- For å overleve må vi arbeide hardt. Sånn er det bare.

Carolina Alolod (52) vasker 400 hotellrom i uka.

CAROLINA ALOLOD (52) smiler blidt mens hun finner fram støvsugeren. Hun kom til Norge i 1984, og har 22 år bak seg som stuepike på ett og samme hotell, Radisson SAS Park på Lysaker utenfor Oslo.

Carolina tilhører den store gruppa lavtlønte som holder Norge reint. Hun rydder, vasker, støvsuger, pusser vinduer, vasker doer og bad og gjør livet behagelig for hotellets gjester.

Hun tilhører den økende gruppa utenlandsk arbeidskraft i norsk hotell- og restaurantbransje som for mange nordmenn er usynlige slitere. Det er fysisk hardt, og de siste ti åra hatt arbeidstakerne hatt lavere lønnsvekst enn gjennomsnittet.

- Det er ikke lenger bare kvinner som er hotellbransjens slitere, nå er de både kvinner og menn, og de er multikulturelle. Det som ikke har forandret seg, er «kvinnelønna», sier Jorid Tveita (37), leder for Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening, Fellesforbundets avdeling 246. 

CAROLINA TRALLER OG SYNGER og vifter muntert med støvkluten. Hun priser Herren, som hun mener styrer alt.

Vi setter oss ned i det nystelte hotellrommet et øyeblikk. Vinterlyset over Oslofjorden er mildt og vakkert. Arbeidsdagen som begynner klokka 08.00 og slutter 15.30 deles i to av en halv times spisepause. Daglig ryddes og vaskes opptil 20 rom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av en måned dreier det seg om tunge løft, statiske bevegelser og over 400 rom. Etter 22 år - blir ikke kroppen utslitt?

Carolina blir helt stille. Hun ser på oss som om vi kommer fra en annen planet. Det er i denne stund Carolina minner oss om at hun kommer fra Filippinene og fattige kår. At livet er hardt, og at hun faktisk liker jobben sin. Hun har til og med fått diplom fra fornøyde gjester. Det betyr mye mer enn norske feminister aner.

UORGANISERT: Carolina Alolod er ikke medlem av en fagorganisasjon. - Det er mye ris i en fagforeningsavgift, sier hun. Foto: AGNETE BRUN
UORGANISERT: Carolina Alolod er ikke medlem av en fagorganisasjon. - Det er mye ris i en fagforeningsavgift, sier hun. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

- Har du drømt om å gjøre noe annet?

- Ta vare på gamle mennesker. Jobbe i eldreomsorgen, kommer det spontant.

- DENNE TYPEN JOBBER blir sett ned på av mange nordmenn. Det er jobber få vil ha, og svært få tenker over at det faktisk er folk med yrkesstolthet som utfører disse jobbene. Det begynner å likne på USA hvor en flerkulturell underklasse må godta dårligere vilkår i arbeidslivet. Ironisk nok er dette mennesker som tjener samfunnet. Sliterne vi kjemper for møter ofte nedlatenhet og arroganse i det norske samfunnet, sier førstesekretær Eli Ljunggren i Fellesforbundet.

Hotell- og Restaurantforbundet gikk inn i Fellesforbundet i fjor sommer, og Ljunggren ble første kvinne i Fellesforbundets valgte ledelse.

I år vil forbundet ha et lønnsløft for de lavest lønnede, deriblant i hotell- og restaurantbransjen. I 2006 tjente en ansatt i full jobb gjennomsnittlig 257 500 kroner i året. Målet er å komme opp i en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på 317 800 kroner. 

CAROLINA ER IKKE medlem av noen fagforening, og bransjen har lav organisasjonsprosent. Utenlandsk arbeidskraft generelt har lite erfaring med fagforeninger. Mange har slitt for å få seg en jobb, og begeistringen for organisert arbeidskraft er ikke like stor hos alle arbeidsgivere. Men det handler også om kroner og øre for sliterne.

- Det er mye ris i en fagforeningsavgift, sier Carolina, som hjelper slekta på Filippinene økonomisk.

At samhold med en fagforening kan gjøre arbeidslivet tryggere og bedre er ikke alles erfaring, men vi får ikke vite hvorfor Carolina har tatt sine valg. Hun vil ikke ha trøbbel. Arbeidsforhold, slitasje, uenighet med ledelse eller stuepikene seg imellom lar vi ligge. Det er sånn Carolina vil ha det. 

AMELIA PATRICIA Quiano Lomås (38) er innom kontoret til Jorid Tveita i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening. Hun er tillitsvalgt og stuepike i 45 prosent stilling på samme hotell som Carolina. Tillitsvervet startet i november i fjor, og Amelia synes arbeidslivet er blitt vanskeligere etter dette. Hun opplever at både ledelse og uorganiserte kolleger er mer kritiske, men er fast bestemt på å lære om lover og rettigheter for medlemmene.

- Hvis ingen vil være tillitsvalgt, skjer det jo ikke noe, sier hun.

- Vi tenker på vårt rykte. Et hotell selger rom, og de må være bra. Vår profesjon er viktig, sier Amelia som har hatt deltidsjobben i fem år.

Amelia har mye på hjertet. Hun forklarer hvor viktig rengjøring av toalett er. At det ikke må finnes bakterier og virus som kan smitte nye gjester. At lufta må være frisk på rommene, og at lister aldri må ha støv, glass må byttes ut, speil må være blanke. En god stuepike klarer dette hvis hun får tid til å gjøre jobben sin.

- Vi tenker på kvaliteten for gjestene, sier Amelia. 

JORID TVEITA VET AT DET koster å være tillitsvalgt. Hun har selv fartstid som stuepike, og vet hvordan stuepikene strever for å klare alle rommene.

- Det sitter i ryggmargen. Det oppleves som et nederlag ikke å klare det. Det er dette jaget bedriften pålegger oss, og som vi også pålegger oss selv, sier fagforeningslederen.

- Hele Oslo er full av Amelia-er og Carolina-er. De driver alle med verdiskapning for Norge. Det de får igjen er en utslitt kropp og ødelagt psyke, sier hun.

Tveita vil ikke skylde på det enkelte hotell. Bonusen til ledelsen er avhengig av hvor mye under budsjett man klarer å gå, sier hun. Færre må jobbe mer. Slik er det blitt i hele Norge. Når tillitsvalgte kommer med krav, får de det tøft.

- Faste vaktlister for de ansatte er påbudt, men det er ikke alltid det fungerer like godt. Vaktlistene må tilpasses driften, er unnskyldningen. Det ødelegger fritida til dem det gjelder. Det graver seg inn i tida til barn og ektefeller. Den intense konkurransen i bransjen gir lite rom for menneskelighet. Strukturen i systemet motarbeider det, sier Jorid Tveita.

Hun mener det finnes for mye «ukunnskap», som hun kaller det, på begge sider. Det finnes både sjefer og ansatte som ikke kjenner til rettighetene. Opplæring av ledere og tillitsvalgte er like viktig.

- Har feministene, som vil ha flere kvinner inn i styrerommene, glemt at det fremdeles finnes kvinner nederst på rangstigen?

- Med flere kvinner i styrene får vi kanskje et annet og et mer mangfoldig styre. Kvinnene i styrene har kanskje vasket et toalett en gang; det jeg ikke mennene har gjort. Uansett kan det ikke bli mindre kunnskap om det vi driver med enn det er i dag. Og vårt bidrag til feminismen er rettighetsarbeid på grunnplanet, sier Tveita.

ORGANISERT: Stuepike Amelia Patricia Quiano Lomås syns arbeidslivet ble vanskeligere da hun ble tillitsvalgt. Jorid Tveita mener deres bidrag til feminismen er rettighetsarbeid på grunnplanet.