Fett i farta

Bjørnar Kruse (41) bekymrer seg ikke for bensinprisene. Han fyller tanken med brukt frityrolje.

- Jeg mener det skal være en av disse ledningene her altså, roper Bjørnar fra under dashbordet et sted.

Alle bildørene står på vidt gap. Bagasjeluka balanserer på en lang staur. Det lukter skitne fingre, solvarme stoffseter og - når vinden bestemmer det - blåbærbusker.

Bjørnar Kruse (41) bestilte pakken «Golden Fuel Systems» på nettet og betalte 14 000 kroner.

Pakken var full av ledninger, pumper, filtreringsposer og en sort tank - alt han trenger for å konvertere sin blågrønne Volvo 740 fra 1986 til en «Fatmobile» - en bil som kjører på rent fett.

Frityrfett fra planter eller dyr er et fornybart avfallsstoff, som brukes til matlaging på restauranter, gatekjøkken og veikroer over hele landet.

Hvert år blir det kastet rundt 11 milliarder liter brukt fett i USA. I Norge kvitter vi oss med cirka 500 000 liter. Det er med andre ord mye å ta av - og det er gratis. Likevel er det bare en håndfull personer i Norge som har sin egen fatmobile.

- Fett gir ingen CO2-utslipp. Det er jo genialt, men ikke for alle.

- Hvorfor ikke?

Fett i farta

- Det er mye «uuh», «åhh» og «ææh» når folk driver med dette. For det er litt mekk å konvertere bilen, hente fettet, lagre det, passe på så det ikke stivner om vinteren. Produksjonen av fett er ikke stor nok til alle i verden, så det begrenser seg selv. Men for noen funker det, for dem som er veldig opptatt av miljøet. Og det er vel egentlig alle?

Bjørnar meldte seg inn i Naturvernforbundet som 12-åring. Han bruker selvfølgelig sparepærer og hogger ved selv. I dag jobber han med transport og alternativt drivstoff i miljøstiftelsen Zero, og i april i fjor småpratet han miljøspørsmål med Willy Nelson på ranchen hans i Texas under verdens første fettkjøringskonkurranse kalt «Grase Ball Challenge» som gikk fra Washington i USA til Costa Rica i Mellom-Amerika. En dokumentar som viser den ville turen kommer på TV 2 i slutten av måneden.

- Vi hadde vel 12 motorstopp, girkassehavari og både hvit og svart røykutvikling. Men varebilen vi kjøpte for 3000 dollar var gammel. Turen gjorde vi mest for å se om det var mulig å kjøre 8000 kilometer på fett, og for å fokusere på denne løsningen innen ett av våre klimaspørsmål.

Innholdet i Amerika-pakka ligger strødd utover uklipt gress og halvdøde smørblomster utenfor den brune stua hans i Spitalen i Stange kommune. Bjørnar, som kobler om sin egen bil for aller første gang, jobber med å fikse knappen på venstre side av rattet. Det er den som ved ett enkelt trykk skal få motoren til å gå på fett, og ikke diesel.

- Jeg forvandler en dieseldinosaur til å bli en smooth rider.

- Media har skrevet mye om miljøsaker de seineste åra. Tror du folk bare leser og nikker, eller gjør de noe med problemet?

- Debatten har til tider vært ufokusert. Men den har blitt mer nyansert etter hvert. Tidligere gjorde media oss oppmerksomme. Nå har man har kommet til del to av opplysningsarbeidet, nemlig å introdusere løsningene. Vise hva man faktisk kan få til. Men det er viktig å ikke bare være opptatt av én løsning for å redusere skadelige utslipp, man må ha med alle de gode tingene. Hydrogenbiler, elektriske biler og plug-in hybridbiler er flott. Og fett.

- Utslipp fra biler utgjør godt under halvparten av CO2-utslippene i verden. Hvorfor angriper vi eksosen så hardt?

NORGES FETESTE BIL: - Av og til ler jeg litt for meg selv. For å kjøre på frityrfett er så utrolig lavteknologisk. Det er gøy fordi det er mulig, sier Bjørnar Kruse (41) som konverterer sin gamle Volvo 740 fra en dieseldinosaur til en smooth rider. Alle foto: SIV JOHANNE SEGLEM
NORGES FETESTE BIL: - Av og til ler jeg litt for meg selv. For å kjøre på frityrfett er så utrolig lavteknologisk. Det er gøy fordi det er mulig, sier Bjørnar Kruse (41) som konverterer sin gamle Volvo 740 fra en dieseldinosaur til en smooth rider. Alle foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

- Fordi den er lettest å gjøre noe med selv. Det er enkelt å rense et kull eller gasskraftverk, men man kan ikke fange opp alle de små utslippene som bilene gir fra seg verden over, sier Bjørnar med hodet nedi motoren. Snart skal bilen være ferdigkonvertert. Schæferen Frida lusker rundt og titter oppi alle bøttene med utstyr.

- Hvordan kjører man en bil med fett på tanken?

- De første kilometerne må man kjøre på diesel for å varme opp fettet. Når det er gjort trykker man på en knapp, og bilen kjører på fett. Verdens første dieselmotor som ble konstruert av Rudolf Diesel skal visstnok ha gått på peanøttolje.

- Og fra eksospotta kommer det ut helt ren luft?

- Nei, nei. Det kommer jo noe avfall ut. Enkelte partikler fra ufiltrert mat kan til og med være giftigere enn diesel. Derfor er det viktig å filtrere fettet for matrester før det går i tanken.

Bjørnar har etter hvert funnet ledningen han lette etter. Alt er klart. Han tar lange steg over hagen og låser inn hunden i stua, går tilbake og lukker lokket på avfallsdunken utenfor grinda. Så starter han bilen. Bjørnar skal på sin aller første fettjakt i Norge. En wonderbaum med skogslukt blir urolig under sladrespeilet i det han bremser utenfor Espa Servicesenter, der det reklameres for verdens beste boller.

Bjørnar stiger ut av bilen. Det plinger i det han slentrer inn gjennom dørene på stasjonen. Han kremter:

- Jeg skulle hatt noe fett. Brukt frityrfett.

Ekspeditør Rune Gulbrandsen (42) har stått bøyd over isboksen. Nå retter han ryggen. Bak brilleglassene rynker fjeset seg sammen til et stort «hæ?» .

Han svarer ikke. Venter bare på en forklaring.

- Altså, jeg har en bil. Den skal gå på fett. Har du noe å gi bort? Sier Bjørnar.

- Det har jeg aldri hørt om. Men for all del - vi er glade for å bli kvitt fettet, vi. Vanligvis betaler vi for å få det fraktet vekk. Det står tre dunker på baksiden, sier han og fører oss ut døra.

- Ah! Perfekt, sier Bjørnar da han ser hva han kan forsyne seg av.

Bare dette servicesenteret alene kvitter seg hver uke med 80 liter palmeolje - brukt til å fritere kylling-nuggets og french fries for reisende langs E6. Bjørnar finner fram plastpumpa og setter i gang.

Ekspeditør Rune blir mer og mer fascinert ettersom sekundene går.

- Kan jeg spørre hva du gjør om vinteren? sier Rune med hendene støttet i siden.

- Ja, hva gjør jeg da? Så langt har jeg egentlig ikke tenkt.

Fettet stivner når det blir under 20 grader. Og det blir en del kalde dager i løpet av ett år.

- Jeg får pakke nedi et varmeelement eller noe. Man får jo kjøpt det på Claes Ohlson tror jeg.

Vel hjemme igjen evaluerer Bjørnar dagens utflukt. Sier han kanskje kunne gjort fettsankingen litt mer elegant. Han burde tatt med hansker så han ikke ble så sølete på hendene. Og en plastpose. Kanskje en elektrisk pumpe.

Han roter litt i en metallkasse. Går litt rundt seg selv, før han henger opp en stor hvit tøypose på en staur. Sakte heller han de 25 literne med oransje frityrolje over i posen. Den pipler langsomt ut igjen gjennom bunnen i stoffet, og noe som likner rennende gull havner i bøtta på bakken.

Nå er det bare å fylle tanken og ta landeveien fatt. Med dagens fettfangst kan Bjørnar kjøre 400 kilometer.

Helt gratis.

Epilog:

Dagen etter Magasinets besøk fyller en stor eksosboble hagen til Bjørnar. En svak lukt av gatekjøkken siver rundt hjulene, før roer røyken seg. Bjørnar tror det er innbilning, han merker nemlig at bilen går mye jevnere enn før. Han smiler bredt. På ei uke har han allerede kjørt 30 mil på fett. På en Esso i Norodalen fikk han 20 liter til.■

NYSGJERRIG: - Hvor mye går det på mila? Hva gjør du om vinteren? Rune Gulbrandsen (42) på Espa Servicesenter lurer på hva Bjørnar egentlig har på gang.
FILTRERING ER VIKTIG: Fettet, som må filtreres for potet- og kyllingrester, er litt i kaldeste laget. Men hvis du spør Bjørnar om en hårføner er smart for å få fart på fettet, vi han si: - Det blir litt for mye Reodor Felgen, altså.
LEDNINGLETING: Å fikse sin egen «fatmobile» er ifølge Bjørnar Kruse noen få hakk verre enn å koble sammen en lampe fra IKEA.
FETTJAKT: For aller første gang går Bjørnar inn på en bensinstasjon som vanligvis kaster brukt pommes frites-fett. Bjørnar vil ha det gratis.