For syns skyld

Bråket på bakrommet har foreløpig lagt seg. Men på tallerkenen roter de det til.

KONFLIKTEN MELLOM servitører og kokker om tipspenger, og mellom servitører og ledelsen har kokt i flere år. Det damper riktignok ikke like hett på bakrommet nå, etter at halvparten av de fast ansatte servitørene tok sluttpakke, klubbleder ble kastet og nytt tariffbestemt timelønnssystem er lagt. Men striden er ikke løst. Spørsmålet er om gjestene merker noen forskjell. For Robinson&Fredag var i hvert fall ikke servicen dårligere enn sist de var her. Men det spørs hva det sier mest om. Tidligere har mang en vanlig fyk fått merke at stedet ikke er skapt for dem uten et navn – eller en raus konto. Det har også, inntil en viss grense, vært sjarmen for dem som har sluppet inn på nåde.

Siden det var en kveld mot slutten av uka, hadde Fredag bestilt bord for å være på den sikre siden. Det hadde han ikke behøvd.

– Som dere ser, kan dere nesten velge bord fritt. Hva med en sofa inn mot veggen? Da kan dere til og med sitte ved siden av hverandre, kvitret hovmesteren.

SPISEPARET INNTOK SOFAEN – en utadvendt stilling for begge – siden det tross alt er mange å kikke på i denne normalt kjendistette wienersalen.

– Litt merkelig at det er så tomt i kveld. Både finans og kunstnerfiffen burde vel ha flyktet tilbake fra Blindleia og Hvasser for lenge siden, bemerket Robinson.

– Nationaltheatret har ikke begynt å spille igjen, foreslo Fredag.

Men sannelig var det ikke nettopp derfra kveldens kjente ansikter dukket opp. En bestselgende krigsreporter var med på å gratulere teaterets nye sjef, som strengt tatt ennå ikke er blant de umiddelbart gjenkjennelige på byen.

– Da er vi foreløpig fornøyd. Nå kan vi bestille, beordret Robinson etter å ha panorert lokalet med et glass Chablis.

MENYEN ER FORTSATT ikke noe å sette utropstegn etter spennende for. Fem forretter: Løyrom, blomkålsuppe, carpaccio, parmaskinke og sjøkreps. Noen flere hovedretter, blant annet biff med bearnés og pommes frites, reinsdyrbiff, biff tartar, kveite og havabbor. Ifølge menyen på nettet skal de også ha en 3-4 retters meny, men det opplyste ikke den ellers så imøtekommende servitør noe om.

– «Man går ikke hit for maten» er kanskje et av de mest brukte munnhell om restauranten, sa Robinson.

– Det kan likevel hende kjøkkenet gjør noe riktig godt ut av traverne, mente Fredag.

Ikke for Robinsons del, dessverre. Parmesanen på carpaccioen var finraspet og lagt i en haug på den ene siden. Etter å ha spist litt, ble resten ødelagt av at osten blandet seg grøtaktig med kjøttet. Fredag, derimot, var fornøyd med sin sjøkreps, som kom med en ørrettartar og estragonkrem.

TIDEN DE MÅTTE vente på hovedrettene var i overkant lang, særlig når sceneshowet denne kvelden ikke var av de tetteste. Igjen var det Fredag som var den heldige.

– Jeg bestilte egentlig kalveentrecôten bare fordi jeg plutselig fikk lyst på sukkererter, men kjøttet er virkelig fint og mørt, det også.

Robinson slet med å finne entusiasme for havabboren, som ifølge menyen skulle være grillet.

– Denne ser bare ut som den har ligget i varmeovnen; Den finnes ikke sprø i skinnet. Den er ikke tørr, bare smakløs, klaget Robinson igjen.

Fredag valgte marinerte jordbær med mascarponekrem til søt avslutning. Kremen tok dessverre litt for raskt slutt. Robinsons sjokolademousse ble dennes formildende omstendighet etter de første kulinariske forbrytelsene. Betale skal man riktignok.

For tre retter og ei flaske vin og to glass, kom det hele på nesten 2000 kroner.

robinson& fredag@dagbladet.no

TRAVER VIDERE: Du spankulerer fortsatt ikke inn på Theatercaféen for matens del.
GÅR DER FREMDELES:</B> Ari Behn på Theatercafeen.