Blodrød litteratur ble konsumert i store mengder på grunn av morens politiske overbevisning, og planen var å bli geriljakriger i Mellom-Amerika.

-  Jeg trente faktisk til det, sier hun og ler.

-  Men da jeg kom tilbake fra Sovjetunionen var jeg på langt nær så rød som da jeg dro. Oppholdet der var utrolig lærerikt på mange måter. Du ser så tydelig hva det gjør med mennesker å leve i et totalitært samfunn, hvor du ikke har fri presse og historien du lærer på skolen blir diktert deg. I tillegg ble vi vitne til en rekke overgrep utført av soldatene som beleiret byen, sier hun.

Derfor har Hellestveit valgt krigsrett, demokratiseringsprosesser og konfliktløsning framfor fjonge buksedrakter og skatterett. Derfor er hun blitt kraftig sitert i norske medier de siste åra. Og derfor er hun oftere om bord i fly enn på kontoret. I fly der alle sitter bak gardinen.

-  En gang skulle vi inn til Kabul, og vi visste at al-Qaida var kjent for å skyte etter flyene som gikk inn for landing. På vei mot rullebanen så vi ti, tolv nedskutte fly på bakken. Jeg pleide å være litt redd for å fly, men etter den opplevelsen synes jeg det å fly i Europa er ganske så ufarlig.

-  Du flyr usikkert til usikre områder, føler du at det er verdt det?

-  Man har en grense, og jeg har fremdeles ikke vært i Irak etter krigen, men i forhold til den muslimske verden er det ikke så ille som man tror. Det farligste i de områdene er faktisk bilkjøringen.

FORDI MOREN SNAKKET en god del spansk, lærte Cecilie seg språket tidlig. Da hun begynte på ungdomsskolen snakket hun bedre spansk enn engelsk. På ungdomsskolen lærte hun seg fransk, og på videregående russisk. Da hun bodde i Sovjetunionen plukket hun opp arabisk, og nå lærer hun seg hebraisk. I tillegg definerer hun seg selv som en bergenser med munndiaré. Det er vanskelig å komme til orde.

-  Blir muslimer imponert når det kommer en blåøyd, vestlig kvinne som snakker flytende arabisk?

-  Joda, det åpner dører overalt. Både i Midtøsten og i Europa. Jeg har opplevd at en del innvandrere kan være litt uhøflige mot europeiske damer. Så snakker jeg arabisk og de forandrer seg umiddelbart. De inviterer meg til te, og tilbyr meg å bo hos tantene sine. Egentlig er det synd å oppleve akkurat det. Hvorfor kan jeg ikke bli møtt på den måten før jeg siterer pre-islamske dikt fra 600-tallet? Samtidig er jo europeere likedanne; vi krever den samme kunnskapen tilbake.

-  Det er lett å få inntrykk av at enkelte imamer snakker med to tunger, er det reelt?

-  Det er sikkert noen få som gjør det, men faktum er at de snakker til forskjellige publikum. Den arabiske kulturen er ikke som den europeiske, språket og lignelsene er annerledes, og da blir det et problem å formidle det samme budskapet. Da er man nødt til å bruke andre lignelser. Og da er det igjen lett for utenforstående å trekke slutningen at det de sier ikke betyr det samme, at de snakker med to tunger, som du sier. Problemet er at man ikke kan tolke hva andre sier ut fra egen kontekst. Jobben min er å få hver part til å forstå hverandre. Det blir en del hårriving, for å si det sånn.

-  HAR DU ET MÅL MED det du driver med? Fred på jorda?

-  Nei. Eller jo, selvfølgelig. Men konfliktløsning handler egentlig ikke om å fjerne konflikter. Det er for mange mennesker og for få ressurser i verden til det. En konfliktløser eller fredsforsker ønsker å finne best mulige løsningsmekanismer som går ut over færrest mulig uskyldige. Nå for eksempel, så forsker jeg på folkerett i krig, og ser på adgangen til å drepe og internere. Hvor grensene går for hva man kan tillate for å løse en konflikt?

-  Du ble politisk engasjert i ung alder, blir du paff over unge mennesker som ikke ønsker å bidra til forandring?

-  Nei, jobben min består i å forsøke å la vanlige mennesker få holde på med sine vanlig liv. Vi bor i verdens beste land fordi vi har så stor frihet til å bestemme hva livene våre skal bestå av. Faller du på utsida i Norge, faller du på utsida i en helt annen divisjon enn nesten alle andre mennesker i denne verden. Det gjør at mange ikke føler behov for å prioritere store ting. De prioriterer nære ting, og det er jo kjempeviktig det også. Jeg er lite glad i navlebeskuende egoister, uansett hvor i verden de kommer fra. Men engasjement handler ikke nødvendigvis om å stå opp for palestinerne. Det handler også om å engasjere seg i idrettslaget.