Fem på gata

Veldig mange snakker om tiggerne i Oslo. Veldig få snakker med dem. Nå jages de bort.

NÅ JAGER POLITIET i Oslo tiggerne. For alvor har de tatt tak i den store sommerrengjøringen. Først var det de prostituerte som skulle bort. Nå er det de narkomane på Plata og tiggerne på gata. Tidlig i vår mente byråd Margaret Eckbo at tiggerne i Oslo virker støtende på turister. Professor Hans Fredrik Dahl fulgte opp, og mente tiggerne er en skam og en plage.- Tigging er uverdig for både tiggere og andre. Vi vet at de tigger for å kjøpe narkotika. Om folk vil hjelpe dem, er det bedre å gi penger til hjelpetiltakene som Oslo har for narkomane, sier Margaret Eckbo, byråd for velferd og sosiale tjenester.- Hva er det verste med tiggerne i Oslo?- Jeg synes mest synd på tiggerne. Men det må jo innrømmes at de ikke er et fagert syn for bybildet.- Gir du dem penger?- Nei. Men jeg pleier av og til å stoppe og prate med dem.IKKE LANGT UNNA Rådhuset og tiggernes hovedgate sitter generalsekretær Helen Bjørnøy i Kirkens Bymisjon. Hun er rystet over byråden, politiet og behandlingen av hovedstadens tiggere. - Det er helt forferdelig. På kort sikt er dette med på å skape mismot og fortvilelse hos enkeltmennesker. På lang sikt kan dette resultere i en legitimering av at de som ikke passer inn i vårt samfunn, kan jages fritt. En type holdning som rammer de svakest stilte veldig sterkt. Dette er maktsystemet, politiet, byråd Eckbo og handelsstandens proklamasjon om at de som ikke passer inn i vårt A4-system, skal vekk. Fattigdommen forsvinner ikke selv om vi presser tiggerne ut av sentrumsgatene.- Men tigging er fremdeles forbudt?- Ja, og vi har utfordret regjeringen på at de må oppheve den loven. - Gir du tiggerne penger?- Ja, til de fleste. Og ja, jeg vet pengene går til rus. Men de blir ikke kvitt rusproblemene om jeg lar være å gi penger. Da begår de enten kriminelle handlinger eller prostituerer seg, sier Bjørnøy. INGEN VET HVOR mange som tigger på gata i Oslo, bare at de er blitt flere. Noen sier hundre. Fra morgen til kveld sitter de der, slitne bak slitte pappkrus. På avstand kan de se like ut. Men bak koppen med småpenger sitter det mødre som lengter etter barna sine. Fedre som drømmer seg tilbake til jobb og egen bolig. Samboere som sammen vil kjempe seg ut av rusen. Som alle andre har også tiggerne drømmer, de vil bare ikke bli jaget og oversett. Mange mener mye om tiggerne. Men hva mener tiggerne? KARL-ERIK (40) ER FORLOVEDEN til Tone. Sammen deler de en ettromsleilighet på Ryen. I fem år har de vært kjærester. For fire år siden ble de forlovet ved Sognsvann. I tre år har Karl-Erik tigget. Han er født og oppvokst i Oslo, og har sin faste plass like ved Stortinget, to hundre meter fra kjæresten. Karl-Erik sitter på en plastpose fra McDonald\'s, koppen med penger er fra 7-Eleven, jakka har en stor logo fra Møbelringen. Karl-Erik ler.- Unnskyld, men jeg ler av dem, sier Karl-Erik og peker på en politibil som glir sakte forbi:- De er ganske aggressive for tida. Først får vi en advarsel. Ser de oss igjen, ryker vi inn på glattcelle og får bot. Vanligvis går jeg vekk når de kommer, men det er ikke farlig når dere er her.- Hva mener du om at dere skal jages vekk?- Det er høl i huet, og ingen spør oss hva vi mener. Det kommer til å bli mer kriminalitet, flere ran av eldre. Det er mye enklere å være kriminell enn å tigge penger. Før jeg ble sammen med Tone, var jeg hyperkriminell. Det er hun som er hovedårsaken til at jeg ikke vil være kriminell, jeg vil ikke ha flere dommer på meg. Da må jeg sitte inne og får ikke være sammen med henne. Det går ikke, sier Karl-Erik. - Når hadde du jobb sist?- For tre og et halvt år siden. Da jobbet jeg som maler. Men jeg har jobbet mest med hesteoppdrett, det liker jeg best. Jeg har en plan om å bli rusfri, og står på venteliste for å få Subutex. Jeg håper å bli prioritert, siden Tone allerede får behandling, sier Karl-Erik. EN MANN MED MOBILTELEFON og svart dress snubler i koppen med småpenger. Han ser ned på de nypussede skoene sine, rister på hodet og går videre. Ikke et blikk, ikke en unnskyldning. - Det skjer hele tida. Men jeg som sitter stille, får stort sett ikke noen reaksjoner i det hele tatt. Jeg vil ikke presse meg på folk. Om noen vil gi meg penger, er det fordi de har lyst, ikke fordi jeg ber dem om det, sier Karl-Erik. - Er du redd for å møte kjente?- Nei, ikke nå lenger. I begynnelsen følte jeg meg ikke noe vel, kan du si. Det var den ekle følelsen av blikkene fra alle som gikk forbi. Nå bryr jeg meg ikke noe om det. Det har blitt en vane.- Hvordan kan Oslo bli kvitt problemet med narkomane og tiggere?- Nei, si det. Finnes det egentlig noen løsning? TONE SER NED i bakken, det lange håret når nesten asfalten. Det er sånn hun sitter, dag etter dag. Tone blir aldri fortrolig med blikkene som møter henne. I tolv år var hun hekta på heroin, men har nå fått Subutex. Tone tigger primært for å hjelpe kjæresten som er narkoman.Det var her midt på Karl Johan hun begynte å tigge for halvannet år siden. - Det var veldig vanskelig. Jeg hadde solgt postkort, men de ble alltid beslaglagt fordi folk trodde det var tjuvegods. Så da måtte jeg begynne å tigge. Jeg husker jeg satte meg ned her... det var helt forferdelig, jeg torde ikke å se opp. Jeg var så redd for å møte kjente ansikter. - Hvilke reaksjoner får du nå?- Alt mulig. Jeg tenker at vi er en drenering for negative følelser i samfunnet. Det er kanskje min forsvarsmekanisme for å distansere meg fra de verste skjellsordene og de som regelrett spytter på meg. Men mange er som hyggelige venner; de setter seg ned og prater. En del eldre søte damer får en morsfølelse for meg. Det er alltid de med dårligst råd som gir mest, sier Tone. HUN SPØR ALDRI folk om penger, vil ikke mase. Hun tror ikke det løser noen problemer om politiet jager dem vekk.- Vi blir ikke borte fordi om vi ikke synes så godt. De aller fleste som sitter her, er narkomane. Om de ikke tigger, må de prostituere seg eller bli kriminelle. Er ikke det mer samfunnsskadelig? - Hva er målet ditt?- Jeg går på Subutex, og venter bare på at samboeren min også skal få tilbudet. Det kan ta halvannet år til. Par som bor sammen, burde få behandling samtidig. Nå hjelper jeg samboeren med penger. Det hender jeg sprekker siden han fortsatt er avhengig. TOR (39) OG PAPPKRUSET har vært på jobb i tre timer. Klokka nærmer seg halv ti på morgenen. Han står nederst på Karl Johan, ikke langt fra OsloS. Tor er hekta på heroin og fyller 40 år til høsten. Med rusten stemme ber han fint om noen småpenger. Han synger strofer fra en sang: I ain\'t got nobody... nobody cares for me... I\'m so sad and lonely... won\'t some sweet mama come and take a chance with me... cause I ain\'t so bad. Tor bor på omsorgssenter på Fagerborg. Han er en aktiv tigger, hilser på kjente og får noen mynter i retur. Men de aller fleste går en liten omvei rundt ham.- Hvor ofte tigger du?- Hver dag. Jeg har faste økter fra halv sju til ti om morgenen, og kjenner alle pendlerne som kommer med toget. Utover dagen jobber jeg på forskjellige steder i byen. Sju dager i uka. Julaften, nyttårsaften og påskeaften. - Når begynte du å tigge?- For fem år siden. Det tok lang tid før jeg fikk meg til å bomme penger, men til slutt var det ingen vei utenom. Jeg tigger for å unngå kriminalitet og selge stoff. Jeg vil ikke være med på den butikken, sier Tor. AV DEM VI HAR SNAKKET MED, er han en av dem som tjener mest. Han tror han vet hvorfor:- Jeg har jobbet 20 år i hotell- og restaurantfaget, og kan dette med kundekontakt. Jeg er utadvendt og rimelig dyktig med mennesker. Men jeg er gammel i gamet, og vet hva dette livet går ut på. Det er rett og slett tragisk. Det er ordentlig trist å se på at det hver sommer kommer nye og yngre rekrutter. - Hva tenker du om at dere blir jaga bort?- Vi narkomane har alltid blitt jagd fra det ene stedet til det andre. På Plata sto vi til offentlig skue. Det var bedre da vi kunne stå i fred i Slottsparken. - Skjønner du at mange vil bli kvitt tiggere? - Ja, jeg får mange negative reaksjoner fra folk som opplever det som masete og sjenerende. Men jeg møter også hyggelige folk som viser omsorg.TOR FORTELLER AT HAN var i arbeid på slutten av 90-tallet. Da jobbet han med sjauing. Tidligere jobbet han i hotellbransjen, men alkoholproblemene ble for store. Så ble flaska erstattet med heroin. - Når jeg slutter med heroin, kan jeg ikke flørte med alkohol igjen. Jeg er maktesløs overfor all rus. Navn: Mona Njøtøy (41) Sted: Grensen Tjener: - Rundt 800 kroner når jeg sitter lenge. 200 på en dårlig dag. MONA (41) SITTER UTENFOR Postbankens filial i Grensen. Over henne henger et skilt: «Tid og penger. Hva gjør du med sparepengene dine? Vi har økonomiske rådgivere som har tid til deg nå.» Mona har 27 kroner i koppen, og ikke tid til økonomiske rådgivere. Dagen før ble hun jagd vekk av politiet. - Det er ikke riktig at vi skal bli jagd vekk. Vi er seks- sju jenter som sitter fast og bommer. Og kan vi ikke det, må vi gå på strøket eller stjele i butikker. Jeg vil ikke det, sier Mona. Hun har bodd det meste av livet sitt i Bergen. Debuterte med rus da hun var tolv år, men har hatt to rusfrie opphold på fem og seks år. Hun har hatt jobb, levd et familieliv.- Jeg jobbet som hjelpearbeider med lederansvar. Sist jobbet jeg som baker. I april i år var det fem år siden jeg sprakk.- Hva skjedde?- 12. april 1999 reiste jeg til Kypros med ni andre som alle var like gale. Jeg ble kjæreste med en som var hekta, og jeg brukte mer og mer dop. Han døde mens jeg gikk gravid, og alt raste sammen. Men jeg har kommet meg ut av dette to ganger før, og skal klare det igjen.- Hvor lenge har du tigget?- Jeg kom til Oslo i fjor februar, og satte meg ned her første gang i fjor sommer. Men jeg har bomma penger i Bergen tidligere. Da gikk jeg og spurte folk etter småpenger. Det var flaut og nedverdigende. Det hender folk spytter etter meg nå. Det var lettere i Bergen, der det ikke er så mange tiggere. - HVORFOR FLYTTET DU TIL OSLO?- Det er i Oslo jeg har klart å bli rusfri. Nå vil jeg få livet mitt tilbake, jeg trapper ned og har rusfrie dager. Jeg vil ikke gå på metadon, men bli totalt nykter. En lege hjelper meg med en C-vitaminkur som ble mye brukt på 70-tallet. Jeg leier leilighet hos ei fantastisk dame i Sandvika, og har et godt samarbeid med sosialkontoret i Bærum, som er kjempepositive. - Hva sier folk til deg når du sitter her?- Forrige uke var det ei hysterisk dame som tok hardt i meg og skrek at det ikke var synd på meg. Jeg har aldri sagt at det er synd på meg, men hun ga seg ikke. Til slutt ble jeg så sint at jeg måtte løpe etter henne mens koppen min sto igjen. Det er mitt problem at jeg sitter her, jeg plager ingen. Det verste er at folk ser ned på meg. Jeg får så lyst til å si til folk at jeg har vært rusfri, at jeg har hatt jobb, at jeg har unger som er glad i meg, og at jeg er på vei ut av dette. Jeg skal vise at jeg kan klare det igjen. HAN SIER HAN ER TIDLIGERE FLYMEKANIKER, oljearbeider og narkoman. Nå sitter Bjørn Nilsen nydusjet og rusfri med beina i kors utenfor Nationaltheatret. Suget etter rus er konstant, men lysten på bolig, fast jobb og livet tilbake er sterkere. Han har en lapp foran seg: «Er rusfri, men har ikke jobb eller bolig. Kan noen hjelpe med noen kroner slik at jeg får et sted og sove i natt? Takk for hjelpen. Vennlig hilsen Bjørn.»- Hvorfor tigger du?- For å få mat og tak over hodet. Jeg var hekta på heroin, men har stort sett vært rusfri siden juni i fjor. Sosialkontoret vil at jeg skal bo på hospits med andre narkomane, men da havner jeg på kjøret i løpet av tre uker. Derfor bor jeg på pensjonat på Majorstua til 180 kroner døgnet, og betaler fra dag til dag. - Får du ikke hjelp fra sosialkontoret?- Jo, jeg får 4300 kroner i måneden. Jeg ordnet med privat leiekontrakt til 5500 kroner inkludert strøm. Det fikk jeg ikke dekket, men tilbud om plass på hospits som koster mye mer, det fikk jeg.- Husker du første gangen du bomma penger?- Ja. Sommeren for to år siden. Det var helt jævlig. Det er en terskel å spørre folk om småpenger. Hadde noen for fire år siden sagt at jeg skulle sitte utenfor Nationaltheatret og bomme penger, hadde jeg trodd de hadde gått helt av skaftet. - Hvordan det?- Jeg har hatt et normalt liv. Fram til 1996 jobbet jeg som flymekaniker i Braathens, var gift med ei nykter dame, hadde to barn, stasjonsvogn og bikkje i baksetet. Høsten 1996 fikk jeg jobb som systemoperatør i Nordsjøen og flyttet til Stavanger, sier Bjørn. ALLEREDE DA VAR HAN narkoman og levde et dobbeltliv. Det måtte gå galt. Han ble skilt, permittert fra jobben på Ekofisk, og klarte ikke betjene lånet på rekkehuset. Trygda ble mindre, rusforbruket økte.- Da det først gikk galt, gjorde det det til gagns.- Hva er målet ditt nå?- Jobb og bolig. Jeg har gode papirer, men et stort hull i cv-en fra 2001. Jeg er lei av å lyve, og sier på alle jobbintervju at jeg har vært på kjøret. Jeg er ikke straffedømt, og har ikke sonet en dag. Jeg har fått avslag på metadon, fordi jeg ikke har nok institusjonserfaring. Nå er jeg rusfri på pur faen og sterk vilje. Jeg har to unger som jeg skylder en del tapt tid. Jeg har ikke kommet til jorda for å ende som et vrak på Plata.- Vet barna dine at du tigger?- Ja, men jeg tror det nesten var lettere for dem å akseptere at jeg var narkoman. Tigging er forbundet med den siste reisen. Få tror meg når jeg sier jeg er utdanna flymakiner, folk tror narkomane er en gjeng evneveike tullinger som ikke har fullført ungdomsskolen. Byråd Eckbo trenger å komme seg ut i den virkelige verden. Narkomane har alltid vært prøvd feid under tuppet som om de ikke eksisterer. Hadde de fjernet metadonkøen, ville de fått bort 95 prosent av tiggerne. - HVORDAN SER DAGENE dine ut?- Hver dag klokka seks går jeg runden til to firma som har jobber fra dag til dag. Får jeg ikke jobb, sitter jeg her og bommer. Da rekker jeg morgenrushet. De som har minst, gir mest. Forretningsmenn med stresskoffert gir aldri, sier Bjørn og forteller om en tidligere profilert politiker som passerer to ganger daglig:- Hver gang ber han meg ryke og reise til helvete. Da spør jeg om han har penger til billetten.kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no

BLITT EN VANE:</B> </TEK0><TEK1><QL> <YS><CF><FM> <YS>Navn: <YR> <YS><CF><FM> <YS>Karl-Erik (40) <YR><EP><QL> <YS><CF><FM> <YS>Sted: <YR> <YS><CF><FM> <YS>Grensen <YR><EP><QL> <YS><CF><FM> <YS>Tjener: <YR> <YS><CF><FM> <YS>- <TH>Normalt fra 200 til 1000 kroner dagen. På en dårlig dag får jeg 40 kroner i koppen på tre timer. <YR> <YR> <ql><ql> Karl-Erik tigger ved Stortinget. - Jeg har aldri fått ei krone av en politiker. <I>Det</I> ville jeg ha husket, sier han.
<B>VIL VEKK:</B> </TEK2><TEK3> <YS><CF><FM> <YS>Navn: <YS><FM> <YS>Tor (39) <YR><EP><QL> <YS><FM> <YS>Sted: <YR> <YS><FM> <YS>Karl Johan <YR><EP><QL> <YS><FM> <YS>Tjener: <YR> <YS><FM> <YS> - <TH>På en ekstremt god dag mellom 3000 og 4000. Går det dårlig, får jeg rundt 500 kroner. Vanligvis 1000 kroner. Da har jeg jobbet i tolv timer. <ql><ql> - Dette livet er rett og slett tragisk, sier Tor på Karl Johan.
GAMLE GIR:</B> </TEK4><TEK5> <YS><CF><FM> <YS>Navn: <YS><FM> <YS>Bjørn Nilsen (41) <YR><EP><QL> <YS><FM> <YS>Sted: <YR> <YS><FM> <YS>Utenfor Nationaltheatret <YR><EP><QL> <YS><FM> <YS>Tjener: <YR> <YS><FM> <YS>- <TH>Før kunne jeg få 2000 kroner. <QL>Nå får jeg gjerne 600 kroner på en god dag, <QL>og sitter ofte 10- 12 timer. <ql><ql> - De som har minst, gir mest, sier Bjørn, som tigger utenfor Nationaltheatret.
OSLO 2004:</B> Ingen vet nøyaktig hvor mange tiggere det er i Oslo, bare at de stadig blir flere. Noen er ferske, andre har vandret gatelangs i mange år.
BLIKKENE ER VERST:</B> </TEK1><TEK2><QL> <YS><CF><FM> <YS>Navn: <YR> <YR> <YS><CF><FM> <YS>Tone (42) <YR><EP><QL> <YS><CF><FM> <YS>Sted: <YR> <YR> <YS><CF><FM> <YS>Karl Johan <YR><EP><QL> <YS><CF><FM> <YS>Tjener: <YR> <YR> <YS><CF> <YS> - <TH>Mellom 300 og 1200 kroner dagen.<QL> Timelønna mi blir ikke så god. <YR> <YR> <QL><QL> Tone blir aldri fortrolig med blikkene som møter henne. I begynnelsen torde hun ikke å se opp. - Jeg var så redd for å møte kjente ansikter, sier hun.