- Feminismen trenger en renessanse

Tilværelsen som hjemmeværende ble et sjokk for Line Askeland (33).

- JEG ER VANT TIL AT FOLK forventer noe av meg - ikke til å stille meg selv spørsmålet «hva vil jeg i dag?»

I barnehagen i den lille, røde stua under Holmenkollen har roen senket seg. Klokka har passert halv ti, og travle foreldre har levert og hastet videre for lengst. Bare mammaen til Henrik (5) tråkker fortsatt rundt mellom legoklosser og miniatyrmøbler. Line Askeland (33) har lue, blå plastposer over skiskoene og drikkeflaske i beltet. Hun venter på at Henrik skal ofre henne en hadetklem. Utenfor ligger skiene på biltaket og lenger oppe i åsen laver snøen ned. Dagen er som skapt for lilla Swix.

I FJOR VAR tobarnsmor og markedsøkonom Line Askeland partneransvarlig i et amerikansk IT-selskap. Jobben innebar stort ansvar og så mye reising at hun har stått på Gardermoen og ventet på bagasje fra Stavanger, for så å oppdage at kofferten hennes kommer fra Bergen - det var i går hun var i Stavanger. Hver søndag la hun og ektemannen puslespillet som de kalte familiekalenderen. Brikkene het handling, møter, reiser, middager, henting, representasjon og sosiale sammenkomster. I 2007 skjedde det to ting som gjorde familiekalenderen overflødig: Et foredrag med skiskytter Ole Einar Bjørndalens motivator, Øyvind Hammer og en kundetur med Kiel-ferja og Alex Rosén.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hammer sa mye tankevekkende. Budskapet hans koker ned til «lev motivert» og «alt er mulig - ta valg!» Alle syntes foredraget hans var bra, men de var definitivt mer lunkne enn meg. Jeg syntes det var dritbra - helt sånn «yes!».

Rosén var hun ikke like åpen for.

- Da jeg hørte at Alex Rosén var leid inn som underholdning, tenkte jeg at det var helt på trynet upassende, og at arrangementet ville gå åt skogen. Hvordan kunne en slitsom ADHD-fyr nå fram til en gjeng med tørre IT-folk?

Rosén nådde fram:

- Etter showet banet jeg meg fram til ham: «Jeg skal slutte i jobben,» sa jeg. «Det skal du,» sa han.

MAMMA ER HJEMME: Mens Henrik (5) syns livet er blitt bedre etter at mamma sa opp jobben, opplever Line at andre kvinner har liten forståelse for at hun er blitt hjemmeværende. Foto: JØRN H. MOEN
MAMMA ER HJEMME: Mens Henrik (5) syns livet er blitt bedre etter at mamma sa opp jobben, opplever Line at andre kvinner har liten forståelse for at hun er blitt hjemmeværende. Foto: JØRN H. MOEN Vis mer

«KULT», «MODIG», «tøft at du følger drømmene dine».

Da Line annonserte til flere at hun ville si opp jobben, manglet det ikke på interesse og oppmuntring. Da hun sluttet 1. desember, stilnet de positive kommentarene.

- Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at folk så på meg som intellektuelt tilbakestående. De spør meg hva jeg driver med, og når jeg svarer at «for tida er jeg hjemmeværende», så snur de ryggen til. At jeg har jobbet i 13 år, er irrelevant. De tror visst at jeg ser på «Oprah Winfrey» hele dagen.

Line ser ikke bort fra at hun selv kan ha hatt negative forestillinger om det å være hjemmeværende, men de negative reaksjonene fra omgivelsene har overrasket henne.

- Kvinnene blir jeg nesten rystet over. Når jeg forteller at jeg sa opp jobben fordi jeg følte at jeg ikke fikk puste lenger, gir de uttrykk for at jeg burde holdt ut: «Det er en del av livet,» sier de. Eller «jeg kunne aldri gjort som deg, Line. Jeg hadde ikke orket å gå hjemme!». Eller de sier at de ikke hadde hatt råd og plasserer meg i gruppa «rik vestkantfrue som lever på mannen sin». Vi er ikke rike i det hele tatt. Vi har boliglån, vi òg, men jeg har spart. Dette er et valg, en prioritering som jeg er blitt enig med partneren min om.

HIMMELEN ER TUNG OG GRÅ, men markalufta er ren og klar å puste i. Line har bestemt seg for å trene hver dag, helst utendørs. Både fordi kroppen hennes liker fysisk aktivitet, og fordi hodet hennes trenger meditasjon.

- Tid er luksus, men jeg er vant til stress. Det tar tid å venne seg til å leve uten. Det vanskeligste er kanskje mangelen på anerkjennelse. I 2008 er du ingen i deg selv. Du er jobben din. Overgangen fra den ene tilværelsen til den andre førte meg nærmest inn i en depresjon. En stund gråt jeg litt hver dag.

Line sier det er mulig at hun hadde idyllisert det nye livet i forkant, men avgjørelsen om å si opp var gjennomtenkt. Hun brukte nesten et år på å bearbeide seg selv, og ektemannen.

- Han har bare kjent meg som karrieredame og var først veldig skeptisk. Nå synes han det er rart at jeg er så deppa: Det var jo dette jeg ønsket meg. Vi har begge vært i IT-bransjen, vi har tjent likt og eid hver vår bil, men det siste året tenkte jeg stadig mer på betydningen av ting utenfor jobben: De to barna våre, barneboka jeg har lyst til å skrive. Livet er for kort til ikke å leve ut drømmene sine. Hun smiler.

- Selvfølgelig handler dette om selvrealisering. Når alle materielle behov er dekket, begynner du å se etter andre verdier. Du spør: Er det jeg driver med viktig for noen? 

PEISESTUA PÅ ULLEVÅLSETER lukter våt ull og nystekte vafler. Ved de slitte trebordene sitter skoleelever og ammende mødre i barselpermisjon, noen pensjonister og enkelte i ukjent kategori.

- Av og til tar jeg meg i å tenke: «Burde ikke du vært på jobb? Hva er din historie?».

Hennes egen hverdag ser nå slik ut: Stå opp, lage frokost, få barna i barnehagen, trening, lage middag.

- Middagen står ikke klar på bordet hver dag.

Hun og ektemannen hadde avtalt at de skulle fortsette å dele på henting i barnehagen. Sånn er det ikke blitt. Det virket rart at han skulle stresse fra jobb på den andre siden av byen for å rekke barnehagen. En kveld i uka går hun på en litteraturskole for å få fart på skrivingen.

- Hva med husarbeid, tar det mye tid?

- Det første jeg gjorde etter å ha sagt opp jobben, var å si opp vaskehjelpen. Første gang jeg vasket huset, holdt jeg på i åtte timer og gledet meg til mannen min kom hjem. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet, men jeg er jo vant til å få anerkjennelse. Han sa rett og slett ikke noe særlig. Dagen etter ringte jeg vaskehjelpen og ba henne komme tilbake. Hvis han hadde snudd i døra og kommet igjen med favnen full av roser, hadde jeg kanskje ikke gjort det.

LIKESTILLING ER VIKTIG, til en viss grad, mener Line.

- Men hvis dagens feminister skal få med seg flere, så må de appellere til oss som synes det er fint å være feminine, som liker å få blomster og at noen holder døra oppe.

For et par år siden hørte jeg kvinnegruppa Ottar diskutere at samleiestatistikken visstnok lages ut fra hvorvidt mannen har hatt orgasme. Hallo, de kvinnene som faker orgasme får skylde seg selv. Feminismen trenger en renessanse, de må finne ut hvor de virkelig trengs. Det er for eksempel ikke lik lønn for likt arbeid her i landet. Jeg er ikke for favorisering i form av kvotering, men jeg er for lik lønn for likt arbeid.

- Hva tenker du om vaskehjelpen din?

- At hun på samme måte som meg har tatt et valg. Hennes består i å forlate familie og venner i Polen for å komme hit og vaske.

- Tror du det er et reelt valg?

- Jeg tror det er et bevisst økonomisk valg. Hun tjener like mye på en dag her som på ei uke der.

- Burde norske feminister gjort noe for kvinner som henne?

- Hmm, det har jeg ikke tenkt på. De er jo ikke norske. 

MILDVÆRET HAR GITT kladdeføre i motbakkene. Line stopper og smører om. Hun snakker om drømmer, om å reise, forskjeller i livsvilkår og om barn og oppvekst.

- Jeg fikk noe å tenke på da vi snakket om vaskedama mi. Norske kvinner vil ikke vaske lenger og «alle» har vaskehjelp, nesten uavhengig av inntekt. Jeg ser at det er de utenlandske kvinnene som tar disse jobbene, ikke mennene, men jeg har aldri tenkt over om vi burde gjøre noe for dem.

- Hva sier barna om at du har sluttet å jobbe?

- Sønnen min synes maten er blitt bedre. «Det er sikkert fordi du har sluttet å jobbe,» sier han. De vet ikke hva «stress» betyr, men de merker likevel at det er mindre av det. «Du er ikke så sinna lenger,» sier de. Før hadde jeg ikke tid til å høre på dem og befant meg alltid utenfor deres situasjon. Nå er jeg oftere i situasjonene sammen med dem. Jeg snakker på en annen måte. Før sa jeg «jeg må bare … ». Nå sier jeg «jeg velger å … ». Og så er det mer humor mellom oss. Eldstemann synes riktignok det er vanskelig å forstå hvorfor ikke han òg kan være hjemme. Her om dagen sa han at han ville gjøre som meg: Si opp barnehagen.

OMSTRIDT: - Det er skremmende at mitt eget kjønn reagerer med å diskriminere meg, sier Line.