LITTERÆR STORHET: John Irving er ute med ny bok. I den anledning har han mye på hjertet. Foto: Siv Johanne Seglem.
LITTERÆR STORHET: John Irving er ute med ny bok. I den anledning har han mye på hjertet. Foto: Siv Johanne Seglem.Vis mer

- Folk sier til meg at de har hørt at jeg har mistet en finger. «Jeg har hørt det, jeg og», svarer jeg da

John Irving (74) gidder ikke bry seg med å rette opp slurvete historier.

- Det måtte et mirakel til.

John Irving sitter en smule sammensunket i ryggen, i pianobaren på Bristol i Oslo, og snakker. Til bordduken.

- Det var den eneste måten å få to eldre, konservative, katolske prester i Mexico på 1970-tallet til å gjøre det utenkelige. Overlate Juan Diego, en foreldreløs fjortenåring, til en homoseksuell mann, og denne mannens elsker, en transvestitt og tidligere prostituert.

Irving tar en rask titt opp gjennom brilleglassene.

- Det hadde for så vidt måttet et mirakel til skulle det skjedd i dag også.

FIKSJON: - Det betyr ingenting. Jeg skriver ikke om meg selv, svarer Irving på spørsmålet om hva han selv tror på. Foto: Lars Eivind Bones.
FIKSJON: - Det betyr ingenting. Jeg skriver ikke om meg selv, svarer Irving på spørsmålet om hva han selv tror på. Foto: Lars Eivind Bones. Vis mer

Ny bestselger

Mannen som har befunnet seg på toppen av den litterære stigen i nærmere 40 år, snakker om sin nyeste bok, «Mysterieavenyen». En roman, som da den kom ut i USA i høst, endte rett opp blant de fem beste på New York Times bestselgerliste. Det har liten betydning at anmeldelsene har vært delte, at John Irving kommer med ny bok er en verdensbegivenhet. Hans 14 romaner er solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer, på 35 språk, ni av dem har vært internasjonale bestselgere.

- Det er lett å finne feil ved alle religioner, det er lett å kritisere holdningene mot homofile, mot abort, alt det intolerante. For meg var det viktig at Eduardo og Flor skulle få Juan Diego. De elsker ham og han elsker dem. Da trengte jeg religion, og jeg trengte dette mirakelet. Jomfru Maria måtte gråte.

AUTORITET: Med 14 romaner på 35 språk, solgt i 12 millioner eksemplarer, har Irving en viss tyngde. Foto: Siv Johanne Seglem.
AUTORITET: Med 14 romaner på 35 språk, solgt i 12 millioner eksemplarer, har Irving en viss tyngde. Foto: Siv Johanne Seglem. Vis mer

Egentlig liker ikke John Irving forstyrrelser i skrivingen. Å reise rundt og promotere bøker, er en slik forstyrrelse. Han vil heller være forfatter enn å snakke om å være forfatter. Han kom fra Amsterdam kvelden før. Han skal videre til London og Dublin et par dager seinere.

Seksuelle fantasier

Men nå, i pianobaren, er det «Mysterieavenyen» som står på dagsorden. Romanen handler om Juan Diego, en selvlært leser, som vokser opp på ei søppeldynge i Mexico sammen med søsteren Lupe. Lupe har den evnen at hun kan lese folks tanker, og forutsi hva som vil skje i framtida. En ikke udelt glede.

Dessuten snakker hun et språk bare broren forstår. Juan Diego er blitt voksen, han er blitt en forfatter med betablokker og Viagra som følgesvenner. I tillegg blir leseren underholdt med en hel mengde av Irvings favorittingredienser, som sirkus, aids, farløse barn, lemlestede, seksuelle minoriteter, seksuelle fantasier og mirakler.

- Jeg har alltid ment at det er en stor likhet mellom troende og ikke-troende. Selv mener de at de er veldig ulike, men greia er at de er veldig like. Ingen av dem vil la deg tro på det du tror på, du skal tro på det samme som dem. Alltid.

Etter at vi dør

Han hever stemmen et par hakk, og fortsetter å snakke uten å løfte blikket. Langsomt. Et ord om gangen. Pausene fylles med mmm-ing.

- Både troende og ikke-troende snakker med absolutt sikkerhet. De hevder alle å vite noe de ikke kan vite noe om. Som om det finnes en gud, samme hvilken, og hva som skjer med oss etter at vi dør. Jeg har aldri møtt noen døde som er kommet tilbake for å fortelle, så jeg prøver å ha et åpent sinn.

- Hvor befinner du deg i det religiøse landskapet?

FORSTYRRET: Egentlig liker ikke John Irving forstyrrelser. Å reise rundt og promotere bøkene sine, er en sånn forstyrrelse. Og da vil han i hvert fall bare snakke om nettopp bøkene. Foto: Lars Eivind Bones
FORSTYRRET: Egentlig liker ikke John Irving forstyrrelser. Å reise rundt og promotere bøkene sine, er en sånn forstyrrelse. Og da vil han i hvert fall bare snakke om nettopp bøkene. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

- Det betyr ingenting. Jeg skriver ikke om meg selv.

Stemmen hans er brysk. Spørsmålet er mest en irriterende forstyrrelse.

- Det beste svaret er at jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva som er der oppe. Hvis ikke Stephen Hawking vet hva som befinner seg der, hvem vet det da? Han vet mye mer enn de fleste om vitenskap og universet, og han har sagt at han ikke vet. Dessuten er mine følelser personlige. Mmm. Men Juan Diego tror. Søppelbarn er troende. Det samme er mange foreldreløse, fattige, de som ikke har utdanning. Jeg har tilbrakt utallige timer i kirker rundt om i verden, og da ser jeg dem, de som sitter på knærne og ber, de er ikke der på grunn av prestene, reglene, institusjonene, de ber fordi de trenger det. De trenger noe mirakuløst. Jeg trengte at det måtte skje noe mirakuløst i denne boka.

Bok, så film

I tjue år har «Mysterieavenyen» vært en påtenkt film i John Irvings hode. Sammen med kameraten og filmskaperen Martin Bell, begynte han på et filmmanus om sirkusbarn i India, som videreutviklet seg til et manus om Juan Diego og Lupe fra søppeldynga i Oaxaca i

Mexico, før han begynte å se for seg romanen.

- Vi har alltid visst at dette ikke ville bli en enkel film å selge, en spansk film om søppelbarn i Mexico, det er ikke en «piece-of-shit»-Hollywoodfilm. Så ved å gi ut boka først, kan det kanskje hjelpe filmen den dagen den er ferdig.

74 OG SPREK: Magasinet møter Irving på hotellet før hans daglige treningsøkt. Foto: Lars Eivind Bones.
74 OG SPREK: Magasinet møter Irving på hotellet før hans daglige treningsøkt. Foto: Lars Eivind Bones. Vis mer

- Hvordan ser en arbeidsdag i John Irvings liv ut?

- Jeg gjør ingenting. Jeg skriver. Jeg står opp tidlig. Jeg legger meg tidlig. Jeg skriver sju-åtte timer om dagen. Jeg trener. Det kan jeg gjøre hvor som helst. Og fordi jeg alltid begynner med å skrive slutten på romanen, vet jeg alltid hva som kommer til å skje i bøkene mine, jeg konstruerer historien ut fra hvordan det skal ende.

Gift med agenten

- Og nå har du flyttet til Toronto?

- Jeg har bodd der i tretti år. Mmm. Halve året. Eller kanskje bare fire-fem måneder. Vi pleide å bo i Vermont.

ÅPENT SINN: - Både troende og ikke-troende snakker med absolutt sikkerhet. De hevder alle å vite noe de ikke kan vite noe om, mener Irving.
Foto: Frank Karlsen.
ÅPENT SINN: - Både troende og ikke-troende snakker med absolutt sikkerhet. De hevder alle å vite noe de ikke kan vite noe om, mener Irving. Foto: Frank Karlsen. Vis mer

«Vi» er John Irving og hans kone nummer to, Janet Turnbull. Hun var hans litterære agent i Canada, og ble hans kone i 1987.
Sammen har de sønnen Everett. Fra første ekteskap har han sønnene Colin og Brendan.

- Vi hadde lenge tenkt på å flytte til Toronto, det er mer praktisk å bo på ett sted. Jeg mistet mye arbeidstid ved å ha et skrivebord her og et der. Huset i Vermont var stort, fint da barna var yngre, fint da barnebarna ville stå på ski, men nå ble det kjedelig for min kone og meg å være der alene. Ingen er lenger veldig interesserte i en skiby, og jeg har hatt tre kneoperasjoner og bør ikke stå på ski.

Blir dårlig av rykter

- Jeg leste at du har sluttet å drikke alkohol fordi du trenger å være så skjerpet som mulig når du skriver?

- Jeg har lest det, jeg og.

John Irving sukker. Han drar i den brune kordfløyelsjakka. Han drar i den gråstenkte luggen.

- Journalister skriver feil. Så havner det på nettet, og så er det andre, late journalister som kopierer historiene. Jeg blir dårlig av det. Folk sier til meg at de har hørt at jeg har mistet en finger. «Jeg har hørt det, jeg og», svarer jeg da. Det er ikke min jobb å rette opp i slurvete historier, det er bortkastet tid.

Han trommer ti fingre på bordet.

- Jeg drakk aldri mye alkohol. Jeg holdt på med bryting, og jeg var trener til jeg var 47 år, og var aldri en stor fan av alkoholen, men for 15 år siden, tror jeg, mmm, så sluttet jeg å drikke annet enn øl. Men jeg drikker øl. La oss snakke om boka. Ikke hva du har hørt.

Klassikere

I 1968 debuterte Irving med romanen «Setting free the bears». Han var 26 år. Ti år og tre bøker seinere slo han seg gjennom det litterære taket med «Garps bok». Deretter kom «Sirkusbarn» og «En bønn for Owen Meany», sistnevnte betegnes som en amerikansk klassiker.

FRYKTEN: - Marerittene dine kan du ikke velge. De velger deg, vet Irving. Foto: Lars Eivind Bones.
FRYKTEN: - Marerittene dine kan du ikke velge. De velger deg, vet Irving. Foto: Lars Eivind Bones. Vis mer

- Å skrive en roman er en kalkulert prosess. Jeg drar ikke ut og gjør research før jeg vet hva og hvem jeg ser etter.

- Er du blitt forbauset noen gang?

- Jeg håper stadig, men det skjer ikke ofte. Da vi dro til Mexico City, til Jomfruen av Guadalupe-kirken, kunne jeg like godt å ha skrevet scenen derfra bare ved å ha lest en guidebok. Tre ganger var jeg der før jeg fant noe. Mmm. Utrolig at vi hadde gått glipp av det. Martin og jeg satt i taxien og kjedet oss til døde da jeg kikket ut av vinduet. Og der var skiltet: Avenida de los Misterios.

Og så smiler John Irving. Han gir fra seg en kort latter.

- Tittelen på boka.

Fryktene hans

- Blir du glad i karakterene dine?

- Min intensjon er at du som leser vil elske Lupe og lure på hva som vil skje med henne. Jeg vil du skal bry deg om Juan Diego.

- Du skriver om det du frykter?

Latteren hans går over i et stønn.

- Vel. Jeg er ikke redd for spøkelser. Ikke for gekkoer. Jeg har haltet etter mange operasjoner og vet hvordan folk behandler deg når du er annerledes. Men frykten for å miste noen, frykten for at det skal skje noe med barna dine, det er ordentlig frykt. Marerittene dine kan du ikke velge. De velger deg.

- Har du egne opplevelser ...

Irving avbryter.

BLIR TV-SERIE: Irvings klassiker av en roman, Garps Bok, blir snart stor TV-serie på HBO.
BLIR TV-SERIE: Irvings klassiker av en roman, Garps Bok, blir snart stor TV-serie på HBO. Vis mer

- Nei. Dette handler ikke om meg. Jeg hadde en veldig kjedelig barndom. Jeg kan ikke tenke meg en eneste ting som skjedde meg. Mine opplevelser er uinteressante. Mine romaner er ikke mine memoarer, og jeg har heller ingen interesse av å skrive dem.

Ingen hast

Han ser på klokka. Og på skjemaet fra forlaget som sier han skal være i en bokhandel to timer seinere.

Irving er opptatt av å få sin daglige treningsstund. Og kanskje en mulighet til å skrive litt på manuset til tv-serien som HBO skal lage ut fra «Garps bok». Hjemme ligger to bokmanus og venter på ham.

- Jeg har ikke hastverk, det er aldri en fare å vente med skrivingen. Vel. Jeg kunne dø, og ikke fått skrevet manuset ferdig, men det ville jeg jo ikke visst noe om. Jeg ga bort en bokidé til Juan Diego, en veldig god historie, men jeg burde skrevet den da jeg var yngre. Nå er den for lang for meg. Minst like lang som «Siderhusreglene». Jeg burde skrive korte romaner. Eller kortere. De som skrives i løpet av tre-fire år. Mer komplisert er det ikke.