Før følte Anita Skorgan (49) seg pen

Nå føler hun seg bare smart.

Det er galskap. Alt over 40 forestillinger er galskap.

Anita Skorgan sitter over en gigantisk boks med salat i en litt for lys kantine på Lovisenberg i Oslo. Hun ler høyt. Salaten rister. De har pause fra øvingen. Tor Endresen sitter tilbakelent og roer en hes stemme, mens Rune Larsen sitter lent over bordet i ivrig diskusjon med et av bandmedlemmene. Mariann Aas Hansen er på sykehuset for å operere kneet og premieren på den tjuende juleturneen er farlig nær. På under en måned skal kvartetten holde 51 konserter over hele landet. Anita senker stemmen og fortsetter:

– Jeg tror faktisk noen gjorde en feil i år, at vi rett og slett booket for mange forestillinger.

Kirkekonsertene «Stille natt. Hellig natt» var det Anita og Karsten Isachsen som startet i 1987. Overskuddet går til Strømmestiftelsen, og en rekke kjente musikere har vært med og sunget jula inn opp igjennom åra. Bare Anita har vært med hele veien.

– Mye har skjedd på 20 år. Første året spilte vi i en sliten kirke i Drammen med tretti eldre damer med permanent som eneste publikum, sier hun.

I år synger de for fullsatte kirker. Og med det rekordstore antallet forestillinger vil overskuddet til Strømmestiftelsen også i år ligge rundt en million kroner. Men egne juleforberedelser er det bare å glemme.

– Vi har moret oss med å lage et slagord for årets turné: «Stille natt, hellig natt – ikke for puslinger,» fleiper Anita.

Hun er i bunnen av salatboksen. Tor og Rune sier de skal tilbake til kirken. Anita nikker. Hun er blid, hun gleder seg. Også denne gangen.

– Den gjengen vi er nå, er helt fantastisk. Jeg tror aldri vi har vært så godt sammensatt.

Lovisenberg kirke ligger bortgjemt mellom sykehus og boliger. Snart forsvinner den helt i kveldsmørket der Anita har brettet kåpa rundt seg og trasker over fuktig asfalt. Hun har snakket om Domus, kjøpesentrene som forvandlet flotte bysentrum til betongbokser og parkeringsplasser.

– Det eksisterer en mystisk oppfatning blant folk om at alt skal moderniseres. Hele tida.

Sykepleierstudentene haster hjemover. Frostrøyken stiger mot kirketårnet.

– Kanskje er det akkurat det som trekker folk til julekonsertene? spør Anita:

– En lengsel etter noe som ikke skifter så fort.

Hun spretter opp trappene og inn kirkedøra. «Det er fulbragt» står det med gullbokstaver over alteret. Benkene er tomme og kablene er strukket prøvende over gulvet.

– I vårt indre liv er det så mye trafikk. Det er et evig surr, sier hun.

Ennå gjenstår det noen timer før de kan gi seg for dagen. Anita fortsetter:

– Jeg tror mange som hører juleevangeliet kjenner at det er noe der. Du kan kjenne at det trekker i dype strenger. Når de blir satt i sving, kan du rett og slett komme i kontakt med noe annet i deg selv. Noe av en annen og høyere kvalitet.

For Anitas del skjedde det noe i barndommen, på en skolegudstjeneste.

– Jeg hadde alltid vært nysgjerrig på dette med Jesus, på de gåtefulle tingene han sa. Jeg tror alle barn har en dragning mot noe guddommelig, men så legger de det etter hvert vekk i møtet med en kultur som ikke bryr seg om den slags. Men et eller annet våknet i meg, forteller hun.

Hun smiler, hun kler rynkene sine.

– Jeg er imponert over regien, den store regien. Det er en eventyrlig scene, hele greia. Se på hvordan skaperverket er laget, hvordan det hele tida fungerer! Det mest pussige av alt er at de fleste ser ut til å ta det som den største selvfølge. Jeg har alltid vært opptatt av hvem vi er, hva vi skal her og alt det der.

Hva skal vi her da?

– He-he. Vi skal i alle fall prøve å finne ut av det.

Etter øvingen skal vi innom blomsterbutikken. Anita insisterer på å få sitte i baksetet. Noe annet er det ikke snakk om.

– Jeg har en fartsangst, eller en slags «avstand til neste bil»-angst, forklarer hun.

Bildøra lukkes og Anita ser ukomfortabel ut i bakspeilet.

– Jeg er en kontrollfrik. Jeg har aldri vært glad i fart og spenning. I fly jobbet jeg lenge med å komme over hvor tynt gulvet er mellom deg og avgrunnen.

Hun ser for seg scenarioer, innbiller seg det verste. Tett trafikk, stor fart, en lang sving i en mørk tunnel.

– Denne angsten for fart kom først da jeg fikk barn. Jeg skjønte hvor lite og hjelpeløst dette barnet er, og hvor knyttet det er til moren sin. «Jeg kan bare ikke dø nå,» tenkte jeg.

– Er det ikke slitsomt å skulle ha kontroll på alt?

– Det er ikke noen krise. Det burde nok irritert samboeren min at jeg skal blande meg inn i alt mulig, men han er av en annen verden og lar seg aldri irritere.

– Hva med orkideene hans?

– He-he. Nei, de tør jeg ikke å blande meg inn i. Jeg prøvde litt i starten i forhold til plassering og sånn, men det ga jeg opp, sier Anita.

Fascinasjonen for orkideer begynte da Silje Nergaard kom med en i innflyttingsgave til Anita og samboer Freddy Dahl for tre år siden. I dag har de over 20 stykker, og vel framme i blomsterbutikken står Anita med hodet i julepynten i taket og beundrer orkideene som står stolte og fargerike foran henne:

– Se på de der! Det er jo helt fantastisk, utbryter hun og titter på blomstene som om de skulle vært nyfødte babyer.

– Men de hjemme har fått lus. Kjæresten min behandler dem med sprit og Q-tips. Innimellom må noen av dem ned i kjelleren også, han tukter dem, ler Anita og løfter hånda for nesten å røre ved dem:

– De er nesten overjordiske vesener, skjønner du. De klarer seg på luft og kjærlighet.

Så enkelt er det ikke for alle. Det er gått 36 år siden Anita Skorgan spilte piano på «Hylands Hörna» og våknet opp som allemannseie dagen etter. Hun ble en stjerne, smilte til kameraet, skrev tusenvis av autografer og startet noen år seinere en suksessfull artistkarriere.

– Når jeg blir konfrontert med tv-opptak fra den tida, ser jeg det på hele blikket mitt: Jeg var flink med tangentene, men jeg var utrolig teit, jeg skjønte ingenting. Jeg ser hvor mye dummere jeg var. Men jeg hadde det gøy, det var full fres, sier Anita og rister på hodet over sitt yngre jeg.

– Nå føler jeg meg voksen på en positiv måte. Det er veldig mye fint med det å bli eldre: Du ser litt klarere hva som egentlig har vært. Og det følger med en flott trygghet.

Anita har også fått erfare at livet ikke er uten motstand.

– Det hjelper å få en runde eller to i sentrifuge. Du lærer av det. En runde på topp turtall, slik at du blir skviset til siste dråpe, sier hun og ler høyt og lenge av sine egne sammenlikninger:

– Det er helt klart det du lærer mest av i livet, og jeg er blitt utrolig mye smartere.

Neste år fyller hun 50 – med erfaring fra flere runder i sentrifuge. Noen store og noen små.

– Jeg har i hvert fall skjønt at når noe trist skjer i livet ditt, så ligger det faktisk mening latent i det. Det er ikke bare blind urettferdighet. Finner du meningen med motstanden, har du mulighet til å bli klokere. Eller så kan du gå rett i fella og bli selvmedlidende og i verste fall bitter.

Hun titter ned på hendene sine, studerer dem et lite øyeblikk:

– Det er ikke noen selvfølge at man lærer mer og mer i livet. Mange kommer til et punkt og stenger av, de vil ikke lære mer, de har bestemt seg.

Anita ser opp igjen:

– Den store skrekken for meg er å bli slik, å bli en levende død.

I høst har Anita trent tre ganger i uka. Det er et ledd i hennes «bli sunn»-kampanje, som også innebærer at hun har sluttet å røyke. På vei til doktor Kimos røykeavvenningskurs i høst tok hun sitt livs siste sigarett. Hun har røyket siden hun var 14, men nå er det tid for forandring. Samtidig jobber hun seg gjennom alle sangene hun noensinne har laget. Neste år skal hun gi ut en «best of»-plate.

– Til glede for noen få, vil jeg tro, ler Anita.

Hun sier hun ikke er så opptatt av det:

– Fortida er det den er, men det er ikke noe mer enn det. Jeg gidder ikke å leve der.

En gang ble hun regnet for å være en av Norges vakreste jenter.

– Sier du det? Jeg synes ikke det selv. Jeg har aldri ment at jeg er vakker. Men man vil jo gjerne se godt ut, sier Anita og stopper seg selv.

Så følger en unormalt lang pause, og så et lurt smil:

– Eh, jo. Hvis jeg skal være helt ærlig, så var det en liten periode. Jeg var på et modelloppdrag på Filippinene av alle ting. Da skjønte jeg på en måte at «ok, siden jeg får lov til dette, så må det jo være et eller annet». Da kunne jeg slippe å stresse med det i hvert fall. Så akkurat den perioden der var jeg litt oppe og svevde.

I Oslo dingler juledekorasjoner over snøfri asfalt. Anita gleder seg til å turnere igjen.

– Det er jo julestemningen og musikken som betyr noe, men på et annet nivå ser jeg at det skjer noe spesielt med enkelte når de hører musikken. De kommer i kontakt med noe i seg selv, noe som har vært stengt, sier Anita og ser etter en taxi.

Hun smiler, hutrer litt og blåser frostrøyk mot julelysene:

– Men helt enkelt er det bare noen julekonserter.

magasinet@dagbladet.no

EGEN KLANG: - Alle kirkene har sin egen klang, forteller Anita. Her øver hun i Lovisenberg kirke i Oslo sammen med Tor Endresen, Mariann Aas Hansen og Rune Larsen.
<B>ELDRE OG KLOKERE:</B> - Å være femti år og popstjerne, har jeg på en måte skjønt at det ikke fungerer, sier Anita som er stolt over å ha levd som artist i over tretti år.
<B>STORE SPØRMÅL:</B> - Jeg har alltid vært opptatt av hvem vi er og hva vi gjør her. Bare tanken på det at noe puster i oss, det er et stort mysterium, mener Anita.