Finner bevis for kannibalisme

De 87 nybyggerne ble fanget i snøstorm i Sierra Nevada for 150 år siden. De måtte ty til kannibalisme. Nå har arkeologene funnet et stort bein med merker etter øks i jorda.

PÅ JAKT ETTER LAND. De var 87 immigranter som reiste i 23 vogner fra Springfield, Illionos i USA april 1846. De var på vei til California, som mange tusen andre nybyggere som startet reisen langs med jernbanen. De regnet med å bruke rundt et halvt år på de 4250 kilometrene fra øst til vest. Det yngste barnet i flokken var ennå ikke ett år gammelt. De sleit seg over fjell, gjennom helvetesturen på tvers av saltørkenen i Utah. Men det var ikke det verste, for de måtte over fjellkjeden Sierra Nevada. George Donner, 60, og vennen James F. Reed, 46, ble valgt til ledere. Gruppa fikk navnet «The Donner Party», fordi familien Donner utgjorde kjernen i forsamlingen av kvinner, barn, indianere, irer, tjenere og buskap. På nettet finner du lista over alle som var med. DE TOK EN SNARVEI. Den 19. juli 1846 gjorde en del av gruppa en vurdering som skulle bli fatal. De bestemte seg for å ta en ny rute, de ville gå om Hastings Cutoff. Passet omkranses av bratte fjell. Snarveien skulle snart vise seg å bare medføre forsinkelser. De måtte rydde vei gjennom de tøffe Wasatchfjellene i Utah og deretter krysse 13 mil ørken, vest for Great Salt Lake. Donnerfamilien nådde ikke fram til foten av Sierra Nevada før slutten av oktober. Hadde de kommet hit et par dager tidligere kunne det hele ha gått bra, kanskje hadde vi aldri hørt om dem. For drømmen i California var bare noen dager unna, over fjellene. TIDLIG SNØ. De så at puddersnøen allerede hadde lagt seg på fjelltoppene. Det begynte å bli kaldere. 1. november det året kom den første kraftige snøstormen i fjellene. Den snødde så mye at de ikke kom seg videre. Noen av karene i gruppa klarte å komme seg oppover, men det var umulig for hele vogntoget. De skjønte at de ikke kom noen vei. To tredeler av gruppa satte opp leir ved en liten sjø her oppe, i dag heter den Donnersjøen, etter det som skjedde her. Det sto allerede en hytte ved sjøen, og de bygget opp to til og presset inn rundt 60 mennesker. Donnerfamilien med rundt 20 mennesker slo leir omkring en mil unna, ved Alder Creek. Her satte de i all hast opp ly for stormen med telt og tepper. DE LEVDE I HÅPET. De håpet på bedre vær og at snøen skulle smelte, det kunne skje når som helst. Men de måtte bli her i månedsvis. For snøen fortsatte å falle, og dagen etter var passet de skulle gå helt blokkert. De hadde gått 400 mil, de hadde bare 25 mil igjen. De hadde brukt sju måneder. De kunne ikke snu. De trodde ikke det var nødvendig. Men nå ble folket her oppe tappet for krefter. De gjorde en rekke forsøk på å komme over fjellpasset som bare lå noen kilometer lenger opp. Været gjorde det gang på gang umulig. De forsto etter hvert at de hadde for lite mat. Mange av dyrene som de hadde tatt med på turen forsvant i stormene, begravd av snøen. De fant dem ikke igjen, selv om den ekstreme sulten drev dem til å lete i det uendelige. Folk på den andre siden visste om The Donner Party, de hadde truffet andre immigranter på turen som hadde gått i forveien, og flere fra gruppa hadde også brutt opp og dratt før. Det ble ikke gjort noe for dem, for folk trodde de hadde nok mat. De visste ikke at buskapen hadde gått tapt. De var heller ingen enkel oppgave å komme seg opp i fjellene midtvinters, i det dårlige været og i den tunge snøen. UMULIG OPPGAVE. Midt i desember forsøkte 15 av de værfaste å gå til Sutters Fort, dagens Sacramento. Det var dette som var målet for turen, her skulle nybyggerne etter planen slå seg ned. De 15 var allerede utmattet på grunn av dårlig vær og lite mat. Med seg på turen hadde de proviant, men den holdt bare i et par dager. Så slo de kraftige vindkastene til igjen, de hadde ikke ly. I åpent landskap døde fire av dem. For dem som var igjen var det vanskelig å få tent opp og ikke minst holde flammene i live. Det satt lengst inne. Det var lenge helt utenkelig, uaktuelt. Men så måtte de motvillig velge den motbydelige løsningen: Den eneste utveien var å begynne å spise av de døde. Hadde de begynt med dette tidligere ville flere ha overlevd. DE KOM OVER. De som var igjen i den lille gruppa fortsatte. Blodslitet mot California fortsatte, og på veien døde fire avmagrede mennesker til. Etter en måned kom sju overlevende, to menn og fem kvinner i sikkerhet. Det var den 19. januar 1847 de første nådde over fjellet. De hadde bare filler på seg, og døden var ikke langt unna. De fikk varslet om hvor ille det sto til oppe i fjellene. Av de åtte som var døde, var sju lik utsatt for kannibalisme. De to indianerne Luis og Salvador som tilhørte følget var drept. Ulike kilder hevder det var for å få mat, men det vet vi ikke sikkert. KAMPEN VAR IKKE OVER. Selv om den lille gruppa var over fjellet, satt fortsatt de andre i følget i livsfare i Sierra Nevada. Framme i California satte de overlevende i gang med innsamling av penger og mannskap for å redde resten av reisefølget. Det var en vanskelig og risikabel oppgave. De værfaste og utmattede menneskene satt fanget en knallhard tur unna. Og været var ikke bra. Redningsmannskapet meldte seg, de var villige til å risikere livet, og satte av gårde med sine tunge sekker i snøstormen. Det var umulig å få med dyr, så det var ikke store forsyningene de fikk med seg. En måned etter, 18. februar, nådde den første redningsgruppa Donnersjøen. Her fant de 11 døde, og de andre i svært dårlig form både psykisk og fysisk. De hadde prøvd alt: de hadde kokt lær og skinn, bein, hunder og mus. De var så utmattet av sult at de hadde store vansker med å finne ved, jakte og fiske. VARSLET OM KRISEN. Til sammen ble fire redningsgrupper sendt ut. Den andre gruppa gikk til Alder Creek-leiren. Her varslet donnerfamilien at de måtte begynne å spise sine døde om de ikke fant buskapen i løpet av de neste dagene. 21. februar la den første redningsgruppa av gårde hjemover med 23 mennesker. Patty og Tommy Reed ga opp, og måtte følges tilbake. Ada Keseberg døde og ble begravd av snøen. John Denton ga opp og ble forlatt for å dø. Bare et par dager fra redningen døde en unggutt. DE GJORDE DET FØRST DA DE MÅTTE. De hadde ikke begynt å spise menneskekjøtt da den første redningsgruppa forlot dem. Men da den andre gruppa kom bare en uke etter, 28. februar, så de hva som hadde skjedd med de utarmede og dødende menneskene. Ved sjøen fant de mennesker så vidt i live, de hadde spist menneskekjøtt. 2. mars kom de til Alder Creek, og her fant de ut at donnerfamilien måtte gjøre det samme. - Lemlestede menneskekropper, bein, armer og skaller slengt i alle retninger. En kropp, antakelig Mrs. Eddy, lå nær inngangen, lemmene fjernet med en stor flenge i skallen. Alt kjøttet var nesten spist, skrev William O. Fallon i sin dagbok. Han var med i den fjerde redningsgruppa. De hadde vært nøye med hvem de spiste. Folk i familie ville, til tross for uutholdelig sult, ikke spise sine egne. HOLDT UT I MÅNEDSVIS. Snøen fanget redningsgruppene flere ganger, og mange av dem de skulle redde, døde på vei mot California. De var for svake til å gå. 29. april 1847 kom den siste overlevende, Louis Keseberg, fram til Sutters Fort. Det hadde gått et helt år siden han startet reisen. Til sammen døde 41 mennesker. 46 overlevde. Omtrent halvparten av de overlevende hadde klart seg på grunn av kannibalisme. 20. juni samme år kom en gruppe for første gang på nytt til «Cannibal Camp». De ble forferdet av det de fikk se. Her samlet de levningene i en hytte og satte fyr på den. De overlevende ble aldri rettsforfulgt. MYTEOMSPUNNET. De ulike nedtegnelsene om The Donner Party samsvarer ikke alltid med hverandre. Det er både forskjell i kronologi og tall. Derfor har forskerne i en årrekke jobbet med å finne fysiske bevis for det som skjedde. I 2003 fant arkeologene de første mulige bevisene på at folket som var fanget her faktisk spiste døde venner. A Ved Alder Creek har utgravinger ved leirbålet ført til resultater. Her er det funnet en del av et bein som stammer fra et stort pattedyr. Og på beinet fant arkeologene merker fra slakt, en stor øks var brukt. Foreløpig er det ikke fastslått at dette er en del av et menneskeskjellett. Denne uka gjorde arkeologene nye funn. Flere beindeler, knust glass, perler, blyhagl, deler av vognene, porselen, knapper og skudd er samlet inn. Beinrestene de har funnet er store nok til å DNA-testes, og testene kan svare på om det virkelig er skjelett fra mennesker. - Det største funnet er ildstedet. Vi har også funnet en stor bit med trekull og beinrester på noen centimeter, sier Julie Schablitsky til CNN. Hun er med på utgravningene. Det var en gruppe fra TV-kanalen Discovery som sist sommer fant leierstedet ved hjelp av radar. Sammen med det som kan være deler av mennesker, er det naturlig nok også funnet rester av dyr her. EN SKAM. - Kannibalisme er den del av historien, men det er ikke den viktigste, sier Lochie Paige til Reno Gazette-Journal. Hun er tippeoldebarn av George Donner. - For meg er den viktige historien om hvordan de levde fra dag til dag, sultne i den dype snøen, og hvor forferdelig det må ha vært for dem. Paige forteller at hun husker historier om folk som gikk forbi husene til de overlevende: «Det er der kannibal-damen levde». Hun sier historien har vært vanskelig for familien. - Bestemor ville ikke snakke om det i det hele tatt. - Nå skjønner folk grunnene for kannibalismen. De vet at de ikke hadde noe valg. Hva ville du gjort i en slik situasjon, når du hadde barn å holde i live? Den yngste som var med på turen var babyen Isabella. Hun husket ingenting fra turen. I 1935 døde hun, som den siste overlevende fra The Donner Party. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til: astrid.meland@dagbladet.no

OVERLEVDE:</B> Magaret og <link http://www.utahcrossroads.org/DonnerParty/Reed.htm#James%20Frazier%20Reed>James Frazier Reed</link> overlevde. Han ble sett på som en av lederne i gruppa, og var opprinnelig fra Irland. Han levde til han ble 73, og var 45 da de ble tatt av snøen.
4250 KILOMETER:</B> Nybyggerne dro fra øst til vest. De som overlevde slo seg ned i dagens Sacramento, på vestkysten. Følg hele <a href=javascript:openmypopup()>reiseruten her.</a><br> Grafikk: <a href=mailto:pch@dagbladet.no>PER CHRISTIAN HELME</A><br>
<B>DEL AV ET BEIN:</B> Det er arkeolog Mike Kelly som viser fram en skjellelettdel som han fant på onsdag denne uka. Er det et menneskebein kan forskerne endelig slå i bordet med fysiske bevis på at det foregikk kannibalisme her.
FANT STEDET I 2003:</B> Det var et TV-team fra Discovery først fant stedet der de arkeologiske utgravningene nå foregår. Her jobber de to arkeologene Mike Kelly og Mark Hale.
MYTEOMSPUNNET:</B> Her leter Gary Bowyer og Dana McGowan etter spor i jorda.
LAGET VOKSTE:</B> Flere nybyggere slo seg sammen med familiene. 87 mennesker valgte å ta den fatale snarveien.
SKREV DAGBOK:</B> Patrick Breen fra Donnergruppa var med i følget, og skrev dagbok hver dag. Det handlet mest om vind og vær. Boka oppbevares i dag i Bancroft Library ved Universitetet i Berkeley. - Jeg begravde barnet til Pikes i dag tidlig i snøen. Det døde for to dager siden, står det 22. februar 1847. <A HREF=http://www.utahcrossroads.org/DonnerParty/BreenDiary.htm>Les hele dagboka</a>. Her skriver han også om å spise de døde. Selv overlevde han og hans familie.
NYBYGGERE:</B> James F. Reed, George og broren Jacob Donner la av gårde med ni vogner i paril 1846.