Fjols til fjells

Bare en av fem nordmenn drar på fjellet i påska. Hvem er disse menneskene som frivillig går milevis på ski hver dag?

HØY PÅ LANDET. For en asfaltpike med Macchiato og Magasinet som yndlingsutgangspunkt for en tur på lørdager, til kafeen på hjørnet altså, luktet det kaldt og faretruende langt den morgenen. Vi hadde stått opp tidlig. Det var sol. Det var snø og det var skumle planer. Vi skulle på skitur, ikke for å finne oss selv, så klart, men de andre. De 20 prosentene av oss, tallet fra turistforeningen er sikkert overdrevet, som stikker til fjells hver gang langfredagen nærmer seg. Jeg var sikker på at dette skulle bli en langlørdag. Det var lørdagen før palmesøndag, og planen lød 17 kilometer på ski for å nå fram til hytta. Deretter kanskje en topptur, en setertur, en langtur eller noe annet gøy. Gøy? VI LA AV STED. Jeg havnet straks bakerst i løypa, totalt knust av en 60-åring, tilfeldigvis mitt opphav. Skiene var glatte og psyken spilte meg ikke et puss. Nettopp som jeg trodde, dette var stusselige greier. Skifolket er gærninger, tenkte jeg. Hva er det som får dem til å oppsøke klisterkliss, kulde, svette og muskelsmerte på den måten her? Vi skulle til Trollheimshytta, en av turistforeningens betjente hytter i Trollheimen, landskapsvernområdet som ligger i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag med en rekke høye fjell jeg selvfølgelig har planer om bare la stå der på pryd. Etter mye tenders gnidsel som det ikke er tilrådelig å utgreie om kom vi fram. Jeg leser i datidas Lonely Planet: «Reisehåndbog» skrevet av Carl Schulz, formann i Turistforeningen, i 1890: I almindelighed kan man sige, at kvindelige turister er høist uhensigtsmæssig udstyrede. De har derfor i regelen ikke den hygge og fornøielse af sine fodture, som de kunde have. DET LUKTER SVETTE i peisestua. Det er fordi vi fortjener det. Alle som har kommet fram til hytta vi er på har gått langt. Det finnes ikke bilvei hit. Hvert år stapper de fullt et helikopter med tørrmelk og annen mat til oss. Det er begrenset hva de kan ta med. Om sommeren kan vertskapet frakte mat over sjøen med båt, men likevel må de bære det de siste tre kilometrene. De andre i skilaget mitt er ikke uslåtte, de stikker til fjells, enda høyere opp. Jeg sier takk og farvel og blir meget stresset med research. Resultatet sjokkerer meg selvsagt. Det er bare utedo her. Og en dusj med som varmes opp av vedovnen i kjelleren. Det er sånn de vil ha det. Påsketurfolket er ikke kresne. Her er det ikke mye snakk om boblebad og make up. Hytta ble bygget i 1890, og siden den gang har folk tatt inn her vinter og sommer. Carl Schulz har flere godord å komme med: Ro og høflighed er at anbefale ligeoverfor landsfolket. Man kommer længer med det end med kommando og bråk. Og det byr ikke på problemer, siden vertinnen er av det veldig vennlige slaget. Berit Storholt forteller om den gangen hun kom hit for første gang, som tiåring. Da bestemte hun seg for å få seg jobb her, og slik skulle det bli. I dag er hun her hver sommer og påske. Og i sommer gifter hun seg på Trollheimshytta. Det er drengen her som er brudgommen. Men kan hun fortelle oss om det skumle spøkelset noen har hvisket oss i øret om, er det ikke oppe på rom to det spøker? ? Nei, det må vi nesten vente til i morgen med, sier Berit. Hensynsfullt nok skjønner hun at vi ellers ville fått problemer med nattesøvnen. Jeg tar med meg lommelykta og stikker ut i tusmørket for å gå på do og klarer det uten å bli mørkredd. DET SNAKKES DANSK, det mumles på trøndersk, en nordlending er selvfølgelig på plass, i gjesteboka er både nederlenderne og tyskerne representert. Her sier de ikke nei til noen . De har senger til 80 besøkende. Rekorden er på 175. Den gangen måtte de dele madrassene, og til og med under trappa ble det redd opp. Det går ikke an å sende vekk slitne fjellvandrere. Vertinna bjeller oss inn til middag: Rømmegrøt og spekemat. I dag er det en bra dag. Det er 70 til middag. Dagen før var det ni. På kjøkkenet kokkeleres det til et ukjent antall besøkende, og de blir alltid nok mat til alle. Maten kokes på gass, for det er ikke strøm på Trollheimshytta. Et aggregat står ute og durer, men det brukes bare til det aller nødvendigste. Drengen har 10 vedovner å passe på. Han springer opp og ned. JEG SKULER MISUNNELIG på de to smartingene som har fraktet med seg en pils over fjellet. - Den er ekstra god når du har båret den selv, smiler de fornøyd. Og slik er innstillingen blant påsketuristene. Det er ingenting som er for tungt og langt for at det ikke er godt for noe. Liker folk virkelig å slite i sju timer i strekk? De forklarer meg hvor fint det er å komme fram til hytta etter en lang dag på ski. For det er bedre å sitte her halvsvett på sofaen, enn å ha ligget og dratt seg der hele dagen. - Jeg elsker å stå nedoverkjøringer, forteller André Holm som bor i Trondheim til vanlig. Han prøver å forklare meg hvorfor han stadig er ute på ski, og sier han synes det er godt å få rensket opp i kropp og sjel. Han liker å slite litt oppover. Og på kvelden, da er belønningen fin å ha i ei hytte som Trollheimshytta. Eller i et telt, som han overnattet i forrige natt. - Ja, dette er overluksus for meg, sier André. Han liker å snakke med folk, og derfor er det gøy å være sosial på ei hytte uten TV. Telt? Ordene stokker seg. Jeg forsøker å plassere disse skiløperne i min stusselige situasjon: Er det gøy også når skiene er bakglatte, og du er sist? - Nei, da er det jo bare å stoppe å smøre om da, ler Heidi Bjørnson, som bor i Rælingen til vanlig. De er umulige å psyke ut, disse friskusene. - Jeg hørte i går ei som sa hun ikke kunne tenke seg å gå på påsketur uten asfalt under beina, forteller Per Nergård. (Er det meg han har snakket med, lurer jeg.) Han er stadig på toppturer i området, og det med asfalt er uforståelig for han. Han er interessert i fugler, og liker stillheten han får når han er ute på ski. Kun avbrutt av hakkespett og ryper og andre vingeutstyrte som han forsøker å gjenkjenne. - Det er en øredøvende stillhet, sier han. Jeg bryr meg ikke om å nevne at reisehåndboka mi slett ikke anbefaler meg å gå på tur: Hvorvidt det er rådelig, at lade damer alene begive sig du på turistfærder? Bedst var det, om de havde en øvet, ældre turist med sig ? helst en slægtning. En yngre, som fjellvandrer uøvet herre gjør ofte mer ugagn end gagn. Ca. 20 km. er passende dagsmarsch for damer flest. FYSISK FOSTRING gir overskudd i hodet. De svorne friluftsfolkene forteller meg hvor deilig det å få overskudd med en skitur. De er ikke er redde for å gå tom, de har trening og energi på lager. TV-løsheten, mobildekningen som ikke er her, ingen tidsfrister eller kjedelige møter gjør det lett å koble helt av. Stress eksisterer ikke, og knapt klokka. Det er ganske så stille, og lite mas. Noen synes det er godt å svette, andre like fuglesangen, det å kjøre ned fjellsiden du har slitt deg opp på, trening, rastløshet, se nye ting. De vet de behersker det. Men noen ganger må de vel grue seg til å ut i snøføyka? - Nei, aldri, sier Heidi.EP>Hun begrunner sin utferdstrang med at det er godt å bruke kroppen, få frisk luft. André skjønner at mange ikke skjønner hans pasjon. - Folk blir usikre, de lurer på om de greier å gå så langt. Men det er en terskel å komme over, og det er utfordringen. Hvor hardt kan jeg gå? Jeg synes det høres ut som en form for masochisme, og vi ler litt av det. - Det verste som kan skje på tur? Det er at noen skader seg. Og ellers at de er sludd, motvind og dårlig sikt. Da er det godt å komme inn i stua, sier André. - Vi drar til Syden vi også, men ikke i påska. Der blir man jo enda mer svett, ler de alle sammen. DET GYLDNE TRIANGEL. Ved ovnen møter jeg en som synes han har verdens beste jobb for tida. Jonny Remmereit er informasjonssjef i Trondhjems turistforening, og han går fra hytte til hytte nå i påska. Han har selvfølgelig råd å komme med. - Om du bare skal besøke Trollheimen en gang, vil jeg anbefale trekanten. Og med det mener han altså ikke en av den brasilianske typen, men turen fra Gjevillvasshytta til Trollheimshytta og deretter til Jøldalshytta. Du trenger tre netter på turen. Hvorfor er den så bra? - Alle tre hyttene er fra århundreskiftet. Det er det som er så spesielt her i Trollheimen. Det er tømmerhytter med sjelen intakt. Det legger alle som kommer hit merke til. Og i tillegg er terrenget noe helt for seg selv. I andre fjellområder i Norge kan du risikere å bruke en hel dagsetappe på et dalføre. - Du får alt på en gang: Furuskog, snaufjell, vidde og høyfjell. Variasjonene er store på korte avstander, sier Remmereit. Han anbefaler å bruke hele dagen ute. Har du lyst, kan du på triangelturen bruke et par timer ekstra på å bestige det høyeste fjellet i området, Blåhø på 1671 meter over havet. Og ved fjellet ligger en bre med to isgrotter du kan gå inn i om du er heldig: Speilsalen og Blåsalen. Om du vil kan du ta turen innom Litj-helvete også. Lille helvete. Det er ord jeg kan forstå. DE SNAKKER SANT. Her liker de faktisk å gå sju timer på ski hver dag. Jeg tror jeg har funnet svaret på mine grublerier. Det vanlige blir så mye bedre når man har slitt litt for å få det først: En dusj, en varm peisestue, en godstol, middag, en samtale om dagens gjøremål, en seng og litt søvn. Til og med Magasinets kryssord blir bedre etter skitur. Skismurningskryssordeksperter tar med Rolf Hansens nøtter til fjells, for de benytter som kjent enhver anledning til å bryne seg på noe. Og vi setter oss sammen på trange sofaer og flokker oss rundt peisen med kaffe. Vi koser oss med aftenlektyre og småprat. For her snakker alle med alle, og det går i turtips, smurning, vær og føreforhold. Noen spiller Ludo. Klokka elleve slås lyset av. Vi legger oss på loftet, men taktfast snorking dysser oss ikke akkurat i søvn. Jeg våkner klokka sju neste morgen. Jeg møter drengen Jon Endre Flåtten. Kan han fortelle om spøkelset nå da? - Det er den første vertinna som går igjen her, Ragna Strand. Flere ganger har det kommet folk hit for å holde oppsyn med hytta utenfor sesong, og så har det vært lys inne i hytta. Og når de har sovet nede på sofaen i peisestua har de hørt henne gå i trappene. Hun driver og ruller klær oppe på loftet, forteller Flåtten. Og i dag skal jeg på tur igjen. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: astrid.meland@dagbladet.no

<B>SOSIALT:</B> Inne i varmen snakket alle med alle. Her ble det både sang, kaffe og lysbildeshow utover kvelden. Og høydepunktet: værmeldingen. <br>Foto: VEGARD MELAND
<B>TELTLIGGERE:</B> Utenfor hytta hadde hardhausene ennå ikke stått opp klokka sju om morgenen. De sov antakeligvis godt i teltene sine. <br>Foto: ASTRID MELAND
<B>UTSIKT MOT PARADIS:</B> Vi tok turen til fjells i påska. I Trollheimen får du både dype daler, urskog og ulendt terreng. Det fineste av alt er selvfølgelig utsikten fra toppene. Her fra toppen av Geithetta. <br>Foto: VEGARD MELAND
MED SNOTA I BAKGRUNNEN: Fjellet på over 1600 moh er en av juvelene i Trollheimen. Fra Trollheimshytta kan du ta en fin dagstur opp hit. Foto: VEGARD MELAND
DET KNIRKET I GAMMELT TØMMER:</B> Vi tok inn på seksmannsrom. <BR>Foto: ASTRID MELAND
TROLLHEIMSHYTTA:</B> Her har de drevet høyfjellshotell i ordets rette forstand i mer enn hundre år. Vi fikk seng, middag og kos. Alle som kommer hit har slitt litt. <br>Foto: ASTRID MELAND
<B>DETTE LOKKET:</B> I fjellene finnes belønningen for svette, slit og armod. <br>Foto: VEGARD MELAND
<B>KLISTERFØRE</B> På dagen før palmesøndag fant 70 skigåere veien til Trollheimshytta. <br>Foto: ASTRID MELAND
GJØR KLAR TIL TUR:</B>Allerede på kvelden er bestillingene til neste dag klare. Kaffe, te eller varm saft må med på tur. <br>Foto: ASTRID MELAND
FJELLKOS: Appelsin i påskesol. Illustrasjonsfoto: SCANPIX
ET UVANLIG ARBEIDSSTED:</B> Vertinne Berit Storholt tar imot oss med bare smil. Hun er ansvarlig for driften på Trollheimshytta påske og sommer, og hun elsker jobben. <BR>Foto: ASTRID MELAND
<B>UTEDO:</B> Etter vår mening et must på høyfjellshotell. På Trollheimshytta har de flere, og hit går alle, besøkende som vertskap. <br>Foto: ASTRID MELAND
MAGASINET ER MED:</B> For til fjells er det ekstra gøy å løse kryssordet. <br>Foto: ASTRID MELAND