Filmen om drapet har vært forbudt i 55 år

Filmen om lensmannsdrapene ble stanset. I dag kan du se den her.

SOMMEREN 1926 BLE DE TO LENSMENNENE John Solumsmoen og lensmann Oluf Aalde myrdet i skogen ni kilometer nord for Hønefoss.

Politifolkene var på jobb da det skjedde, de jaktet på to mistenkelige personer som hadde brutt seg inn og sprengt et pengeskap på et landhandleri i Ådalen. Eksplosjonen var så kraftig at alle i omegn våknet. Men da de ankom stedet var tyvene stukket til skogs. Lensmennene dro etter dem inn i skogen. De kom aldri tilbake.

Det var begått en udåd av den mest uhyggelige art. En hård kamp hadde funnet sted, jorden var oprevet og marken oversprøitet med blod.

Det skrev journalist Gunnar Larsen i Dagbladet.

Solumsmoen (34) lå død med to knivstikk i halsen og en kule i hjertet. Aalde (54) var skutt i ryggen og pannen med revolver, men var bevisst, og kunne avgi forklaring før han døde.

25 ÅR ETTER ble dette, en av norgeshistoriens mest omtalte og dramatiske krimsaker, til film. Men filmen ble forbudt vist.

Den ene drapsmannen fikk gjennomslag for at personvernet var viktigere enn ytringsfriheten. Først i dag er filmen fritt tilgjengelig.

Filmen om drapet har vært forbudt i 55 år

- Saken fikk bred pressedekning, det ble skrevet bok og laget en film. Det er få saker i norsk krimhistorie som har vært vinklet på så mange ulike måter, sier idehistoriker og kriminolog Per Jørgen Ystehede til Dagbladet.no.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SENSOMMEREN 1926 ble fullstendig dominert av den dramatiske jakten på drapsmennene. Store ressurser ble satt inn. 2000 mennesker møtte opp i begravelsen til politifolkene. Det hadde visst ikke vært så mange mennesker på Ringerike siden middelalderen.

Raseriet var stort. Lynsjestemning, frykt og rykter preget området. Dagbladet skrev at drapsmåten kunne tyde på at gjerningsmennene enten var finner eller tatere.

- Det var voldsom oppmerksomhet omkring det at gjerningsmannen var svensk. Det ble vektlagt både i media og av politiet at det ikke kunne være en nordmann som sto bak, siden det dreide seg om et av få drap på offentlige tjenestemenn. Selve pressedekningen sier mye om fordommene og synet på hva en morder og kriminell var i samtiden. Det ble også fokusert på tatertilknytningen, sier Ystehede.

En rekke personer ble raskt arrestert, elleve personer var hentet inn allerede fem dager etter drapet. Men det viste seg igjen og igjen at de virkelige drapsmennene var på frifot. «Mistenkelige» omstreifere ble navngitt i avisene og utpekt som mordere, ikke skyldig i annet enn å se tvilsomme ut.

I typografiens glansdager brakte Dagbladet på førstesida navnet på en antatt drapsmann. Inne i samme avis gikk man bort fra det, etter ny samtale med lensmannen «idet vi går i pressen.»

Justisdepartementet utlyste 2000 kroner i dusør. En privatperson plusset på 1000 til. Flere hundre meldte seg frivillig og gikk manngard med hunder og våpen. Faren for at folk ville ta saken i egne hender om de møtte morderne, var overhengende. Men de fant jo ikke gjerningsmennene, selv om de stadig etterlot spor etter seg.

En hytte de hadde oppholdt seg i ble gjennomsøkt. På gulvet lå det strødd sjokoladepapir av samme type som var stjålet fra landhandleriet. Og på døren skrev Dagbladet at det var satt opp en lapp: «Nu har du bondjævel fått en påhelsing av de fredløse.»

MISTENKELIGE PERSONER ble sett over hele Østlandet, i skogområder, utenfor allfarvei, i høy fart i bil. Ørsmå avvik fra datidens konvensjoner, og folk gjorde anskrik.

Vitner fortalte om to menn i 30-årsalderen med stygt oppsyn. De ble sett over alt. Folk var oppskjørtet, til og med bærplukkerne trakk seg tilbake og skogene ble tomme. Bygdefolk sov ikke om natta og var ekstremt lettskremte. Saken fikk navnet lensmannsdrapene.

Noe godt kom ut av alle arrestasjonene. Dagbladets Larsen var på saken: 

En pussig historie om et spor som ikke førte til noget, må fortelles. Den tidligere omtalte Hans Juhlin som forleden ble arrestert, er transportert til Hønefoss og avhørt der. Han var også mistenkt for et sykkeltyveri. Da man avhørte ham, fortalte man at man nu visste hvem morderen var. Herover blev Brekke som hadde vært nedfor av nervøsitet så lykkelig at han av bare lettelse vedsto sykkeltyveriet, som han hårdnakket har nektet i tre måneder, ja endog bad om å få dom straks!

MEN LIKEVEL, store politistyrker gikk stadig bomturer, men ga ikke opp jakten etter «de to vilddyr.»

28. august var identiteten til den ene morderen klar. På en snusdåse fra drapsstedet fant etterforskerne fingeravtrykket til svensken Anton Svensson. Dagbladet trykket saken på førstesida med bilde og slo fast at dette var lensmannsmorderen, selv om vedkommende bare var mistenkt. Det dreide seg om en vanekriminell voldsmann med to fugler, en kvinne og en hestesko tatovert på høyre underarm. Han skulle ha kommet seg unna med toget til Stockholm, men var blitt observert som mistenkelig av flere. Kjæresten hans ble arrestert og avhørt.

I september ble det klart at den andre mistenkte var Sigurd Madsen. Og politiet lå like i hælene på de to, som blant annet hadde stjålet en flåte for å komme seg over Bjørknesssjøen på vei mot Eidsskog, mot svenskegrensa. Jakten fortsatte i store områder både i Norge og Sverige.

DET BLE VANSKELIGERE for de etterlyste, som stjal mat for å overleve og flakket omkring og sov i tomme hytter.

23. oktober, to måneder etter drapene, ble de tatt mens de satt og spiste i Aremark i Østfold. Så langt nord som Sandnessjøen hadde jakten gått. Og drapsmennene kjempet til siste slutt:  

Det var et menneske som ikke hadde smakt mat på et døgn, som var jaget skadeskutt avsted, uten noget annet enn den kolde sne å stole på - og som nå forfulgtes med blodhunder på liv og død.

Og så, når han tas, beskriver Dagbladet det slik:

«Svennson!»
«Han har skutt sig!»

Da nyheten er telefonert til Dagbladet, og jeg kommer ut igjen bæres Svensson inn på gården, ustrakt på en stige. Alt blir med et så stille. Det er virkelig som en angst er strøket av naturen, en spenning som i to måneder har lurt bak hvert tre, i hvert holt (..) er forsvunnet.

Madsen (19), som ikke nevnes i reportasjen i særlig grad, ble sendt til Oslo, mens den andre morderen altså skjøt seg selv. Svensson, midt i 30-årene, hadde tidligere på dagen slitt seg løs fra en politihund, blitt såret, men flyktet videre. Han ga opp da han var omringet på alle kanter.

Madsen ble satt i fengsel i Møllergata 19, og tilsto drapet. Han ble fremstilt som ung og sympatisk i Dagbladet, som gikk ut fra at Madsen neppe «er en forvorpen natur.» Det var det svensken som var.

DEN SPEKTAKULÆRE krimsaken ble utgitt som dokumentarroman i 1933, tretti år forut for dokumentarismen, Truman Capote og Norman Mailer. Dagbladets journalist ga den ut under navnet «To mistenkelige personer». Boka skildrer saken fra 19-åringens perspektiv. Det sentrale er guttens opplevelser, og det at han ikke helt skjønner alvoret i situasjonen. Gutten ble anonymisert og fikk navnet Gustav.

Men den virkelige gutten fantes, han satt i fengsel, og forsøkte fra første stund å stoppe boka. Gunnar Larsen forsøkte å opprette kontakt, men ble avvist.

I 1950 laget Tancred Ibsen film av saken, en film som fokuserte enda mer på tatertilknytningen til svensken og guttungens uskyld. Han fremstilles som et offer for omstendighetene, og han dreper ingen, selv om han i virkeligheten innrømmet å ha skutt begge lensmennene og ble dømt for overlagt drap.

SIGURD MADSEN slapp endelig ut fra fengsel i 1946. Han var dømt for flere kriminelle forhold etter å ha sonet ferdig for drapet, og var nå 39 år gammel. Livet snudde etter den siste dommen. Han var gift og fikk barn, jobb og ble en respektert mann.

Madsen hadde skiftet navn og fått et nytt liv. Han fryktet ifølge saksbehandlingen at filmen ville fjerne det «glemselens slør» tiden hadde lagt over lensmannsmordene og som vernet om privatlivet hans.

Også Larsen var i utgangspunktet motstander av å lage film av boka, men kom til at det kunne forsvares ut fra en tanke om at en film kunne ha oppdragende effekt og fortelle samfunnet noe om hva en morder var.

I 1952 ble filmen forbudt vist av Høyesterett, grunnen var personvern.

- Filmen har en annen undertittel enn boka, der står det at filmen er en allegori, og jeg vil vel tro det som blir allegorisert i filmen er moderniseringen av Norge. Svensken står igjen som en levning fra Norges mørke fortid. Det sier noe om synet på Norge som ung nasjon, etter å ha vært underlagt Sverige, mener Ystehede.

DOMMEN ER ET eksempel på at datidens rettspraksis vektla hensynet til personvern sterkere enn ytringsfriheten, og er unik i norsk sammenheng. Etter dommen unnlot også forlaget å utgi flere opplag av romanen til Larsen. Dommen er senere blitt sentral i norsk rettsteori og et lærebokeksempel. Det er skrevet en rekke avhandlinger om den.

Først i 2003 tok Norsk Filmstudio som har rettighetene til filmen, saken opp på nytt, og to år etter vurderte professor Jon Bing forbudet. Her slår han fast at filmen kan gjøres tilgjengelig for offentligheten. Hovedpersonen er ikke lenger i live.

- I dag ville filmen ikke bli stanset med begrunnelsen fra 1952, sier Jon Bing i sin vurdering og begrunner det med den tiden som er gått siden dommen, at ytringsfriheten har fått en større betydning i norsk rett og at synet på film som medium har endret seg.

- I historiens lys framstår (dommen) fra 1952 og dens videre betydning som et godt og avslørende eksempel på hvor ofte en forfinet moralisme kan komme i konflikt med ytringsfriheten, skrev Dagbladets Arve Solstad i forkant av at forbudet mot filmen ble «opphevet» i en fiktiv rettsak i Norsk redaktørforening i 1998.

- Den uhyggeligste forbryterjakt i vår kriminalhistorie, skrev Dagbladets krimreporter Gunnar Larsen. Det handlet fortsatt om svensken:

- Politifullmektigen fortalte hvordan han trivdes med fengslets idyll, og en dag hadde sagt at hvis man trodde han var farlig, var det best han blev internert. Han satt og dullet med mandolin og versdiktning. Naboer av ham berettet hvorledes han aldri hadde gjort en dags ærlig arbeid og bare gikk og klinte seg inn på folk.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

OPPSLAGET:</B> Dagbladet 24. august 1926. To lensmennene er blitt drept av ransmennene de jaktet på.
<B>SVENSKEN VAR MORDEREN: I alle fall ble det fremstilt slik i både media, bok og film. I filmen spilles de to drapsmennene av Peter Lindgren og Ivar Svendsen.
SNARE MED Å IDENTIFISERE:</B> 28. august hadde Dagbladets krimreporter fått ut navnet på en av de mistenkte i saken. Det ble trykket med bilde og fullt navn.
MANNEN ER FUNNET!</B> Filmen viser den dramatiske scenen der den svenske drapsmannen tar sitt eget liv når han overmannes.
KRIMDRAMA BLE FILM:</B> Filmen "To mistenkelige personer" handler om lensmannsdrapene på Ringerike. Den ble laget i 1950, men stoppet allerede to år etterpå.
GUSTAV:</B> Bare 19 år og et offer for svenskens grusomhet. Slik er det i alle fall i dekningen av saken. Gustav het egentlig Sigurd Madsen, han ble dømt og sonet for drapene.
STOR POLITINNSATS:</B> Her avhøres filmens Anna. Filmens handling er lagt til mellomkrigstiden.