Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

- Jeg ønsket at jeg hadde klart det.

At han ikke hadde kommet hjem.

For det betød at jeg måtte leve dette livet videre.

Flyktet for livet, ble suicidal

- Gud må ha sendt ham til meg på brua den dagen.

Det er tidlig ettermiddag. På et fortau i Oslo står en mann. Han er midt i livet, pent kledd: Ullskjerf i diskrete farger, marineblå jakke, blå joggesko, blå sixpence.

Hvis du ble bedt om å tippe innholdet i ryggsekken hans, ville du kanskje gjettet PC og treningstøy. Han kan være på vei fra jobb til trening, eller kanskje er han en familiefar som har stukket tidlig fra jobb for å rekke barnehage og middagsforberedelser før resten av familien kommer hjem?

Begge deler er feil.

Nasim (40) har verken en jobb eller et hjem, men han er ofte ute og går.

Han går for å spare penger, for å holde seg i aktivitet.

Og fordi folk som gir ham tak over hodet er på jobb på dagtid.

Av og til går han fra Lillestrøm til Stovner, det tar to timer og førti minutter. Eller fra Rykkinn til Sandvika, det tar en time og et kvarter.

Foruten et lite fotoapparat noen ga den tidligere TV-fotografen for ti år siden, inneholder sekken undertøyskift for et par dager, en slitt plastpose med medisiner, lader til mobilen, paraply og en kjærlighet på pinne han ikke lenger husker hvor han fikk.

Han sparer den. Kan hende treffer han en dag et barn det kan være hyggelig å glede.

Nasim er papirløs flyktning fra et kurdisk område i Iran, nær grensa til Irak. Han forteller at han flyktet fordi han hadde støttet det forbudte politiske partiet Kurdistans Demokratiske Parti og følte at livet hans var i fare.

Etter å ha reist gjennom Europa, kom han til Norge i slutten av 2007 og søkte straks asyl. I 2010 fikk han endelig avslag på søknaden om oppholdstillatelse. Han har forsøkt å få omgjort avgjørelsen flere ganger, men norske myndigheter tror verken han er den han utgir seg for å være eller at det innebærer en risiko for ham å reise tilbake til Iran.

I 2011 mistet papirløse flyktninger i Norge retten til midlertidig arbeid.

Med tapet av retten til arbeid forsvant også muligheten til fast bopel, bankkort og legehjelp.

Men Nasim ga ikke opp selv om han mistet arbeidstillatelsen.

Han søkte jobber og fikk flere tilbud:

Restaurantarbeid for 30 kroner timen.

Smugling av narkotika fra Oslo til Trondheim, 30 000 kroner.

Hjelpemann på transportbil med hvitevarer, seks dager i uka.

13–14 timer i døgnet: 9000 i måneden.

Det vil si 27 kroner i timen.

Han hadde jobbet én dag i den siste jobben, da han fikk vite betingelsene og sa fra om at han syntes de var dårlige, tatt i betraktning den tunge jobben og de lange dagene.

Det endte med at han ikke fikk betalt i det hele tatt.

Selv om det etter hvert ble vanskelig å finne jobb, takket han selvfølgelig nei til å smugle narkotika. I stedet ba han advokaten sin om å levere en omgjøringsbegjæring på avslaget om oppholdstillatelse.

Advokaten mente det ville være nytteløst, men foreslo å ta saken til retten. Det ville koste 70 000 kroner.

- Jeg samlet selv inn pengene og har fortsatt lista over alle som hjalp meg, enten det var med en femmer, en tier, hundre eller tusen kroner.

Nasim tapte saken. Den vanskelige situasjonen begynte å føles håpløs.

- Jeg følte meg verdiløs, som om jeg var til overs. Og jeg kunne ikke gjøre noe med det.

Muren mellom folk i byen og ham selv føltes uoverstigelig. Derfor pakket han ryggsekken og gikk. Vekk fra folk, ut i naturen.

- Jeg hadde venner i samme situasjon som forsøkte å gjøre noe med problemene sine. Det klarte ikke jeg lenger. Jeg følte meg svakere for hver dag og tenkte at ingen kom til å savne meg og livet mitt. Jeg begynte å søke på internett etter den enkleste måten å avslutte det på.

Han forteller at de i flere år hadde vært en gjeng som en gang i uka møttes på løkka for å spille fotball. En dag dro han innom en kompis på vei til trening. Glimtet av et badekar gjennom baderomsdøra ga ham en idé. Han sa til vennen at han hadde hodepine og ba om å få slappe av i leiligheten, før han eventuelt kom etter bort på løkka. Da kompisen dro, gikk Nasim på kjøkkenet og fant en kniv. Deretter gikk han inn på badet og lukket døra.

- Jeg var redd, men jeg måtte gjøre det.

Han sier at han ble enda reddere da han hørte vennen låse seg inn i leiligheten.

- Han ble så sint da han så meg ligge der. Han skrek at det kom til å bli et helvete og lurte på hvorfor jeg måtte gjøre det akkurat hos ham. Men han hjalp meg å forbinde armen, før han ba meg dra.

Nasim dro hjem til en fetter. Da fetteren spurte hva som hadde skjedd og ville kjøre ham på legevakta, sa Nasim at det ikke var nødvendig. Han hadde bare skadet seg på fotballtreninga.

Konfrontasjonen med vennen gjorde Nasim redd. Ikke for å ta livet sitt, men for å bli funnet før livet var over. I tida etter det første forsøket grublet han mye. Var virkelig mat, klær og en kropp som puster nok her i livet? En formiddag, sju-åtte måneder seinere, sto han på ei bru over en av innfartsveiene til Oslo: Skulle han hoppe? Hva om han hoppet, men «bare» ble lam? Burde han vente til det kom en stor lastebil?

- Da hørte jeg plutselig en stemme: «Nasim, hva gjør du her? Har du fri?»

Stemmen tilhørte en mann han kjente fra tidligere. En mann som var mange år eldre enn ham, og som hadde flyktningbakgrunn som ham selv.

- Jeg visste at han hadde mistet kona si og to barn under flukten til Norge. Han hadde hatt alt og mistet alt. Jeg spurte hvordan han hadde det, og han fortalte at han hadde fått ny familie, at han hadde et hus med en liten hage hvor han dyrket grønnsaker og lekte med barna sine. Han var så glad!

Møtet endret noe i Nasims hode.

- Han hadde opplevd noe mye verre enn meg, men likevel klart å skape et liv. Hvorfor kunne ikke jeg være som ham? I ettertid har jeg tenkt at Gud må ha sendt ham til meg på brua den dagen.

Nasim sitter i en hjørnesofa i en ettromsleilighet med utsikt til en bakgård på Oslos vestkant. På golvet ved siden av sofaen står ryggsekken hans.

Åtte år etter selvmordsforsøket på badet har han fortsatt verken oppholdstillatelse, jobb eller bolig.

Men han har sju-åtte nære venner som gir ham tak over hodet og deler maten sin med ham.

Arya (39) er en av dem. I likhet med Nasim er han kurder og har levd som papirløs i mange år. I 2016 fikk han oppholdstillatelse. Den må fornyes årlig, men innebærer at han kan jobbe og leie et sted å bo.

Året etter møtet på brua hadde Nasim en ny opplevelse som overbeviste ham om at han måtte finne en annen løsning på problemene sine enn å ta livet sitt. En dag mens han drakk te med fetteren sin forsvant synet på det ene øyet og følelsen i venstre arm. Heldigvis tok legevakta i mot ham. De mente han hadde fått et hjerneslag og sendte ham til Ullevål sykehus. Der ble han i ni døgn. I løpet av den tida, ble han kjent med en sykepleier fra Iran.

- Hun minnet meg om de tusenvis av menneskene som verken har mat eller bein å gå på.

«Du mangler bare et papir», sa hun.

«Tenk om du hadde hatt det papiret, men manglet bein?»

Hun ga meg ei bok av Dale Carnegie som handler om hvordan bli kvitt negative tanker.

Nasim leste boka godt. Flere år seinere kan han fortsatt sitere fra den: «Two men looked out from the same prison bars. One see mud and the other sees stars.»

- Da jeg leste det, tenkte jeg at «nei, jeg har ikke papirene i orden, men jeg lever og kan fortsatt gjøre noe positivt for andre.»

Oppturen ga ham også mot til å gjøre noe for seg selv. Nasim anket avgjørelsen fra tingretten om at han ikke er berettiget opphold i Norge til lagmannsretten. Og tapte igjen.

Nå overlever han ved hjelp av gode venner og en travel timeplan.

Han er styremedlem i interesseorganisasjonen «Mennesker i Limbo», jobber som miljøarbeider på Møtestedet kafé og Helsesenter for papirløse. I tillegg er han med i ei persisk bibelgruppe og hjelper til i en kirke under gudstjenester på søndager.

- Gjennom frivillig arbeid finner jeg mening, og selv om UNE sier at troen min og det frivillige arbeidet bare er for å få opphold, tror jeg at det var Guds plan å sette meg i denne vanskelige situasjonen for å finne veien til Gud og for at jeg skulle se hva jeg har. For selv om jeg ikke har papirer har jeg mye annet.

I mai i fjor sendte Nasim sin femte anmodning om ny behandling av saken sin til Utlendingsnemnda (UNE). Grunnlaget for anmodningen var at han i 2016 konverterte til kristendommen og har vært en aktiv kristen siden da. I midten av november kom Utlendingsnemndas avslag.

Norske myndigheter tror fortsatt ikke at Nasim er den han utgir seg for å være. De tror heller ikke at han «har foretatt en reell konvertering fra Yarsan/islam til kristendommen.» I brevet ble Nasim gitt en utreisefrist på to uker.

Heldigvis tror Nasims venner i kirka på ham. De har funnet en advokat som vil prøve saken for tingretten nok en gang.

Nettverket han har bygd seg opp gjør at han er i en helt annen situasjon i dag enn da han forsøkte å avslutte livet for åtte år siden.

- Nå hadde jeg ikke vurdert selvmord om jeg så hadde fått hundre avslag på opphold.

Man trenger mye kraft for å ta sitt eget liv.

Den kraften kan man velge om man vil bruke positivt eller negativt.

- Den gangen tenkte jeg bare på hvordan jeg skulle ta livet mitt, men når man er sammen med folk, tenker man ikke sånne tanker. Jeg har kanskje mistet familien min, men jeg har funnet nye mennesker som står meg nær. Til jul fikk jeg tre eller fire invitasjoner til å feire julaften.

Helsesenter for papirløse gir ham en psykologtime i måneden.

- Vi snakker om hvordan jeg kan sove bedre, og hvordan jeg kan bygge en mental vegg mellom fortida og nåtida. Det eneste som virkelig plager meg nå, er at jeg ikke har et fast sted å bo. Kroppen blir litt urolig av det.

Han medgir at det er et par ting til som plager ham. Ryktet om at regjeringen planlegger å forby frivillig arbeid for papirløse, for eksempel.

- Av og til tenker jeg på å reise til et annet land for å søke asyl. Jeg har hørt om flere i min situasjon som har fått opphold andre steder. Samtidig har jeg bodd her i 13 år. Jeg kan språket, jeg har venner, jeg kjenner systemet. Jeg orker ikke tanken på å begynne fra null.

Det er en av de ettermiddagene han egentlig ikke liker så godt. En ettermiddag uten en plan. Det positive er at han har god tid til fotografering. På ordre fra fotografen går Nasim fram og tilbake på fortauet. Forbipasserende kaster et nysgjerrig blikk, før de haster videre, underveis til et siste ærend før middag, til trening, ettermiddagsjobb eller kanskje for å hente i barnehagen.

- Byen lever, men ikke for oss, sier Nasim med et forsiktig smil.

- Noen ganger tenker jeg at selv om jeg skulle få oppholdstillatelse, så er det kanskje ikke håp likevel.

- Hva mener du?

- Det hender jeg er redd for at jeg ikke bare har mistet de tretten beste åra av mitt liv, men også motivasjonen for utdanning og jobb. Da føles alt ganske håpløst.