- Jeg ønsket at jeg hadde klart det.

At han ikke hadde kommet hjem.

For det betød at jeg måtte leve dette livet videre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det er tidlig ettermiddag. På et fortau i Oslo står en mann. Han er midt i livet, pent kledd: Ullskjerf i diskrete farger, marineblå jakke, blå joggesko, blå sixpence.

Hvis du ble bedt om å tippe innholdet i ryggsekken hans, ville du kanskje gjettet PC og treningstøy. Han kan være på vei fra jobb til trening, eller kanskje er han en familiefar som har stukket tidlig fra jobb for å rekke barnehage og middagsforberedelser før resten av familien kommer hjem?

Begge deler er feil.

Av og til går han fra Lillestrøm til Stovner, det tar to timer og førti minutter. Eller fra Rykkinn til Sandvika, det tar en time og et kvarter.

Foruten et lite fotoapparat noen ga den tidligere TV-fotografen for ti år siden, inneholder sekken undertøyskift for et par dager, en slitt plastpose med medisiner, lader til mobilen, paraply og en kjærlighet på pinne han ikke lenger husker hvor han fikk.

Han sparer den. Kan hende treffer han en dag et barn det kan være hyggelig å glede.

Nasim er papirløs flyktning fra et kurdisk område i Iran, nær grensa til Irak. Han forteller at han flyktet fordi han hadde støttet det forbudte politiske partiet Kurdistans Demokratiske Parti og følte at livet hans var i fare.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer