Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

«Ikke ødelegg den døra, det kommer til å bli dyrt!»

Det var det hun tenkte, der hun satt helt stille på innsiden, på vei til å forsvinne fra verden.

Og nå sto det noen på utsiden og dundret og slo.

- Flau da ambulansen kom

Anne (58) forsøkte å ta livet sitt etter en jobbkonflikt.

Kunne de ikke bare gi seg, de måtte jo skjønne at døra ville gå i stykker?

- En times tid tidligere hadde jeg sendt kryptiske tekstmeldinger til barna mine og tvillingsøsteren min, der jeg blant annet skrev hvor mye jeg elsket dem, sier Anne (58).

Hun sitter i sin 28 kvadratmeter lille leieleilighet i Follo utenfor Oslo og forteller at søsteren skjønte at noe var galt. Hun fikk tak i Annes eksmann som bodde i nærheten, og det var han som sto utenfor og holdt på å ødelegge døra. Dessuten ringte han 113.

- Da politiet og ambulansen kom, var jeg så flau.

Hva var det jeg hadde satt i gang?

Så mye oppstyr og så mange mennesker som måtte dra fra de viktige jobbene sine på grunn av lille meg.

- Tenk om noen andre trengte dem mer.

Hun husker den unge ambulansefyren som sto utenfor og sa: «Du, jeg fryser litt, skal vi gå inn i ambulansen og sette oss?» Og hvordan hun tuslet etter ham, skamfull. Hun ville i hvert fall ikke at han skulle fryse.

Så ble hun kjørt til akuttpsykiatrisk avdeling på Ahus, og lagt inn på lukket avdeling.

På denne tida hadde Anne en høy stilling i et større selskap. Hun likte seg godt, men så ble det omrokeringer, og mye forandret seg. Anne ble flyttet rundt i organisasjonen, følte seg trakassert over en lang periode, og det igjen resulterte i fysiske problemer.

- Hjertebank, sykehusinnleggelse, en operasjon og langtidssykemelding, oppsummerer hun.

- Da jeg kom tilbake på jobb, fortsatte problemene som endte med et tilbud om sluttpakke på tre måneder.

Samme dag kom Anne hjem og fant en stor regning i postkassa.

- Fra advokaten jeg hadde hyret for å hjelpe meg med jobbproblemene.

Da sa det bang.

Det hører med til historien at hun var nyskilt og hadde dårlig råd.

- Jeg er så lei av folk som sier at det er egoistisk å ta livet sitt. Selv valgte jeg å se på det som en gavepakke til dem som var igjen. Mange tenker: «Hvis jeg fjerner meg selv, så kan de andre gå videre». Jeg tenkte at jeg bare var en belastning. Jeg var skyld i alle problemer som hadde oppstått. Ja, jeg var problemet, og selv om jeg elsket barna mine, var jeg sikker på at de ville få det bedre uten meg. Det var denne tanken som til slutt styrte meg.

Da tenåringsbarna sjokkerte besøkte moren sin på sykehuset etter selvmordsforsøket, sa Anne: «Jeg lover dere, jeg skal aldri gjøre det igjen».

Anne har det fortsatt trangt økonomisk, men hun har ikke lenger selvmordstanker. Hun sier hun har fått fantastisk hjelp, og er imponert over hvordan hele hjelpeapparatet kan fungere.

Hun forteller om legen som ba henne begynne å bli mer egoistisk, tenke på seg selv, slutte å føle på skam.

Hun var ikke gæren som prøvde å ta livet sitt. Hun var syk.

Og hun må gå på medisiner som hjelper på den kjemiske balansen i hjernen.

- Hjernen har en utrolig evne til å tenke negativt, til å svartmale alt. For meg ble redningen et kurs i kognitiv tenkning.

Da Anne kom ut av sykehuset, var det NAV i Ski som fulgte henne opp, og koblet henne til Frisklivssentralen der hun blant annet tok dette kurset.

-Jeg kan fortsatt bli trist, jeg lever alene på 28 kvadratmeter, men jeg tillater meg selv å kjenne litt på den tristheten før jeg kan si til meg selv:

«Anne, ta deg sammen. Du lever, du har barna dine, søsteren din, sola skinner».

image: - Flau da ambulansen kom

- Når du aktivt har brutt det negative tankemønsteret ofte nok, virker det. Jeg har valgt å sortere bort det svarte, og er blitt så positiv at jeg er slitsom for andre.

Hun ler.

Da hun ble spurt av NAV-konsulenter om hun så for seg et liv som uføretrygdet, svarte hun: «Jeg ser for meg et liv i full jobb, og etter å ha vært innlagt på lukket avdeling, vil jeg jobbe med helse».

Valget falt på helsesekretær, og Anne satte seg på skolebenken.

- To personer fra NAV har fulgt meg hele veien, de har hørt på hva jeg vil, og jeg har tatt imot hjelpen deres. Det har vært et godt samarbeid.

For et par år siden fikk Anne et vikariat på Ullevål sykehus. Nå er hun fast ansatt.

Hun mener vi alle må bli flinkere til å høre etter når folk snakker.

Vi må lære oss å tolke signaler og ikke alltid godta et «jeg har det bra»-svar.

Men det er vanskelig å oppdage depresjon hos folk som ikke ønsker å synliggjøre det. Derfor er det viktig at fastleger er flinke til å plukke opp signalene når de merker humørsvingninger.

- Mitt forsøk var et rop om hjelp, og ved å sende sms’er, ga jeg folk tid til å gi meg den hjelpen.

Anne er opptatt av hvor overfladisk samfunnet vårt er, og hvordan alle opplever press i hverdagen

Samfunnet trenger store forandringer, men vi må også blir flinkere til å ta tak i oss selv, investere i det som gjør oss positive og gir gleder. Ikke la hjernens negative tankemønstre vinne.

Igjen dette store smilet.

- Jeg har vært i det svarteste svarte og kommet ut på den andre siden. Her skal jeg bli. Jeg har flotte barn, og en jobb jeg stortrives i. Jeg er blitt flinkere til å tenke på hva som gjør meg godt, så i en alder av 58 år, spiller jeg World of Warcraft med god samvittighet og spiser potetgull når det passer meg.