Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Feministvold skulle kurere mannsjåvinisme

Debatt om 70-tallets maoister i Danmark.

Les også om den sinteste feministen gjennom alle tider

«VI GJØR OPPRØR!!!
Vi vil ha arbeidsro, svin!!! Vi foretar en politisk handling av revolusjonær verdi. Samtidig med at vi har drevet politikk, har vi ubevisst måtte kjempe mot mannssjåvinismen. Det tillater vi ikke lenger.»

Slik lød opprørsskrivet til de kvinnelige medlemmene av den danske maoistbevegelsen Kommunistisk Arbejdskrets (KAK) i 1977, referert i den danske forfatteren Peter Øving Knudsens «Blekingegadebanden». Boka ble nylig anmeldt i Dagbladet og kåret som både pris- og opplagsvinner i Danmark i fjor. 

DE RADIKALE KVINNENE i KAK hadde fått nok. Organisasjonen som ble stiftet av Gotfred Appel på 60-tallet, og som i pressen fikk navnet Blekingegadebanden, ble rammet av kjønnsdebatt vinteren 1977. Det var Gotfreds upopulære kone Ulla Hauton som sto bak. 

I Øvings bøker beskrives det indre liv i den stalinistisk styrte organisasjonen. En av de mindre omtalte, men interessante fortellingene i boka handler om hvordan Ulla og kvinnene i organisasjonen begynte med utrenskning av mannssvinene. 

Det utartet til at ekstremfeministene regelmessig, og med lederens tillatelse dengte løs på de mannlige medlemmene i gruppa.

- Ulla og Gotfred var et dominerende par, de spilte på hverandre, hennes autoritet bygget på kjærlighetsforholdet til ham. Selv var Gotfred på en måte hevet over kritikken. I denne typen sektlignende organisasjoner er det viktig at medlemmene blir lydige slaver, men at de banket løs på disse stakkarene på den måten er helt unikt i Vesten. Det er mange forhold ved Blekingegadebanden som er unike, sier forsker Jon Rognlien i Kaderprosjektet til Dagbladet.no.

Den interne kjønnsdebatten som Ulla frontet skulle føre til både Gotfred og Ullas fall. KAK smuldret opp i 1978, mens utbrytergruppa KA jobbet videre.

KVINNENE I ORGANISASJONEN hadde lenge følt at de ikke hadde nok innflytelse. De fleste var kjærester med de mannlige lederne eller grasrotaktivister. Sinnet eksploderte da et mannlig medlem på et møte i oktober 1977 overhørte et spørsmål fra en av de kvinnlige medlemmene. 

image: Feministvold skulle kurere mannsjåvinisme

Ulla fikk overtalt Gotfred til handling. Denne vinteren ble de mannlige medlemmene innkalt til såkalte bønnemøter hvor de måtte erkjenne sin mannssjåvinistiske atferd og love bedring. De så også kvinnefilmer og leste kvinnelitteratur og redegjorde for innholdet etterpå.

De verste mannssjåvinistene måtte gå på hele 20 bønnemøter med kvinnegruppa. Stemningen var svært aggresiv og anklagende, og mennene la seg langflate. Hendelser fra mange år tilbake ble trukket fram som bevis på kvinnefiendtlig oppførsel. Spesielt hardnakkede mannssjåvinister ble «kjørt hardt» av Ulla og de andre.

Ingen kunne si nei, så lenge allmektige Gotfred, om enn halvhjertet, støttet konas tiltak.

- KONFLIKTEN MELLOM TO FLØYER, kvinneaktivistene og de mer aksjonslystne mannfolkene finner man igjen i mange radikale bevegelser på 70-tallet. I Norge hadde man et kvinneopprør i AKP på 1980-tallet. 68-erne hadde fått unger og etablert familier. Mange jobbet fulltid i industrien, i tillegg til uendelig mange møter og omsorgsoppgaver. Skilsmissene begynte å komme. Kvinnene så at prosjektet med å frigjøre verden i praksis ikke gjaldt på hjemmebane, der man ikke en gang delte oppvasken, sier Rognlien.

I Italia ble den venstreradikale organisasjonen Lotta Continua splittet av nettopp samme grunn.

- Det oppsto en kjempekonflikt mellom kvinnene og «ordensvernet», en slags elitetropp av kamptrente mannfolk som deltok i demonstrasjoner for å holde orden innad og utad. Konflikten ble så uforsonlig at organisasjonen vedtok å oppløse seg selv under en rabalderkongress på slutten av 70-tallet. Da gikk ordensvernet over til mer eksplisitt væpnet aktivitet i terrorgruppa Prima Linea, ganske parallelt til det som skjedde i Blekingegadebanden, sier Rognlien.

CHRISTIAN HET EN AV mannssjåvinistene som ble kjørt hardt av kvinnene. Gjennom 12 bønnemøter ble han analysert. En gang hadde han sagt om en kjole at den kledde eieren best, ikke den som lånte den. Det var en utpreget «svinsk bemerkning» som viste at «menn er noen egoistiske barn.» Han fikk i hjemmelekse å se kvinnefilm og studere kvinnelitteratur.

I sin skriftlige selvkritikk erkjente han sine svakheter: Han var et tykkpannet svin som så på kvinner som kjønnsobjekt. «Dere har bevist at jeg er et politisk null sammenlignet med dere politisk», skrev Christian.

Nils Jørgensen ble stengt ute fra KAK på grunn av sitt kvinnesyn. Han hadde blant annet fornærmet en kvinne i en episode ved en kopimaskin. Han sto sammen med henne da hun fikk inntrykk av at han mente kvinner ikke kunne betjene et teknisk apparat.

«Vi kan virkelig ikke nedverdige oss til å omgås den slags smuss», skrev kvinnene. Jørgensen ble totalt nedbrutt. Han som alle de andre ingen venner utenfor rørsla.

Medlemmene gikk nemlig fullstendig opp i KAK, og mange brøt kontakten med familien. Ulla fikk en datter på begynnelsen av 60-tallet som egentlig skulle bo på skift hos foreldrene. Men Ulla hadde det så travelt at besøkene snart ble begrenset til en gang i måneden. Deretter ble det hvert halvår, før også julebesøket ble avlyst. I mange år besto kontakten i postkort til jul og bursdag.

FØLELSESMESSIG PRESS virket bedre enn rasjonelle argumenter, fant kvinnene snart ut. De utviklet en teknikk for å få mennene til å bryte sammen. Det betydde møter 3-4 dager etter hverandre. En eller flere kvinner kontrollerte fremskrittene mellom møtene. Av og til ble mennene sendt på reise med kvinner som skulle observere atferden deres 24 timer i døgnet.

Etter at mannen var nedbrutt skulle han innrømme og erkjenne. Deretter skulle gjenoppbygningsprosessen starte. Om mannen besto testen kunne han erklæres rehabilitert. Han måtte deretter delta i andre menns bønnemøter.

Trusselen om utestenging fra KAK fikk fram angsten og disiplinen hos medlemmene. Minst en mann fikk psykisk sammenbrudd etter bønnemøtene, mens flere andre brøt sammen og gråt.

I FEBRUAR 1978 gikk kvinnene over til vold. Tre måneder etter at de startet opprøret fantes det fortsatt menn som ikke erkjente skyld overbevisende nok.

Christian lå fortsatt tynt an, det samme gjorde Holger Jensen og Nils Jørgensen. Et medlem som het Søren var den første som fikk bank. Han hadde ikke reagert riktig da han så et fotografi av et indisk foreldrepar med en velfødd gutt og en utsultet tvillingsøster på fanget.

Søren blødde etter overfallet. Ulla og Gottfred, eller Ulfred, som de ble kalt, forsvarte overfallet fordi alle kvinnene «hadde sovet bedre enn på lenge etterpå.»

VOLDEN VISTE SEG å være mer effektiv enn bønnemøtene. Noen menn opplevde å bli slått av egne koner og kjærester. Også de renvaskede mennene måtte være på voldsutøvelsen. Om de nektet å slå, var det et bevis på at de ikke var rehabilitert likevel og dessuten svært usolidariske med kvinnene.

- Det var snakk om en langsomt, glidende utvikling. Og vi var så vant til å gjøre det vi ble fortalt, at vi heller ikke denne gangen satte spørsmålstegn ved ordrene, sier en av mennene som var med på dette i boka.

DEN INTERNASJONALE AKTIVITETEN i gruppen ble satt på vent på grunn av den interne kjønnsdebatten. Samarbeidet med Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP) ble lammet og det irriterte mange kraftig, særlig den mektige Holger Jensen, som var Appels høyre hånd.

Dette var svært alvorlig for Holger og hans støttespillere, som følte at de hadde gjort store, internasjonale fremskritt og at samarbeidet med de militante palestinerne var uhyre viktig. Det var nemlig her revolusjonen skulle starte. Frustrasjonen over å ikke få fortsatte ble så stor at Holger begynte noe så sjeldent som å kritisere de allmektige lederne. Det var fullstendig uvanlig.

- For Gotfred personlig må situasjonen under kjønnskampanjen ha vært kaotisk. Ulla var psykisk ustabil, for å si det diplomatisk. Samtidig var organisasjonen preget av forhold i krise: Gamle vennskap, parforhold og ekteskap ble oppløst, folk fikk nervesammenbrudd og depresjoner, sier en kilde i boka.

STEMNINGEN BLE ELENDIG. I kulissene irriterte Holger seg. Han fikk delvis Gotfreds støtte. De diskuterte problemene med kjønnsdebatten. Gotfred var i ferd med å miste kontrollen over sin egen organisasjon i mai 1978.

Folk gikk til opprør, og til slutt sto bare Ulla Hauton igjen som forsvarer av den harde linja mot mennene. Situasjonen ble prekær, og kvinnesamholdet smuldret opp. De andre kvinnen mente nå at Ulla hadde manipulert dem til å gå over streken. Noen begynte igjen å møtes med «mannssjåvinistene.»

Ultimatumet om at Ulla måtte gå ble stilt. Holger trodde han kunne overtale Gotfred til å forlate Ulla, og bli med videre. Men det gikk ikke. Kvinneopprøret endte med at Gotfred og Ulla ble avsatt. De forlot våren 1978 organisasjonen de hadde dannet 15 år tidligere.

- Det ble for mye. Perioden med kjønnsdebatt paralyserte hele organisasjonen. På dette tidspunktet hadde Ulla og Gotfred holdt på sitt absolutte lederskap i 15 år. Det er typisk at organisasjoner som dette rakner i en slik situasjon. Lederne er avhengig av oppslutning fra de menige medlemmene. Spørsmålet er hvor langt de kan strekke det i undertrykkelsen av dem. De gikk for langt i kjønnskampen. Sånn sett spilte de seg selv ut, sier Rognlien.

Avskallinger fulgte. Den lille grupperingen Kommunistisk Arbejdsgruppe (KA) førte arven videre. Her fantes de fleste fra den innerste krets i KAK. Og de 14 - 16 medlemmene holdt sammen helt til de ble arrestert av dansk politi og fikk navnet Blekingegadebanden ti år senere. Gotfred Appel, som døde i 1992, ble aldri straffet. Hva som skjedde med Ulla er ikke omtalt i boka.

SAKEN ER IGJEN AKTUELL i Danmark etter utgivelsen av bind to i vinter. En rekke ran banden sto bak på 70-tallet er aldri blitt oppklart. Man vet heller ikke hvem av medlemmene som drepte politimannen under ranet av en pengetransport i Købmagergade postkontor 1988. Utbyttet ble på over 10 millioner kroner, og gikk antakelig til de militante palestinerne.

I dansk presse har debatten rast i januar. Prominente politikere og debattanter mener kriminelle handlinger banden sto bak aldri er blitt oppklart fordi både Justisdepartementet og Politiets etterretningstjeneste hindret det.

- Man sitter med en fornemmelse av hvor bredt akseptert de har vært at mennesker begikk grov vold «i en god saks tjeneste», sa Uffe Ellemann-Jensen nylig. Han var utenriksminister da ranet i 1983 skjedde, og sier han ikke ble informert om det politiet visste. Han krever at saken granskes på nytt.

Medlemmene i Blekingegadebanden var ressurssterke, høyt utdannede ungdommer. De endte som kriminelle terrorister som fikk våpentrening i Palestina. De fungerte som en PFLP-celle i Danmark som forsynte palestinerne med våpen og penger.

GRANSKES. Tidligere i januar sa danske myndigheter at de ikke synes det er behov for en ny gransking av Blekingegadebanden. Det finnes allerede en kommisjon som gransker overvåkningspolitiets arbeid i perioden banden var aktiv, ifølge justisminister Lene Espersen.

Regjeringen har siden varslet at de avventer denne kommisjonens gransking.

- De var jo banditter, det kommer man ikke bort fra. Det er lett å forstå at det er blitt oppstandelse i Danmark nå. Øving Knudsen omtaler i bind to store forbrytelser som aldri er tatt skikkelig opp, og han viser også hvordan politiet en rekke ganger lot være å følge opp utvilsomme spor. I dette hadde etterretningstjenesten PET mer enn en hånd med i spillet, sier Rognlien.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

<B>LEDET PFLP:</B> George Habash ledet den palestinske kamporganisasjonen som de danske ungdommene holdt tett kontakt med. PFLP var tuftet på marxismen-lenismenen. Danskene møtte lederen personlig flere ganger.
DEN MEKTIGE STIFTEREN: Gotfred Appel samlet opprørsk ungdom på begynnelsen av 60-tallet. Sammen med Ulla Hauton skolerte han dem i maoisme og opererte en illegal celle som samarbeidet med militante palestinere. Appel hevdet sin uskyld i 1989, og ble aldri straffet. Han døde i 1992.
BIND TO OM DE DANSKE VENSTRERADIKALE:</B> Før jul kom Peter Øving Knudsens bind to om Blekingegadebanden. Avsløringene i boka har skapt debatt og krav om gransking i Danmark.
<B>HOLGER JENSEN:</B> Var Appels høyre hånd, og ledet i 10 år de kriminelle og internasjonale aktivitetene til Blekingegadebanden. Jensen måtte i 1977 i bønnemøter med kvinnene i organisasjonen, som mente han var et mannsjåvinistisk svin.
PFLP-TERRORIST: Leila Khaled var PFLPs kvinnelige geriljasoldat. Hun ble en helt for de danske venstreekstreme etter at hun gjennomførte sin første flykapring i Roma i 1969.
MEKTIG ELSKERINNE:</B> Voldsfeministen og maoisten Ulla Hauton innledet et forhold til den danske maoistlederen Gotfred Appel, og giftet seg senere med ham. De utgjorde i 15 år den beinharde ledelsen i Kommunistisk Arbejdskrets. De avbrøt begge forholdet til familiene sine for å arbeide i KAK.
BKELINGEGADE:</B> Her hadde gruppa våpenlageret sitt. Det ble avslørt da Carsten Nielsen i 1989 kjørte feil og ble stoppet av politiet. I lomma hadde han adressen til en leilighet i Blekingegade.
UNG OG LETTPÅVIRKELIG:</B> Holger Jensen i midten, avbildet med gymnaskamerater i 1968. Til venstre barndomsvennen Jan Weimann som fikk en psykisk knekk etter kjønnskampen i KAK.
VIETNAM-DEMONSTRASJON: Holger Jensen i København i 1968. Holger rettet seg etter Gotfred, men likte ikke Ulla. Det irriterte ham særlig at han måtte avbryte samarbeidet med palestinerne på grunn av feministene.
<B>HADDE FORBINDELSE TIL DANMARK:</B> Sjakalen, Ilich Ramirez Sanchez, ble 70-tallets mest beryktede terrorist. Dansk etterretning fant forbindelse mellom ham, PELP og KAK.
VAR OGSÅ PÅ PALESTINSK TRENINGSLEIR: Andreas Bader (nr. to fra høyre), Gudrun Ensslin og flere andre skapte i 1968 krise i Tyskland da de satte på to kjøpesenter i brann med å røyke og vifte med Maos lille røde. I motsetning til danskene, trodde de tyske venstreekstremistene at revolusjonen kunne komme i hjemlandet. De organiserte derfor terroraksjoner hjemme i Tyskland.
BADER-MEINHOF:</B> Mot slutten av 1969 kom de to første danskene på treningsleir hos PFLP. i 1970 kom de venstreradikale tyskerne, her Andreas Baader og Gudrun Ensslin.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media