Fast i fisken

Tunfisken jeg lager er ikke autentisk, den bare smaker sånn.

FØRST VIL HUN IKKE SI hvorfor hun ler. Latteren folder seg ut, den kaster seg fram og tilbake i kroppen hennes. Noen ganger stopper hun opp lenge nok til å ta en slurk te, før latteren tar over igjen.

Jeg spiser zanzibarsk opp-ned-loff og dadler og drikker te sammen med sekretærdamene hos the Regional Commissioner - en slags fylkesmann - i Mkokotoni på nordvestsida av øya, mens jeg venter å få tillatelse til å besøke Tumbatu, Zanzibars hemmelighetsfulle naboøy.

- Hvorfor ler du? spør jeg igjen. Min venn sjefssekretæren, som akkurat har kommet inn i rommet, hører spørsmålet mitt, og beordrer den lattermilde til å svare.

- Fordi du vet ingenting, svarer hun, før hun igjen blir innhentet av ei latterkule.

- Ingenting, hikster hun.

Sjefssekretæren begynner å le, hun også. De to damene gynger av latter, fram og tilbake på gulvet, og jeg rødmer og ler med dem.

Det er ikke et eneste spor av ironi eller hån i latteren deres, bare en humørfylt konstatering av den åpenbare og komiske sannheten. Og mens jeg for et par uker siden ville blitt litt fornærmet av påstanden - yr som jeg var over å få til det meste som krevdes for å leve på øya, og stolt over å ha tilegnet meg stadig flere bruddstykker swahili - skjønte jeg akkurat hva hun mente. Her sitter jeg på gulvet, midt i en offentlig kontorbygning i en gudsforlatt liten landsby og venter på en tillatelse, og jeg aner ikke hvorfor vi sitter på gulvet, hvorfor vi er i det trange, vindusløse rommet når huset har en stor, åpen veranda og for øvrig er fullt av tomme rom med bord og stoler, jeg har ingen klar forestilling om hva jeg venter på, jeg skjønner ikke hva alle folka som henger rundt i kontorbygget holder på med, og jeg klarer ikke redegjøre for meg selv hva jeg skal på Tumbatu, annet enn at det har blitt en slags besettelse for meg å komme til den forbudte øya.

SOM ALLE VESTLIGE reisende med backpackerbakgrunn og Zelig-syndrom, nærer jeg en grunnleggende frykt for å bli avslørt som bare en turist. Det er mer akseptert å innrømme at man er fremmedgjort når man er hjemme - en slags turist i eget liv - enn å tilstå at man ikke er annet enn en mer eller mindre tolerert outsider når man er på besøk hos fremmede kulturer. Jeg prøver å passe inn, og forsøker å overbevise meg selv om at damen i nabohuset i steinbyen ser på meg som en nabo, ikke en fremmed, jeg innbiller meg at jeg spiser som en innfødt når jeg lager meg tunfisk med en Zanzibar-inspirert krydderblanding til middag, og jeg protesterer livlig når jeg - akkurat som den middelaldrende australske turisten - under et besøk på en krydderplantasje blir ikledd pussig utseende slips, hatt og en rar liten veske lagd av nyflettede palmeblader.

Men etter hvert som jeg har klart å beherske stadig mer av Zanzibar-tilværelsens overflate - etter hvert som temperament, klima, døgnrytme og de andre grunnleggende tingene føles helt naturlige - begynner jeg å legge merke til at jeg ikke kjenner stort til det andre, det som ligger under. De fleste kvinnene på øya går nesten helt tildekket, med svart hijab og fotsid kjole med ermer som rekker nesten ut til fingrene. Dette har jeg blitt vant til. Men da jeg en dag på markedet ser en ung kvinne som har en avslørende åpning midt på underarmen, der man kan se flere kvadratcentimeter av huden hennes, hvor hun har en nydelig hennatatovering, har jeg ingen anelse om dette er et tegn på at hun er prostituert, eller om hun simpelthen framviser det siste innen mer raffinert og smådristig sjiamuslimsk mote, og jeg fortviles over min egen retningsløse mistenksomhet.

Sekretærdamene ler litt til, og så klapper sjefssekretæren i hendene og sier at alt er klart for å dra til Tumbatu. Tillatelsen til å reise til Tumbatu er resultat av en lang og uoversiktlig prosess, og det var først etter at jeg fikk tillatelsen jeg skjønte at det egentlig er umulig. Først kastet jeg bort en hel dag i pendelfart mellom hånlige byråkrater i ulike kontorer. Så lot jeg en av dem - sjefssekretæren - haike med meg inn til steinbyen, og gjennom dette lykketreffet var ikke bare tillatelse, men også transport ordnet - en egen ekspedisjon med kommissærens hurtigbåt.

TUMBATU VAR HOVEDSETE for noen persiske konger for omtrent 1000 år siden, og fortsatt gjør dette at befolkningen på øyene føler seg litt kongelige. Øya har en egen swahilidialekt, en egen fortolkning av islam - iblandet litt zombidyrking - og to landsbyer som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. Men først og fremst er øya hemmelighetsfull: Fremmede har ingen adgang - gjesteboka jeg måtte skrive under ved ankomst kunne tyde på at jeg var den tredje hvitingen til å besøke på to år. Byene ligger til og med et stykke inn fra sjøen, så man ikke kan se dem gjennom palmene. Og folk har nesten ingenting å leve av. Mens tumbatuerne før var kjent som de beste og modigste tunfiskfiskerne, har de nå blitt utkonkurrert av folk med motorbåt og nylonsnører og garn.

I enhver nordmann bor det en oppdager, og dypest inne hadde jeg nok håpet å oppdage øya. Jeg ville komme tilbake med historier om fargerike zombier, eksentriske seremonier og stolte, men greie særinger med fargerike drakter som, etter å ha blitt utsatt for min diskré nordiske sjarm og dype krysskulturelle menneskekunnskap, ville avsløre sine hemmeligheter - for meg .

I stedet opplevde jeg ei lutfattig lita øy, hvor nesten alle de tingene som gjør moderøya Zanzibar spesiell - de fine draktene, den vakre arkitekturen, lukta av krydder, mangfoldet av mennesker, åpenheten - manglet. Jeg ble vist rundt av en lokal størrelse mens en flokk med 200 barn i nesten identiske, fillete skoleuniformer fulgte etter oss. Og selv om jeg visste at dette er noe av det mest eksotiske jeg har gjort - dette kjenner jeg ingen som har gjort før meg - og at jeg var noe av det mest eksotiske de hadde sett, var avstanden så stor at det ikke ble opprettet noen virkelig kontakt. Jeg er jo tross alt bare en simpel turist som ikke har redskapene til å se forbi fasadene, og hos fattigfolk forteller ikke fasadene en historie man har særlig utbytte av å høre, eller de av å fortelle.

NÅR JEG PÅ ETTERMIDDAGEN ankommer steinbyen, holder jeg på å forgå av sult. Verken Tumbatu eller Mkokotoni har noen spisesteder, og det er grense for hvor lenge en storspist mann kan leve på loff, svisker og te. Hjemme i huset i Sokomohogo Street blir jeg glad for å se igjen kroppsbyggerne som Babu Emerson lar trene i hagen for å kunne kikke på de sterke mannekroppene, og jeg blir takknemlig for igjen å kunne smile av husets temmelig vestliggjorte oppasser Muhammed når han lanserer sin hypotese om at «sigaretter og alkohol passer veldig godt sammen». Så tar jeg på meg byklær og suser ut i den varme kvelden. På grunn av turismen har Stone Town et utall restauranter å velge mellom. På et sted nede ved havna oppkalt etter øyas store sønn Freddie Mercury, får jeg servert en sandwich som er en slags videretolkning av sekretærmaten: loffbrød med perfekt moden avokado, tomater og krydder. Og så spiser jeg et stykke grillet tunfisk - som kanskje eller kanskje ikke er fanget utenfor kysten av Tumbatu. Og så drikker jeg øl og spiser popcorn mens jeg ser sola gå ned fra terrassen på Africa House sammen med alle de andre turistene, med en glassklar bevissthet om at jeg forlater Zanzibar slik jeg ankom: som en fremmed - forelsket og forført av både det begripelige og ubegripelige. Og dette er vel slik besøkende på øya har kjent seg i tusen år.

Toast med tomat, avokado og lime

Dette er en slags frisk, zanzibarsk utgave av en bruschetta, diskré smaksatt med litt spisskummen og koriander.

2 skiver toast

4 solmodne tomater, finhakket

1 liten vårløk, finhakket

1 avokado, finhakket

1/2-1 ts spisskummen

1/2-1 ts korianderfrø

lime

Ha limejuice over avokadoen så snart du har skåret den opp for å hindre misfarging. Bland tomat, vårløk og krydder. Ha avokadoen på toasten, ha tomaten oppå. Ha på salt og server med en skive lime ved siden av.

Grillet tunfisk med zanzibarkrydder

Dette er min måte å lage en zanzibarinspirert grillet tunfisk - ikke autentisk, men med full av den smaken jeg forbinder med Zanzibar. I motsetning til hva som er vanlig på Zanzibar, steker jeg den ikke helt gjennom - tunfisken er best når den er litt rosa inni. Jeg lager den enten på en grill eller på ei grillpanne, men det går også an å bruke ei vanlig nonstick-panne. Du kan få god smak hvis du følger samme oppskrift med laks.

Jeg lager min egen krydderblanding, men du kan også bruke en ferdigblanding, garam masala eller tandoorikrydder, eller en blanding av de to.

2 skiver tunfisk, om lag 200 gram hver

1 ts korianderfrø

1- 2 ts spisskummen

1 ts gurkemeie

1 ts svart pepper

litt chilipulver

3- 4 nellikspiker

salt

lime

vegetabilsk olje

Knus og bland alle krydderne. Gni fisken inn med krydderblandingen. Varm ei grillpanne. Ha litt olje på grillpanne og fisk. Grill fisken 3- 4 minutter på hver side, avhengig av hvor tjukt fiskestykket er.

Server med lime og eventuelt ris.

Popcorn med chili

Etter at jeg kom i skade for å slutte å røyke for noen år tilbake, har jeg vært nødt til å finne andre ting som passer godt sammen med alkohol. Dette er en av dem. Jeg klarer ikke å dy meg, så jeg har litt malt koriander og spisskummen over i tillegg til chilipulver - det to krydder jeg har blitt avhengig av.

100 gram popcorn

2 ss maisolje

salt

chilipulver

ev. malt koriander eller spisskummen

Varm olje og ett eller to popcorn i ei stor gryte. Når det første kornet popper, ha i resten av popkornet. Ha på lokk og rist godt på gryta mens popkornet popper. Når poppelydene begynner å komme med lengre og lengre mellomrom, bør du straks ta gryta av varmen, ha i chilipulver, salt og ev. andre krydder, riste godt så det blander seg, og deretter så fort som mulig helle popkornet over i en bolle.

Friskt: Bruschetta ala Zanzibar, med spisskummen og koriander.
Skatt fra havet: Grillet tunfisk er best når den er litt rosa inni. Piff den opp med garam masala eller tandoorikrydder.
Fin blanding: Popcorn smaker utmerket med med koriander, spisskummen og chili. Og kaldt øl.