De fleste småbarnsforeldre vil nikke gjenkjennende til scenene som utspiller seg i villaen utenfor Warszawa ­denne ettermiddagen: Husets toåring er nettopp kommet hjem fra sin andre innkjøringsdag i barnehagen.

Han er storfornøyd og suser mellom sofabasing, fjernkontroller, mobiltelefoner og mammas rygg, som når som helst kan bli til en steilende hest. Innimellom dukker han under spisebordet og henter opp en leke til husets åtte måneder ­gamle baby, som med store øyne følger med fra mammas fang.

Det uvanlige i dette huset er statusen til beboerne: De to norske alenemødrene i trettiåra karakteriserer seg og ­barna sine som flyktninger. «Siri» har søkt Den polske ­republikk om asyl for seg og datteren, mens «Lena» håper at hun skal slippe å gå så langt, og at hun og sønnen får leve et normalt liv her.