Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Finansministeren

Milliardær Kjell Magnus Reitan (29) er ikke helt ulik sin fars forretningsidé: Det enkle er ofte det beste.

«LILLE NORGE ER EN FJERT ...» 17 år gamle Kjell Magnus Reitan pusset på ordene. Det ambisiøse styremedlemmet i Europeisk Ungdom skrev leserbrev til Adresseavisen. Han ville ha Norge inn i EF, det var viktig, ikke nødvendigvis for ham, men for nasjonen. Nå satt han i familien Reitans villa på Singsaker og pusset på avslutningen. Han hadde allerede skrevet flere brev, og vært på radio. Kjell Magnus Reitan hadde reist rundt, besøkt hjørnesteinsbedrifter og skoler, og diskutert Europa. Han leste høyt det han hadde skrevet, den aller siste setningen:

«Lille Norge er en fjert i den store sammenhengen ... men er vi med og beveger EF, kan vi flytte fjell.»

Flytte fjell! Nettopp. Odd Reitans yngste sønn var fornøyd. Han printet ut brevet, la det i en konvolutt. Han måtte nesten le. 17 år gammel, men allerede voksen. Han gikk ut mellom de romerske søylene i villaen på Singsaker. Sola skinte på marmorgulvet.

BARNDOMMEN VAR IKKE av det ekstravagante slaget. Kjell Magnus og broren Ole Robert gikk på vanlige skoler. De bodde ikke spesielt flott, følte seg ikke annerledes. Pappa Odd hadde ennå ikke begynt å kjøpe jaguarer. Familien sløste ikke, det var ikke deres stil. Det enkle er ofte det beste, tenkte de kanskje. Men så skjedde det noe. Avisene begynte å kalle Odd for Rema-Reitan. De skrev at han var god for en milliard. Samtidig merket Kjell Magnus at noe var i ferd med å forandre seg. Måten folk snakket til ham ute på byen.

-  Det kunne komme en og annen slibrig kommentar. Heldigvis hadde jeg så stor selvtillit at jeg valgte å le av det.

Trondheims unge kvinner begynte å se drømmende etter Reitan-brødrene. I avisene, men også blant folk, ble de stadig oftere omtalt som «arvingene».

-  Det er ingen hyggelig følelse å bli oppfattet som «en arving». Det har nok gjort at både Ole Robert og jeg har fått en driv i oss, et ønske om å prestere.

DEN SISTE UKA HAR Dagens Næringsliv beskrevet hvordan leverandører betaler store beløp for å komme inn i matvarekjedenes hyller. Ord som korrupsjon er brukt, og ifølge avisa har de fire store kjedene bygd opp et hemmelig system som gir dem enorme inntekter. Dette skal også gjelde Reitangruppen. Kan det være en medvirkende årsak til at de trønderske matbaronene er blitt søkkrike? Men Kjell Magnus Reitan vil ikke svare på spørsmål om denne saken.

-  Det er så store rom for misforståelser, sier han, og viser til innkjøpsansvarlig i Rema 1000.

Det er visst best slik.

DET KAN IKKE VÆRE lett å følge i Odd Reitans fotspor. Han har bygd opp et stort imperium, som sønnene nå er medeiere i. Man kan knapt snu seg i en stor norsk by, før man støter på noe som er eid av Reitangruppen: Rema 1000, Narvesen, 7-Eleven og enorme mengder eiendom. Oppe i alt dette sitter altså Kjell Magnus Reitan, 29 år gammel, som finansdirektør. Man kan få prestasjonsangst av langt mindre.

-  Det er et stort ansvar. Spesielt fordi vi har generasjoner som kommer etter oss, som forhåpentligvis skal ha et familieselskap de kan ta over. Vi ønsker ikke å være arvingene som ødela verket til far.

Like før jul fikk offentligheten se at Kjell Magnus Reitan, lillebroren, var mer enn en arving. Med snuoperasjonen og salget av mobilselskapet Sense gjennomførte han den mest lønnsomme investeringen for Reitangruppen noensinne. En avtale som så langt skal ha gitt en gevinst på en halv milliard. Da pressekonferansen ble holdt, skinte det av Kjell Magnus Reitan. Nesten like sterkt som det skinte av beltespennen hans.

PÅ THEATERCAFÉEN DEMPES lysene. En kelner tenner et stjerneskudd, orkesteret spiller opp, noen har fødselsdag. Like etter kommer Kjell Magnus Reitan ruslende inn i lokalet. Han er enkelt kledd, grå genser med skjorte under. Han har ikke sko i krokodille-skinn, han har sokker i skoene. Det enkle er ofte det beste. Men han liker Theatercaféen. Orkesteret på balustraden, takhøyden, entusiasmen. Kanskje kler det ambisjonene hans? Ifølge pappa Odd har hans yngste sønn alltid vært opptatt av å være dyktig.

-  Jeg har alltid gjort alle leksene mine, alltid gjort det bra på skolen. Jeg la nok ned mer tid i skolearbeidet enn det som var vanlig. Jeg er sånn at når jeg bestemmer meg for å gjøre noe, vil jeg at det skal gjøres ordentlig.

Han smiler forsiktig og kommer med en liten innrømmelse:

-  Jeg har en tendens til å bli litt vel ivrig. Når jeg setter i gang med noe, blir jeg plutselig helt besatt av det. Så må jeg holde på og holde på, terpe og terpe, i timevis, hver dag. Jeg er nødt til å mestre noe før jeg virkelig koser meg med det.

-  Hvorfor er det sånn, tror du?

-  Det er nok en blanding av personlighet og oppvekst. Både faren min og farfaren min var entusiastiske til folk som lyktes.

HVILKE HISTORIER FORTELLER en far sine barn? Odd Reitan fortalte om amerikanske Sam Walton, grunnleggeren av dagligvarekjeden Wal-Mart. Han fortalte om de tyske brødrene Karl og Theo Albrecht, som bygde opp ALDI-butikkene. Han fortalte om Olav Thon.

-  Det var fantastiske historier.

Kjell Magnus Reitan er myk i blikket.

-  Å få møte Olav Thon seinere var bare helt utrolig. Han har vært den store, store helten i Norge. En mann som startet på bar bakke. Siden har han bare levert og levert. Og personligheten hans ...

-  Olav Thon?

-  Ja, den er bare helt vanvittig. Jeg kan møte ham i en middag, og han har full kontroll på det jeg holder på med, han får med seg alt. Det synes jeg er imponerende.

-  Er det viktig for deg å få høre at du er flink?

-  Ja, det tror jeg er viktig. Alle har behov for anerkjennelse. Jeg orker ikke sitte å late som om jeg ikke har det behovet. Familien vår er litt sånn, hva er det fader\'n sier ... «forfengelig»! Et ord med negativ klang i de flestes ører. Men forfengeligheten vår driver oss fram. Og den driver de andre som jobber i systemet vårt.

DET SIES AT Kjell Magnus Reitan har surfet seg gjennom livet, at han har hatt det lett. Han innrømmer da også at han har hatt flaks.

-  Jeg tror ikke jeg hadde vært finansdirektør i Reitangruppen hvis jeg ikke var født inn i familien. Såpass mye selvinnsikt må man ha.

Men ikke alt har vært like lett. En gang, tidlig på 80-tallet, opplevde Kjell Magnus Reitan sitt livs skuffelse. Han var sju år gammel, og måtte slutte med noe han var svært glad i. Dans.

-  Nå skal jeg fortelle deg hvorfor jeg sluttet.

Han lener seg tilbake i stolen.

-  Det var en sånn danseskole der man står på rekke, ikke sant. Gutta på den ene siden, jentene på den andre. Så skal du spurte over, og gå bort til jenta du vil danse med. Heldigvis sprang jeg ganske fort. Jeg hadde løpt om kapp med broren min, så jeg klarte alltid å få den samme jenta.

Han tenker tilbake.

-  Jeg var nok litt småforelsket i henne. Men så en dag var hun ikke med lenger. Hun forsvant. Det var årsaken til at jeg sluttet. Det var trist, ja. Det var nok min første kjærlighetssorg.

MIDT I TRONDHEIM BY ligger utestedet «Frakken». Et sted for «mc-folk, matroser og lettkledde babes» ifølge Adresseavisen. Det store plusset skal visstnok være entertaineren Vess Rey fra Bulgaria. Det var her Kjell Magnus Reitan traff sin kommende kone, sykepleieren Siv Beate, 6. januar 1996. De feirer fortsatt dagen.

-  Man kan si så mye man vil om Frakken, at det er harry. Men det er liv der. Hvis man er ute i Trondheim, og byen er død og kjedelig, da bør man dra på Frakken. Der er det piano, sang og moro. Men forlovelsen var vesentlig mer romantisk. Da tok jeg Siv Beate med til Paris, til en bitte liten familierestaurant.

Kjell Magnus Reitan innrømmer likevel at det bor en trønderharry i ham.

-  Jeg håper det. I den grad harry betyr at man ikke er så selvhøytidelig, at man tar sjansen på å ta av litt.

TRONDHEIM. MIAMI. BERGEN. London. Og nå: Oslo. Kjell Magnus Reitan forteller om byene han har bodd i. Han likte London aller best. Musikalene, restaurantene, teatret. I tre år drev han familiens investeringer fra et lite kontor i London, før pappa Odd ba familiens «finansminister» komme hjem. Så ble nabohuset til hans bror ledig, en villa på Nesøya i Asker, til 28 millioner kroner. Nå har han bodd der i halvannet år, og til og med blitt kjent med noen av naboene.

-  De er kanskje ikke så forskjellig fra naboene på Singsaker?

-  Ja, det er likt på mange måter. Det eneste som er bedre her, er at det er flere unger. Nærmeste nabo har tre barn, Ole Robert og Monica har tre, og flere av skolekameratene til sønnen min bor i samme gata.

-  Dere skal ha et ekstremt ryddig hjem?

-  Ja. Både jeg og kona er opptatt av å ha system på ting. Alle ting i huset har en plass.

Odd Reitan sier følgende om yngstesønnens hus, der vaskehjelpen kommer to ganger i uka: «Der står det faen ikke mye skjevt. Det er helt vilt.»

Kjell Magnus smiler:

-  Det er alltid skuffer vi kan ha ting i. Ingen løse gjenstander, ingenting som bare kan ligge.

-  Ingenting?

-  Nei. Du skal lete godt. Og med en gang du tar av deg skoene hos oss, er det noen som tar dem, og setter dem inn i skoskapet. Jeg er veldig glad for at kona mi er sånn, har systemer på alt. Jeg er akkurat sånn sjøl. Mange synes det er for ryddig, for sterilt, det forstår jeg godt. Men vi trives med det.

AKKURAT HVOR MYE lillebror Reitan er god for, er vanskelig å si. Ettersom Reitangruppen ikke er på børs, er det vanskelige å fastsette en verdi på selskapet. Men sju milliarder er et tall som gjerne blir nevnt. Og Kjell Magnus eier en tredel, slik hans bror og hans far gjør det. Men å bruke penger, det er han ikke så flink til.

-  Jeg er generelt ikke så glad i å bruke penger. Det å kjøpe seg en kjempedyr bil ... den BMW-en vi har, er en 2001-modell, og den er mer enn dyr nok, synes jeg.

-  De som har mye penger er ofte ikke så glad i å bruke dem, er det ikke sånn?

-  Man blir ikke lykkelig av å bruke masse penger. Om vi hadde hatt dobbelt så stor bil, så hadde ikke jeg vært lykkeligere av den grunn. Å sløse penger har jeg liten forståelse for.

Han snakker om barna. Og ansvaret for å forvalte formuen de en dag skal overta.

-  Derfor må vi kjøre vanvittig safe. Vi kan ikke ta unødvendige sjanser, som setter hele formuen i fare.

-  Dere har litt å ta av?

-  Jo da. Men det finnes mange eksempler på dyktige forretningsmenn som har skapt store formuer, men tatt for store sjanser.

DET ER BARE ett hus mellom Reitan-brødrenes villaer på Nesøya. Dermed kan barna deres løpe fram og tilbake gjennom hagene, og konene, som er gode venner, kan rope til hverandre når teen er klar. Og nå som Ole Robert har flyttet tilbake, etter en romanse med den ikke ukjente Celina Midelfart, er vel alt som før. Nesten.

-  Det var hyggelig å få ham tilbake?

-  Ja. Ja ... det eh ... var koselig, det.

-  Det ble noen voldsomme oppslag?

-  Mm, sier lillebror Reitan, og så sier han ikke mer.

-  Syntes du litt synd på storebroren din?

-  Det er klart, det å få privatlivet blottet på den måten, det er ikke noe artig ... Men jeg tror han har tatt det med fatning. Utover det tror jeg ikke jeg skal kommentere det opplegget der. Det har vært skrevet nok om det.

-  Men snakker dere om det, som brødre, den belastningen en sånn oppmerksomhet kan være?

-  Jeg og Ole Robert har et veldig nært forhold på alle måter, også på de personlige tingene. Vi har snakket mye sammen om det der. Jeg tror også jeg har vært en bra samtalepartner for Ole Robert i den perioden. Det er den rollen jeg har hatt, jeg har vært en samtalepartner, og ikke dømt noen i den ene eller den andre retningen. Ikke har jeg noe med det heller.

-  Men det ble en happy ending?

-  Ja.

FRA DET INNENDØRS svømmebassenget kan Kjell Magnus Reitan se havet. Han kan ligge der, sammen med sin hjemmeværende kone Siv Beate, kanskje med en drink i hånda, og se ut over Oslofjorden. Men gjør han det?

-  Hvis det ikke hadde vært basseng der fra før, så hadde vi ikke hatt det. Vi lurte en stund på å ta det bort.

-  Hvorfor det?

-  Jeg tror de fleste som har svømmebasseng, etter hvert ser hvor lite de bruker det. Og det er dyrt i drift.

Der sitter han altså, milliardæren, og irriterer seg over strømutgiftene et svømmebasseng medfører. Men klarer han likevel, en sjelden gang, å glemme strømutgifter, og tenke «Jaggu er jeg heldig»?

-  Ja, det gjør jeg. Jeg bruker mye tid på å snakke med ungene om det også. For eksempel når man ser flomkatastrofen på tv, og skal forklare barna at det er mange barn som lever under den type forhold.

Han rynker panna.

-  Vi bruker mindre tid på å fortelle dem at de også i norsk sammenheng er heldige. For de opplever det ikke sånn. Selv om de kanskje bor i litt større hus enn de fleste, tror de ikke at det gjør dem annerledes. De ser ikke på seg selv som mer heldige enn andre kamerater. Men jeg og kona har jo kløpet oss i armen med jevne mellomrom, for å forstå hvilken heldig situasjon vi har havnet i.

DET ER BLITT SEIN KVELD på Theatercaféen. Kjell Magnus Reitan forteller at han har parkert sin elektriske bil like borti gata, den er visst meget billig i drift. Så bestiller han vanlig kaffe, akkurat som mannen i Rema-reklamen. Det enkle er ofte det beste, tenker han nok. Så innrømmer han at det hender han og kona lager mat fra en oppskrift, og at det er enkelte ingredienser man ikke finner på Rema 1000.

-  Det er klart, Norge hadde ikke klart seg med bare Rema 1000. Da hadde vi blitt et fattig samfunn, og det er vi klar over. Men vi dekker basisvarene, 90 prosent av det folk trenger, sier Reitan.

Og det er nå Finn Graff våkner bak tegningen sin. I to timer har han sittet stille og tegnet, han har ikke sagt et ord, men nå er det noe som må ut:

-  Hva med ikke bare å pøse på med det folk vil ha, men heller gi folk det de burde ha?

-  Jo, sier Reitan diplomatisk.

-  Det gjelder jo for så vidt Rimi også, mumler Graff.

-  Nei, vi kommer nok aldri til å gå inn i en sånn type nisje. Nei. Vi kommer til å selge det folk vil ha, sier Reitan.

Han retter opp ryggen, og sier, med andakt i stemmen:

-  Hvor, og når, folk vil ha det.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media