Ferdskriveren

Han har tråkket Asia rundt mange ganger. Men reisebok- forfatter Torbjørn Færøvik (58) har ennå noen mil igjen.

-  DET ER PÅ SETT OG VIS PERFEKT å reise aleine.

Reisebokforfatter og tobarnsfar Torbjørn Færøvik stiger rakrygget ned i dypet av kinarestauranten Gold Mountain ved Rådhuset i Oslo. Han ser høyere ut enn sine 182 cm, er ulastelig antrukket i ei kongeblå, kortermet skjorte. Globetrotteren finner seg en stol i det forseggjorte lokalet og bestiller kyllingsuppe.

-  Reiser du sammen med andre, er oppmerksomheten din rettet mot dem. Det er veldig hyggelig, men da mister du blikket mot det som skjer rundt deg. Reiser du aleine, har du sansene totalt åpne mot samfunnet og ikke mot reisefellene. Minuset er at du ikke har noen å bearbeide inntrykkene sammen med.

-  Hva synes familien din om at du reiser så mye?

-  Jeg har reist mye sammen med kona og barna, men ikke i seinere år. Kona mi jobber, og barna lever sine egne liv. Da dattera mi var 15, reiste vi to til Japan. Vi har også vært i andre asiatiske land og sett mye av den delen av verden. Mine store reiser seinere år har skjedd etter at ungene flyttet ut, så de berøres ikke. Det gjør kona mi, men heldigvis er hun sporty.

-  Hvorfor akkurat Asia?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Da jeg gikk på gymnaset, dreide historieundervisninga seg veldig om Europa og Nord-Amerika. Det var liksom verden. Vi lærte nesten ingenting om Afrika, Latin-Amerika og Asia. På 1970-tallet var også Kina veldig i vinden. Mange var opptatt av nåtida, det som skjedde med formann Mao og sånt. Men jeg ble mer interessert i Kinas historie, som jo går fire-fem tusen år tilbake i tida.

FÆRØVIK HAR lagt ut på fire lange reiser i asiatiske farvann. Resultatet er boka «Buddhas barn», som nå ligger rykende fersk i butikkene. Tidligere har han skrevet lettleste mursteiner om blant annet Kina, India, Mahatma Gandhi og Marco Polo. Nå handler det altså om Buddhas barn - menneskene i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma.

-  Jeg har reist gjennom fire land hvor buddhismen er dominerende. Du ser pagoder og templer og buddhastatuer rundt deg på alle kanter. Det hele ser tilforlatelig og sympatisk ut, men når du reiser gjennom disse landene, er det lett å få øye på all krigingen og lidelsene de har opplevd. Både i fortida og nå. Mye av dette ser man ikke når man reiser som turist. Men det er bare å åpne Bangkok Post om morgenen og se alle de bestialske tingene som er skjedd det siste døgnet, sier Færøvik og glemmer å spise av suppa.

-  Undertittelen på den nye boka di er «En reise blant mennesker». Hva mener du med det?

-  I Asia er det hele tida en konflikt mellom Buddha, freden og godheten - og menneskesinnene som rives og slites i ulike retninger. De er ikke buddhaer, men mennesker. Akkurat som oss. De har de samme problemene og utfordringene som oss, selv om de kanskje har større problemer fordi de er så fattige.

Selv om han har jobbet som journalist nesten hele sitt voksne liv, blant annet som verdensreporter og utenrikskorrespondent for NRK, har interessen for reising og reiseskildringer bestandig vært der. Da han var liten guttunge på den vesle øya Leka mellom Brønnøysund og Rørvik i Nord-Trøndelag, dro prestesønnen Torbjørn flittig til biblioteket for å boltre seg i skildringer fra fjerne strøk.

-  JEG KLARER IKKE SI at jeg har noe favorittland. Alle de asiatiske landene har sine spesielle kvaliteter.

-  Men hvordan er det å komme fra en så fredelig del av verden som vår?

-  Nå har jeg vært så mye i Asia at jeg ikke bruker så lang tid på å bytte gir. Jeg bruker bare noen dager før jeg er der mentalt. Men én ting stusser jeg stadig over, det er den sterke trangen noen land, og Norge i særdeleshet, har til å redde verden. Dette at vi på liv og død skal ut og utrette det ingen andre har vist seg i stand til. Det må skyldes mangel på kunnskap og selvinnsikt. Hadde vi erkjent hvor store problemene virkelig er, ville vi nok ha senket ambisjonsnivået.

-  Blitt mer ydmyke?

-  Ja, det virker på meg som om denne delen av norsk utenrikspolitikk er en slags forlengelse av frelsetoktene til Det Norske Misjonsselskap og Norsk luthersk misjonssamband for 150 år siden.

Færøvik har avskrevet den kinesiske suppa. Den blir lunken i skåla mens han lener albuene på bordet.

-  La oss ta menneskerettighetsproblemet i Kina som et eksempel. Alle ønsker et annet politisk system, det er det ingen tvil om. Men når du leser hva som sies og gjøres av det offisielle Norge for å misjonere menneskerettigheter for kineserne, får man inntrykk av at det er et område hvor Norge kan påvirke kineserne. Det er godt mulig at Kina vil forandre seg med tida, men det vil skje som et resultat av indre prosesser i Kina selv, ikke som et resultat av hva Norge måtte gjøre eller ikke gjøre.

-  Synes du Norge er arrogante?

-  Kina er et stort hav, og Norges bidrag er en dråpe i havet. Men jeg synes ikke at framstillingen som gis av vår egen rolle og muligheter, er sannferdig.

Nylig ble Færøvik nektet visum til Kina - igjen. Første gang var i 2001. Første september i år skulle han etter planen reist til Kina som guide for ei gruppe.

-  Det vil si, jeg fikk ikke avslag. Kineserne svarer med taushet. Representanter for Kinas ambassade skal ifølge UD ha sagt at jeg har skrevet noe de ikke liker. Med det sender de ut signaler om at det straffer seg å skrive kritisk om landet - og det et par år før 20 000 journalister og pressefolk inntar Kina i forbindelse med sommer-OL.

Bistandsminister Erik Solheim har bebudet at han vil ta avslaget opp med Kinas ambassade i Oslo.

SELV OM HAN ER 58, har Færøvik flust med reiseplaner.

-  Både å reise og skrive mye mer! Jeg er veldig gira og føler meg i god form. I sommer syklet jeg Skottland rundt og på Orknøyene med sønnen min.

-  Når du skal på reiser, leser du mye på forhånd?

-  Jeg tar med noen bøker. Jeg leser mye før jeg drar. Underveis kjøper jeg ganske mange bøker, som jeg sender hjem etter å ha lest dem. Jeg mister litt av frihetsfølelsen om jeg har mye å dra på. Og mister jeg den, blir mye av moroa borte.

-  Kommer du til å skrive om andre verdensdeler?

-  Jeg tror man skal holde seg til det man kan. Eller riktigere: det man tror man kan. Selv om jeg har holdt på med Asia hver dag i over 30 år, vil jeg ikke kalle meg ekspert. Jeg er en kjenner av Asia. Her hjemme kan jeg kanskje kalle meg en slags lærer. Men straks jeg kommer til Asia, forvandles jeg til elev.

-  Du er prestesønn, har det hatt mye å si for deg?

-  Nei, jeg har fått et avslappet forhold til religioner. Jeg ser at religionen spiller en viktig rolle. Over alt utvikler menneskene sine egne forestillinger, men i bunn og grunn tror vi kanskje på det samme, på et eller annet vi ikke kan forklare. Så langt er jeg villig til å gå, men ikke noe særlig lenger.