For god til å være Sand

Alt Aune Sand (39) ber om, er å få løfte kvinner opp til de aller høyeste platåer av orgasme.

-  JEG KAN FORTSATT ikke forstå hvor det kom fra. Dette hatet.

For Aune Sand har rett. Det har vært hat. Aune Sand har vært så hatet at folk har ropt og skreket til ham på gata. Det har vært telefoner og brev Rinnan-banden ville ha rødmet av.

Da filmfestivalen i Haugesund åpnet i går, skjedde det uten at filmskaperen Aune Sand var til stede. Til tross for at han står bak en av norgeshistoriens mest omtalte filmer. Kanskje kunne en og annen festivaldeltaker lært noe av Sand. Budsjettet på «Dis» var bare på 300 000 kroner. Filmen fra 1995 har imidlertid spilt inn 1,6 millioner kroner. Men det har altså ikke bare vært sunt for Aune Sand.

-  Jeg kunne ikke gå i fred noe sted. Folk ropte etter meg på gata. Jeg ble forsøkt skallet ned sju ganger på byen.

-  Sju ganger?! Ble du skadet?

-  Det var bare en som traff. Jeg begynte å blø fra leppa. Det som reddet meg de andre gangene var at jeg var veldig på vakt og at jeg opptrådte fysisk raskt. Dette var en periode da folk av en eller annen grunn skulle ta meg. Reaksjonene ville ingen ende ta. En periode hadde jeg alltid med meg en fyr når jeg ute var byen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Bodyguard?

-  Neeei. Ikke riktig det. Men en som kunne ta unna for det verste. Det var en uvirkelig tid. Jeg hadde ikke fortjent all denne oppmerksomheten. Verken på godt eller vondt.

Etter to år med massiv motstand etter «Dis»-premieren, pakket han kofferten og dro til New York på ubestemt tid.

-  Det kom etter hvert ut av alle proporsjoner. Det ble for slitsomt. Jeg kom til et punkt hvor jeg erkjente at jeg levde et veldig isolert liv.

Selv ti år etter har Aune Sand en egen tiltrekningskraft på sinte mennesker.

-  Etter at jeg deltok i en «Ukeslutt»-sending med Ingeborg Moræus Hanssen for et par uker siden, kom en eldre mann bort til meg på gata og regelrett skjelte meg ut. Det er helt utrolig hvordan folk oppfører seg.

Og dette skal altså vederfares en kjærlighetens apostel. En som med «Dis» og magasinet «Dådyr» fra 2002 bare har ønsket menneskeheten godt. Kanskje har vi alle tatt hans egne ord fra «Dådyr» for bokstavelig: «Jeg vil elske. Jeg vil leve. Riv ut hjertet mitt og legg det i solen».

MEN AKKURAT DER love & understanding kunne ha oppstått, velger Aune Sand heller å kaste en granat inn mot kollegene i filmbransjen. Og den er ikke av typen lavbudsjett.

-  Norsk film, sier Aune Sand.

Demningen brister:

-  Her er hva som er galt med norsk film: En total mangel på vilje, tilstedeværelse, nerve og sensualitet. Norsk film i dag mangler fullstendig - med noen veldig få hederlige unntak - talent. Bransjen blir kontrollert av en gjeng med sosser, som er der for prestisjens skyld og for å få bildet sitt i avisa. Men jeg ser ingen som er i stand til å fortelle en skikkelig historie. Det er ikke en gang talent til å lage en kommersiell film. Hva skjedde da «Buddy» ble vist i Sverige? Den ble sett av 500 mennesker. Hadde den vært noe god, ville vel flere enn bare norsktalende ha sett den, vel?

Han mener vi ikke behøver å se langt for å se på vellykket filmproduksjon.

-  Hva med Moodyssons «Lilja-4-Ever»? Der har du et knyttneveslag. Og Vinterbergs «Festen». Jeg ble helt satt ut. Vi har Ibsen, vi har Munch og vi har Liv Ullmann. Tenk at vi har en slikt internasjonalt ikon som Liv Ullmann. Går du inn på en videobutikk i New York finner du egne hyller med Liv Ullmann-filmer. Og hva skjer når hun ønsker å gjøre en Ibsen-film i Norge? Man kludrer det til. Jeg tror det er noen som må være pling i bollen her.

-  Noen konkrete forslag på hvordan det bør gå seg til?

-  Regjeringen må gå av. I et land der det går nesten et døgn før statsministeren får tak i utenriksministeren etter tsunamien, er det noe alvorlig galt fatt med kommunikasjonen. Men mitt hovedankepunkt er at vi lever i et samfunn som er i ferd med å bli spist opp av en kultur som ikke en gang er vår egen. Jeg snakker om den amerikanske. Jeg skal gi deg et eksempel. Rappen har sitt utspring fra et miljø jeg kjenner til, via venner i Bronx. Men når den kommer i norsk drakt - kommersielt og utvannet - blir jo alt bare helt feil. Amerikanske rappere kommer fra gettoen. Rappen er en forlengelse av de fargedes kamp. Det holder ikke med å sette på deg lua, komme ned med trikken fra vestkanten og tro at du har noe å melde.

-  Men bør regjeringen gå av fordi vi har blodfattige rappere?

-  Nei. Men de bør skjønne at de bare sitter der for egen vinning og for å komme i historiebøkene. De har ingenting å tilføre det norske samfunnet. De er i ferd med å miste kontrollen på vold og kriminalitet.

-  Nå var film utgangspunktet her ...

-  Nettopp! Hvert år går 300 millioner statlige kroner til norsk filmindustri. Tre milliarder på ti år. Men det som lages ..., sier Sand, og avbryter seg selv.

-  Se på denne champagnen, sier Sand, og griper 99-årgangen med Diebolt Vallois som plutselig sto åpnet på bordet vårt.

-  Å få denne perfekt krever hardt arbeid. Plukke druer, vende på flaskene, år med innsats. Det kan man ikke si skjer i norsk film. Det som lages er jo uomsettelig. Det er ingen utenfor Norge som vil se filmene. Det er ikke noe av det som lages som står i forhold til det som brukes av penger. Og det som finnes av kreative elementer og som burde vært i norsk film, blir stengt ute.

-  Ønsker du deg da en FrP-styrt regjering og redusert statlig filmstøtte?

-  Nei. Jeg vil ha en regjering med mot og vilje som bruker tre milliarder i året på film.

-  Oj.

-  Hva er den største kulturelle uttrykksformen i verden i dag? Jo, film. Men Norge fyrer bare av med kruttlapper i denne bransjen. Vi må få helt andre mennesker inn. Vi må satse! Film må komme inn i skoleverket. Sammen med teater, dans, sang, bevegelse. Det er ut av et slikt mangfold det kan komme noe. Flere må få komme til. Nå er det venner og venners venner som klikker sammen og styrer skuta. Vi kunne ha vunnet verden med kulturen vår. I stedet sover vi ut rusen på et berg av selvtilfredshet. Det som skremmer meg aller mest er likevel at jeg er den som må si fra om dette. Man skal ikke ha så mye selverkjennelse for å forstå at det er noe som ikke fungerer i norsk film. Og ikke bare i filmbransjen. Vi er blitt dorske og late mennesker. Vi har glemt hva det er å kjempe. Kjedsomheten har bredt seg utover Norge. Hvor er galskapen? Hvor er de som elsker, brøler og ler? De som får meg til å fryse på ryggen?

VI MÅ MULIGENS vente til Aune Sands neste film før så skjer. I likhet med det ene nummeret som er utgitt av det nevnte magasinet, skal også denne hete «Dådyr».

-  Hva handler den om?

-  Mystikk. Magi. Drømmer. Så får vi se.

Aune Sand smiler underfundig. Fullstendig klar over at «Dis»-fans av alle slag venter i spenning.

-  «Dis» viste på mange måter bare glimtvis det jeg en dag håper å få til. Den var selvfølgelig ujevn. Men når jeg kaller den et mesterverk, er det ut ifra hvilke rammer den ble lagd innenfor.

Den nye filmen har imidlertid vært under produksjon i sju år nå. Sand håper at den blir å se på norske kinoer i løpet av neste høst.

-  En stor utfordring er finansieringen. Men hovedårsaken til at «Dådyr» ikke er blitt gjort ferdig, er Andrey.

For så er vi inne på et helt sentralt tema i Aune Sands liv. I 1996 giftet han seg med den ukrainske modellen Tatjana Lissovskaja. Ekteskapet varte i to år. Men forholdet fikk langtrekkende konsekvenser. Hun tok med seg den da sju år gamle sønnen Andrey inn i forholdet, som Sand ble svært nært knyttet til. I dag omtaler han den 17 år gamle gutten som sin sønn.

-  Første gang jeg så inn i øynene hans, skjønte jeg at dette var et helt spesielt menneske. Da kunne jeg enten ha bare stukket videre og levd mitt eget liv som før - og jeg hadde ganske mye bensin i kjelen på den tida etter «Dis» - eller jeg kunne bli. Men da jeg så inn i de store øynene til den sju år gamle gutten, skjønte jeg at det ikke var noe å tenke på. Så ble det da også en velsignelse for meg. Redningen, rett og slett.

-  Fra hva da?

-  Nei ... det vet jeg ikke. Vi har et fantastisk tillitsforhold og han har lært meg utrolig mye. Han har en styrke og et klarsyn jeg aldri har møtt tidligere.

-  Noe uvanlig kanskje, å fortsette forholdet til stesønnen etter et to år langt ekteskap?

-  Alle menn ville ha gjort det samme. Det er det som er å være mann. Det er en del av hele livssyklusen, slik jeg ser det.

VI HAR Å GJØRE med en meget stolt far. Andrey dukker opp som referansepunkt hvert femte minutt av vår samtale. Han bor delvis sammen med sin far når han både er i Oslo og New York. Mor Tatjana er gift på nytt og bor i New York

-  Vet du hvem Susan Batson er? spør Aune.

-  Nei.

-  Andrey gjorde en fantastisk debut som skuespiller da han var 14. Etter det bestemte jeg meg for å finne den beste teaterlæreren i verden. Og det er Susan Batson i New York. Hun har hatt dem alle: Tom Cruise, Nicole Kidman, Denzel Washington. Hele rekka. Og vi fikk komme inn til henne. Jeg satt utenfor i gangen og ventet hele timen. Klokka gikk. Det ble overtid. Vet du hva? Susan Batson kom ut til meg, tok meg i hånda og takket meg for at jeg hadde kommet med Andrey til henne. Jeg er egentlig fra Jæren, på morssida. Jærbuer liker ikke å bli takket. De får det ikke til. Ikke jeg heller. Men da var det greit.

BORTSETT FRA NOEN SMÅ jærske tilløp i blodet, er det ikke mange i Norge som ville ha satt merkelappen «beskjedenhet» på kunstnerfamilien Sand. Sammen med tvillingbroren Vebjørn har Aune Sand mottatt nok kjeft for et helt liv.

-  Har dere vært forfulgt?

-  Altfor svakt ord. Det føles mer som mordforsøk. Det er fordi mange skjønner at hadde vi fått en brøkdel av de ressursene og midlene andre kunstnere har tilgang til, ja, så hadde vi gjort rent bord. Sjelen til menneskene kan du bare vinne hvis du er dønn ærlig med deg selv som kunstner. Noen ganger når jeg drømmer, drømmer jeg at jeg springer naken ut over en slette.

-  Hva?

-  Det er fra «Dådyr»: «Noen ganger når jeg drømmer, drømmer jeg at jeg springer naken ut over en slette. Langt der ute får jeg vinger og flyr, myke bølger av regn elsker med kroppen min, å hvor jeg savner dette ene, å være fri, fri fra all smerte. Bare fly, fly med vinden». Dette er essensen av meg. Menneskene må være frie. Vi skal gråte når andre lider, vi skal glede oss når andre mennesker lykkes, sier Aune Sand.

Champagnen sprudler i ettermiddagen.

Det er vel nettopp dette, da, mange nordmenn finner så uutholdelig. Det er mye godt å si om jærbuer, men vinger har de vel ikke. Aune Sand hører ikke på det øret.

-  Jeg har et mye klarere hode enn det jeg tror en del mennesker mistenker meg for å ha. Jeg tror kanskje de er av den oppfatning at det er en del tennplugger hos meg som ikke fungerer, rett og slett.

TIL NESTE ÅR fyller Aune Sand 40. Det plager ham ikke.

-  Forbausende lite. Det var derimot et nederlag å bli 30. Jeg følte at jeg ikke hadde gjort nok. Følte at jeg hadde så mye i meg som jeg ikke hadde fått ut. Bare en brøkdel. Derfor vil jeg at Andrey skal begynne å jobbe mens han ennå er ung. Livet er ikke noe å vente på.

-  Lever du fortsatt i sølibat?

-  Ja, på mange måter gjør jeg det.

-  Du er jomfru, men ikke fanatisk, som det heter i vitsen?

Med ett høres en dådyrhyl gjennom den stille formiddagen på Briskeby. Om ikke dådyr, så i hvert fall en hjortebukk i paringstida. Det er lyden av Aune Sand som ler. Høyt. Han har i tidligere intervjuer gitt uttrykk for at sølibatperioder har gitt ham et vanvittig energinivå.

-  For meg handler det om å bruke så mye tid som mulig på Andrey. Heller ikke Vebjørn er i noe forhold. Vi er ganske ekstreme der. Vi tror på å leve helt og holdent for kunsten.

Til å være avholdende er Aune Sand forunderlig opptatt av kvinner og befruktning. Vil man absolutt, kan man se på magasinet «Dådyr» som en eneste lang forplantningssymfoni. Det er ikke hva skaperen bak vil.

-  Det er sikkert noen som tror at jeg har harvet over hele skokken der. Det er ikke på det stadiet i hele tatt. Man må ikke bli så enkle at det ikke er mer enn ett hakk av erkjennelsen og at man ikke evner å se nyanser.

-  Dette med kvinnen og befruktning ... det er jo hele livet som ligger der, sier Aune, og unnskylder seg for en liten pause.

Tilbake har champagnen slått ytterligere ut hos jærbuen. Aune snakker begeistret fem meter før han når bordet:

-  Det handler om å løfte kvinnen opp til de aller høyeste platåer av orgasme!

-  ...

-  Vi snakker om det som frigjør helt enormt her. Noe som kanskje også hadde vært noe for norsk filmbransje.

-  Men hvordan vet du så mye om dette?

-  Jeg har ikke alltid levd i sølibat, da. For å si det mildt.

Nytt dådyrbrøl.

AUNE SKRUR TIDA tilbake.

-  Jeg fikk min hevn for «Dis» på Head On (nå nedlagt nattklubb i Oslo, red.anm.).

-  Jeg regjerte gulvet der ganske bra. Der kunne de ikke nå meg. Der kunne jeg bruke energien min.

-  På dansegulvet?

-  Å danse holder jeg meg for god til. Men der røvet jeg de flotteste kvinnene i landet. En kvinne må alltid finne den største vikingen. Og vikingen må vite å kunne bruke sverdet. Vi må løpe i marken og løfte oss selv opp til den lykken som livet på en fantastisk dag kan være, sier Aune Sand.

Av hensyn til våre yngre lesere avslutter vi her.

Som far og sønn: Selv om Aune og Tatjana bare var gift i to år, føler Aune seg som en far til hennes sønn Andrey.
«Dis»: Aune Sand og Siv Stubsveen i klassikeren fra 1995.
MAGASINMENN:</B> Per Heimly ga ut bladet Fjords og Aune Sand ga ut Dådyr i 2002.