- BLA-BLA-BLA, sier Jens A. Riisnæs blidt. Han er ustoppelig, ordene triller ut, og det har de gjort i halvannen time. Vi sitter på kjøkkenet i den tolv etasjer høye blokka i Kværnerdalen i Oslo. - Piksler og datakraft, sier han hest. Tidligere har han snakket om Kant, kommersialiseringen av massemedier, befolkningsutviklingen i Italia, militærkuppet i Tyrkia 12. september 1980 og nå - må jeg innrømme - har jeg falt av. - Men for å svare på spørsmålet du stilte for et kvarter siden, sier Riisnæs plutselig og tygger over et jordbær. - Hæ? - Du stilte spørsmålet: «Hva har du forsaket»? - Ja? I 1970 KJØPTE DEN 21 år gamle Jens Aksel Riisnæs fra Drammen ei bok og i den leste han at den ressursen det ville bli knapphet på i framtida, var ikke penger, men tid. Da bestemte han seg for å kjøpe tid, og tida han kjøpte, ville han bruke til å reise. Det betydde at han måtte gi avkall på et tradisjonelt norsk liv med månedslønn, fire ferieuker, bil og barn. I stedet pakker han jevnlig munnspill og neglesaks i sekken og ser verden fra alle himmelretninger, men mest fra øst. Om reisene har han skrevet bøker, og så er det radioen: «Hvor i all verden?» på P1, og «Ut i verden» på P2. Her øser han sjenerøst av sine imponerende kunnskaper om religion, historie og generelle reiseerfaringer han har gjort seg. I bunnen ligger hans misjonsbefaling: Reis mer. Nå står han der barbeint, ikledd en grå Nike-skjorte fra Istanbul til 15 kroner og ei grå bukse fra Katmandu til 30 kroner. Beltet er fra Marokko. Egentlig var vi på vei til kjøkkenet for å spise jordbær, men så svingte vi til høyre og inn på hjemmekontoret der veggene er dekket med bøker, reiseguider og 50 årganger National Geographic. Han er allerede langt inne i et resonnement om innvandring, som han begynte på i gangen, som en generell kritikk av sektortenkningen i akademiske miljø. Han er opptatt av at akademikere skal rive seg løs, løfte hodet og se helheter. Selv en glimrende mann som Thomas Hylland Eriksen prater tøv, mener Riisnæs, og sosialantropolog Marianne Gulle-stad, med sitt sterke underskudd av adekvat empiri, hun er på, ja, som han sier det: - Hun er på jordet! - Men ... - Siter meg på dette: «I Norge er det to typer rasister. Det er rasistene. Og så er det antirasistene». Skjønner du? Og alle vet hvem som har størst ressurser, særlig intellektuelt. - Men ... - Og så kan du sitere meg på dette: «Demokrati betyr å si til folk det de ikke liker å høre». - Men hva ... - Og et tredje sitat: «Du skal ikke gi folk det de ber om, men det de hadde bedt om dersom de hadde visst bedre.» - Men hva er det de ikke har forstått? - Forholdet mellom Norge og verden! Norsk innvandringspolitikk har vært en katastrofe. Den første politikeren som har sagt noe vettugt om dette, er Rune Gerhardsen. Han brukte ordet snillisme, som er et presist ord i denne sammenhengen. Andre roter det til med idealisme. De er redde for ikke å være korrekte og moralske. Det er ikke samsvar mellom det de føler og det de sier. De føler fascisten i seg og blir redde. Men i stedet for å føle på det og tørre å ta debatten med seg selv og andre, blir det ingenting. Skal dette være en kosesak eller skal det være litt heavy? - Litt av hvert. Jeg må bare forsøke å styre deg. - Jeg er ustyrlig, sier han og går på kjøkkenet. - JEG ER SAMFUNNSFORSKER. Det jeg har gjort, er å tråkke rundt i verden og spionere på virkeligheten. Jeg har samlet informasjon, sier han. - Hva er målet? - Å ha det moro. Vi har jo bare dette ene livet. Sannsynligvis. Det ville være dumt å ta sjansen på at det er noen flere. Å reise er å lære. Kunnskap gir lykke, kunnskap gir innsikt. Og lever man lenge nok, kan man bli vis. - Hva har du forsaket på grunn av reisene? - Når folk skal snakke om ting de ikke vet så mye om, projiserer de fra sin egen erfaring, begynner han. Og forteller om Edvard Hoem som i en EU-debatt i 1994 beskyldte Riisnæs for å være en rikmannssønn siden han kunne reise verden rundt slik han gjorde. - Han skjønte ikke at det var mulig, fordi han projiserte ut fra egen erfaring. Noen ville nok hevde at den ustoppelige reiselysten til Jens A. Riisnæs, bunner i at han er født i Drammen. Hans far var handelsreisende i et kolonial engrosfirma, og Jens var attpåklatt med søster og bror henholdsvis 11 og 13 år eldre. - Hvis du liker å lese, har jeg et nyttig tips, sier Riisnæs, reiser seg og forsvinner ut kjøkkendøra. Han kommer tilbake med en plastmappe full av utklipp. - Jeg abonnerer på Time, Newsweek og The Economist. Når de kommer i postkassa, blar jeg gjennom og river ut artiklene som interesserer meg. Hvis jeg skulle lage en statistikk over antall sider jeg river ut, ville det vært desidert flest fra The Economist, verdens beste ukeblad. Et stykke under kommer Newsweek, og like under der igjen det litt mer tabloide Time. - Husker du det du leser? - Jeg husker det som er viktig. Historie, for eksempel, er avgjørende for å forstå verden. Det har jeg god hukommelse på, fordi jeg har skaffet meg et solid grep om rommet. Kant sa jo at alt måtte forstås i tid og rom. Men det er mye jeg ikke kan snakke om. Mange kan mye om fotball. - Det kan ikke du? - Det er med fotball som med sex. Det skal gjøres, ikke prates om. Men så har du dette med ... dette med ... trivialsfæren. Navnet på en filmstjerne eller Quart-festivaler. Der har jeg ikke peiling. RIISNÆS BEGYNNER Å snakke om at han er blitt fanget av arbeidslivet. At han har påtatt seg for mange oppgaver. Nå skal han gjøre ferdig ei bok for Kagge forlag. Samtidig liker han deler av det nye livet. Han har fått nye, unge kolleger, og så er det den fantastiske nye teknologien, og det er nå han snakker om piksler og datakraft, og det er nå jeg langsomt fader ut. Jeg ser ham prate, men hodet mitt er fullt. Inntil han plutselig kommer tilbake til spørsmålet jeg stilte for en god halv time siden. - Ja? - Hva har jeg forsaket? Normalt familieliv med barn. Det kunne ikke gått rent økonomisk. Jeg har alltid vært glad i barn, og tror nok jeg kunne blitt en god far. Men sånn ble ikke livet. Nå har jo kjæresten min fått barnebarn. Det holder for meg. - Men gjør det ikke noe at de ikke er dine? - Nei, ikke i det hele tatt. Kjæresten heter Kari og er maler. Det er hun som har kjøpt skinnsofaen, det som Riisnæs i yngre dager mente var toppen av meningsløst pengesløseri. - Dropp skinnsofaen og reis, sa jeg den gang. Men de koster ikke lenger så mye som de gjorde. Jeg må ringe SAS. - Skal du ut å reise igjen? - Fire uker i Norge og Russland sammen med noen amerikanske venner. Jeg skal vise dem det beste av Norge. Jeg er jo norsk. Det er mange år siden jeg kalte meg en heilnorsk kosmopolitt. Og det var jaggu meg godt sagt. hallgeir.opedal@dagbladet.no