Filosofen:

LIVET ER ET PARADOKS fylt av eksistensielle dilemmaer. Hvorvidt det lønner seg å være åpen eller ei, avhenger av situasjonen. Den som har et barn på si og lurer på om det bør holdes skjult, må vurdere rasjonelle argumenter opp mot emosjonelle. Hva hvis man ikke sier noe, og to halvsøsken en dag treffer hverandre og blir kjærester? spør filosof Pia Hverven Axell.Hun tror de fleste beslutninger i livet tas på emosjonelt grunnlag.{ndash}Et veldig ustødig grunnlag fordi det er bygd opp av egne erfaringer og verdinormer, som man ikke alltid er seg selv bevisst. {ndash}Ofte lar vi oss styre av forventningspresset fra omgivelsene i stedet for autonomien og en «jeg står for meg og lever som en åpen bok»-filosofi. Selv om svært få er hundre prosent styrt av denne personlige dimensjonen, er søken etter anerkjennelse fra andre ofte drivkraften når vi velger å holde vesentlige ting skjult.Axell framholder samtidig at hva man velger å fortelle andre ikke behøver å være viktigst.{ndash}Filosofen Martin Heidegger snakker om å leve et «autentisk liv». Det handler om å være ærlig overfor seg selv, å vite at man lever i henhold til sin indre stemme og overbevisning. Det er ifølge Axell fullt mulig å leve autentisk, selv om man ikke er helt ærlig overfor sine nærmeste:{ndash}En alkoholmisbruker som ikke erkjenner sitt misbruk overfor seg selv, til tross for at omgivelsene ser det, har et større problem enn den som bekjenner sitt misbruk overfor seg selv, men ikke overfor omgivelsene. Han vet i hvert fall om han gjør noe galt eller riktig, sier hun, og legger til:{ndash}Å leve inautentisk er det samme som å leve i et kjærlighetsforhold hvor du ikke elsker den personen du lever sammen med. Det kan også være å leve med en drøm du av hensyn til andre aldri realiserer. Etter hvert vil du havne i en eksistensiell vakuumsituasjon. PSYKOLOGEN: VI HAR ULIKE ROLLER overfor ulike mennesker. Derfor er det naturlig at det er forskjell på hva vi forteller til hvem. Overfor barna våre både vil og bør vi framstå som forbilder og gode autoriteter. Som en hovedregel skal foreldre ikke belemre barna med ting de ikke trenger å vite {ndash} og kanskje heller ikke har godt av å vite, sier førsteamanuensis i psykologi Ingunn Skre ved Universitetet i Tromsø.{ndash}Men den dagen de likevel får vite?{ndash}Da kommer det an på hva det er: Pletter på rulleblad, psykiske problemer, økonomiske problemer, utroskap {ndash} hva folk skjuler er veldig ulikt. Man bør ikke skjule sånt som går inn i barnas hverdag og preger livene deres. Ett eksempel er foreldres pågående psykiske problemer. I slike tilfeller bør barna heller få en forklaring. Uten en forklaring, kan de legge skylden på seg selv for at mor eller far er syk. Alkoholmisbruk er også noe barn merker og bør få en forklaring på. Men det er forskjell på tidligere og nåværende misbruk. Man må være bevisst på hva man sier og ikke sier, og hvordan man sier det. Skre mener at hvis man for eksempel har økonomiske problemer, men klarer å leve på en ok måte, så er det ingen grunn til å informere barna.{ndash}Dette handler om rollefordeling. Du må være den voksne og la barnet være barn, på godt og vondt.Ifølge Skre bør du stille deg selv noen sentrale spørsmål når du lurer på om du skal fortelle eller holde munn: {ndash}Spør deg selv hvem det skader å fortelle. Motivet for å tie om for eksempel et forhold på siden av ekteskapet, kan jo være at det skader deg selv å fortelle. Med et vedvarende forhold på si, så er det bare du som tjener på å skjule det. En tåpelig one-night-stand må man klare å bære alene. Det er ingen vits i å forkludre forholdet til sine nærmeste med å bekjenne. Det er ikke nødvendig å fortelle alt alltid, men det du forteller skal være sant. PRESTENALL ERFARING VISER at de fleste ting blir avdekket, derfor tror jeg på mest mulig åpenhet. Selv om det ikke er så lett, sier sokneprest Einar Gelius i Vålerenga kirke i Oslo.{ndash}Jeg hører til de som ikke mener at alt var så mye bedre før i tida. Det var like mange overgrep da som nå, men man holdt slikt skjult i mye større grad. Gelius tror hovedårsaken til at mange av oss fortsatt velger å skjule ting for våre nærmeste, er at vi vil framstå best mulig overfor dem vi setter pris på.{ndash}Vi er redde for å tape ansikt og glemmer at vi alle har gode og dårlige sider. Selv om det er svært menneskelig, er det vanskelig å innrømme sine mørke sider. Og aller vanskeligst tror jeg det er å gjøre det overfor seg selv. Å kunne vise og innrømme sårbarhet og svakhet overfor seg selv og sine nærmeste kan hjelpe oss å gjenkjenne oss selv i andre mennesker. Dessverre tror jeg det er få som klarer å leve slik fullt ut og hele tida.Gelius forteller at han opplever at han oppnår større nærhet og bedre kontakt når han i jobben som prest klarer å by på sine svakere sider.{ndash}Jeg møter svært mange mennesker fra ulike samfunnslag i jobben min: rike, fattige, alkoholiserte... Men jeg ser at i bunn og grunn er de tingene man sliter med som menneske de samme, noe som gir oss de samme behov for nærhet og trygghet. Også små barn tåler sannheten, selv om den kan være tøff, mener presten. {ndash}Det er vanskelig å si noe generelt om når ungene er rede til å ta del i hva. Som en tommelfingerregel vil jeg likevel si at det er riktig å snakke med dem om viktige ting som dukker opp underveis. Å forskåne unger fra virkeligheten, kan slå tilbake seinere i livet. Å la dem ta del i tunge ting, forutsetter imidlertid at man er i stand til å følge opp med forklaringer og tett snakk, sier Gelius, som tar et lite forbehold i med tanke på å fortelle sannheten:{ndash}Enten du står overfor et barn eller en voksen, er du avhengig av at den som skal motta opplysningen du har, faktisk er i stand til å bære den.