Fjernsynt

Hun synes aldri på skjermen. Men Grete Høien (61) har fôret generasjoner av norske unger med barne-tv.

- «JUL I SKOMAKERGATA» skulle jeg gjerne laget på nytt.Grete Høien, producer og prosjektleder i NRKs barne- og ungdomsavdeling, kaster et unnskyldende blikk på Tøflus. Den kjente - og nå pensjonerte - tøffeldokka er blitt 24 år og tynn i luggen. Serien om skomaker Jens Petrus og vennen Tøflus ble første gang sendt som førjulsserie i 1979, og etter sju repriseomganger har NRK bestemt at nok er nok. - Forrige gang den ble sendt i reprise, skrev Dagbladet at billedregien var «neandertalsk». Tenk å gi meg kritikk for noe jeg laget i 1979! Noe så lumpent!Hun flirer godt.- I dag ville jeg gjort mye annerledes. Serien har et behagelig tempo, men det er nok vel langsomt for dagens barn. - Er du lettet over at serien ikke skal sendes flere ganger?- Nei, for det er fortsatt veldig mange som er glad i den. Og vi får nå se om det virkelig blir siste gang. Jeg har hørt det før. «Jul i Skomakergata» er snart like hellig som juleevangeliet.I MER ENN 30 år har Grete Høien laget barne-tv i NRK. Fra «Lekestue» til «Så rart», «Labbetuss», «Portveien», «Sesam Stasjon» og eventyrstundene med prinsesse Märtha Louise. Foreløpig siste program med prinsessen kommer i kveld.- Prinsessen er ei flott jente. Kunnskapsrik, varm og fin. Hun har sterk utstråling, går rett gjennom skjermen. Det var hennes eget forslag å lese eventyr, og jeg ble satt på oppgaven med å lage programmene. Det har vært helt fantastisk å samarbeide med henne. Vi er blitt gode venner.- Hvordan titulerer du henne?- Jeg sier prinsessen når vi er sammen med andre. - Blir det flere eventyr?- Det kan godt hende, men først må hun få større barn. Og kanskje gjøre unna en tur til USA.- Hva med å hyre inn Ari Behn på laget?- Kanskje han kan skrive et programforslag. Nei, prinsessen skriver bra selv.VI ER HJEMME på kjøkkenet til Grete Høien, i en stor, gammel villa, vegg i vegg med NRK på Marienlyst. Det var her det begynte - med en serie som skulle bli skjellsettende for barn som vokste opp på 1970-tallet.- Vibeke Sæther og jeg dro til London og kjøpte manuskriptene til BBCs «Playschool». Det var i 1971. Så satt vi her, ved kjøkkenbordet mitt, og laget den norske versjonen, «Lekestue». Til sammen ble det 110 episoder. - Det har skjedd mye med barne-tv siden den gang?- Tempoet er et helt annet i dag, men egentlig synes jeg ikke forskjellene er så store. Bra barne-tv handler etter min mening om skjult læring - gjennom lek. I «Lekestue» lærte barna å telle til ti, de lærte å se om klokka var hel eller halv. - Var ikke 60- og 70-tallets barne-tv overpedagogisk, moralsk og kjedelig? - Jeg synes ikke det. Men så var det jo jeg som lagde det! NRK-veteranen ler hjertelig og ser ikke veldig fornærmet ut.- Jeg synes det var mye bra vett i «Lekestue». Men selvfølgelig aksepterer vi sterkere virkemidler etter hvert. Nå holder jeg på med en ny dokkeserie som skal gå neste år, om nebbdyret Molo. Og Molo, han bruker saks og kniv. I «Lekestue» var saks fy-fy. Bare vi nevnte ordet, måtte vi minne barna om at de måtte få hjelp av en voksen. Likevel mener jeg det er viktig at vi går foran med et godt eksempel. Når vi ser barn i båt på barne-tv, bør de ha på seg redningsvest.- Fortjener ikke barna også ren underholdning?- Jo. Ingen ting er bedre enn når de ler seg i hjel. Og ingen ting er vanskeligere å få til.HJEMME HOS HØIEN var det ikke mange restriksjoner på tv-titting. De to døtrene hennes fikk stort sett se det de ville. Men det var før reklamefjernsynet kom.- På begynnelsen av 60-tallet var det barne-tv en gang i uka. «Kosekroken» på fredager. Det varte i 20 minutter, og så var det sendepause fram til klokka åtte. Da skulle barna legges og familien ha pause. I dag virker det helt utrolig.- Hvilket program likte barna dine best?- Det vet jeg ikke. De fikk beskjed om å sitte pent og se når jeg hadde laget noe. Og det må de fremdeles. Da skal det være høy lyd og stille i stua.Jentene fikk også prøve seg på skjermen i noen av mors programmer. Begge er med blant barna i «Jul i Skomakergata».- Hvilket program har du selv sterkest forhold til?- Julekalenderen «Vertshuset den gyldne hale». Den er jeg stolt av. Vi laget serien for og med hørselshemmede barn, og jeg måtte gå på to kurs for å lære meg tegnspråk. Det var opptil 35 døve skuespillere i studio på en gang, og etter hvert skjønte de hva jeg mente, selv om jeg ikke gjorde alle tegnene riktig.- Hvilken figur er du mest glad i?- Max Mekker fra «Sesam Stasjon». Han er så stor og blå og god. Håpløst dårlig til å rime, men han gjør det likevel. Da eldstedatteren min giftet seg, fikk jeg Geir Børresen til å stille opp som Max Mekker og synge «Jeg digger deg».- Har du ikke hatt lyst til å være på skjermen selv?- Nei, det er ikke min «bag». Jeg vil bestemme hvordan andre skal oppføre seg. Jeg vil ha kontrollen.- Det sies at du er sta?- Det har jeg også hørt! Og det er jeg sikkert. Hun smiler lurt.- Jeg tror det inntrykket kommer fra mange år tilbake. Da var det ikke mange kvinnelige producere i NRK, det var et mannsyrke. Jeg fant ut at hvis jeg skulle overleve, måtte jeg vite hva jeg ville før jeg gikk i studio. Alltid være forberedt. De skulle i alle fall ikke kunne si at programmene ble dårlige fordi jeg er kvinne. GRETE HØIEN begynte som sekretær i NRK i 1962, da hun var 19 år. Mot sin fars vilje. - Han sa «du må ikke ta deg jobb i staten, jenta mi, for da tjener du ingen penger». - Var du ikke fristet til å begynne i kommersielt fjernsyn da NRK-monopolet falt?- De ringte en gang fra TV3 og tilbød meg jobb. Da jeg takket nei, ble de så perplekse at de spurte om jeg ikke ville bli millionær. Men jeg kunne ikke hatt en bedre arbeidsplass enn NRK. Jeg har hobbyen min som jobb. - Er du ikke snart for gammel til å lage barne-tv?- Nei, jeg tror ikke det går an å bli for gammel til det. For plutselig blir du jo bestemor. Jeg har vært klar i ti år, og i november fikk jeg endelig mitt første barnebarn. Til sommeren kommer det neste. Så nå hjelper det. Nå kan jeg begynne å følge den generasjonen jeg lager fjernsyn for igjen.

    bente.froytlog@dagbladet.no