Forbød bilstereo, sminke og nyheter

Turkmenistans store hersker var fra en utdøende rase. De stormannsgale diktatorene.

FIDEL CASTRO ER PÅ SYKEHJEM. Saddam Hussein kjemper for å unngå galgen. Marcos, Ceausescu og Idi Amin er borte. Pinochet er død, som så mange tyranner og despoter før ham. Demokratiet vinner nytt terreng.

Inntil nylig var det sant å si bare tre igjen av de gammeldagse, forstyrrede, totalitære eneherskerne igjen i verden. Kim Jong-il i Nord-Korea. Robert Mugabe i Zimbabwe. Og Turkmenistans store leder: Saparmurat Nijazov (66). 

Tidlig torsdag morgen døde «Turkmenbasji», trolig av hjertestans.

TURKMENISTAN ER ET stort land. Det fjerde største av de tidligere sovjetstatene. Det anonyme ørkenlandet ved Kaspihavet har enorme olje- og gassressurser, en plettfri hovedstad, og 4,8 millioner tilsynelatende fornøyde innbyggere. Utad tyder lite på et diktatorvelde.

Men de siste tjueen åra har det svære landet ene og alene blitt regjert av en mann på litt over 150 centimeter. Han lagde lover etter eget forgodtbefinnende, og opposisjon ble ikke tolerert. Turkmenbasji, som Nijazov kalte seg, ga måneder og ukedager nye navn. Det hersket visstnok tobakksforbud fordi presidenten selv måtte stumpe røyken og opereres for lungekreft.

IKKE MANGE slipper inn i Turkmenistan, men den britiske journalisten Waldemar Januszczak fikk nylig innvilget innreise til det avstengte landet. I en reportasje i The Sunday Times Magazine beskriver Januszczak hvordan landet virkelig er. Og mytene er sanne, mener han. Turkmenistan er en bisarr stat. Borat-land, bare på ordentlig.

Reporteren forteller at hunder er bannlyst i hovedstaden fordi Turkmenbasji ikke likte lukta av dem. «Se for deg badet til en arabisk sjeik, gjort om til en hovedstad. Slik er Asjkhabad.», skriver han. Det går i hvit italiensk marmor og mengdevis med gull. Bare langs hovedgata ligger 22 femstjerners hoteller. Men ingen turister er å se.

OG SÅ ER DET Ruhnama, nasjonalfortellingen presidenten brukte ti år av sitt liv på å skrive. Boka handler om en foreldreløs gutt ved navn Saparmurat Nijazov, altså Turkmenbasji selv. Han lærer om fortida si, om foreldrene sine, om hjemlandets historie. Alle prøver i Turkmenistan, fra skoleeksamener til førerprøven, inneholder spørsmål fra denne boka.

Forbød bilstereo, sminke og nyheter

Nijazovs bok minner mye om Harry Potter. Og presidenten var selv foreldreløs. Faren ble drept av tyskerne da Nijazov var to, seks år senere forsvant hele familien hans i et jordskjelv i Asjkhabad. Han havnet på barnehjem, og staten tok seg av ham. Som 22-åring ble han med i kommunistpartiet, og i 1985 utnevnte Gorbatsjov ham til øverste leder i Turkmenistan.

Da Sovjetunionen ble oppløst, satt Nijazov som leder av en selvstendig nasjon som aldri hadde eksistert før. Det tok han som et tegn på at han måtte begynne å konstruere en.

BÅDE KINO, bilstereo, sminke og utenlandske nyheter er forbudt. Det er u-turkmensk, mente Nijazov. Han har bygd et Eiffeltårn-lignende monument med en gyllen, tolv meter høy statue av ham selv på toppen. Alle de statlige tv-kanalene har Turkmenbasji i profil som logo. Én kanal er beregnet på bønder, og vier seg i all hovedsak til nasjonalfrukten melon. En annen viser kvinner i nasjonaldrakt som synger sanger presidenten har skrevet om seg selv. Alt i samholdets navn.

Andre påfunn er bare eksentriske. Bygningen som huser olje- og gassdepartementet er formet som en lighter, og helsedepartementets bygg ser ut som en sammenkveilet kobra.

AMNESTY INTERNATIONAL har Turkmenistan under overvåkning. Det har blitt fortalt historier om avhoppere som ble fengslet og aldri dukket opp igjen. Men det turkmenske folket virker lykkelige, rapporterer Januszczak. Turkmenerne har gratis strøm, gratis vann og gratis gass. Bensin koster nesten ingenting. «Hvis det turkmenske folket er undertrykt, skjuler de det godt», mener den britiske reporteren.

EN TOTIMERS FLYTUR fra hovedstaden ligger havnebyen som før het Krasnovodsk, men som nå heter Turkmenbasji. Her kan man kjøpe billig belugakaviar eller nyte et glass iskald vodka, naturligvis av merket Turkmenbasji. Med presidentens portrett på flaska.

«Etter tre shots begynner du å tenke at han ikke er så dum likevel», skriver Januszczak. «Mot slutten av kvelden er han din beste venn, og du ønsker at flere land hadde en så interessant president. Da jeg kom til Turkmenistan, antok jeg at Nijazov var djevelen selv», innrømmer reporteren. «Da jeg dro, var jeg ikke like sikker lenger. Er det ikke slik djevelen opererer?».

Når landesorgen er over, begynner ei ny tid for Turkmenistan. Ingen vet helt hvordan livet etter Turkmenbasji vil bli.



Kilder: The Sunday Times Magazine, BBC, Wikipedia, UDs landinformasjon, Caplex.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

RUHNAMA: Denne nasjonalfortellingen brukte presidenten ti år av sitt liv på å skrive. Den handler om en foreldreløs gutt ved navn Saparmurat Nijazov, altså Turkmenbasji selv.
FORBØD KINO: Og bilstereo, sminke og utenlandske nyheter. Turkmenbasji må sies å ha vært noe selvopptatt, denne gullstatuen roterer slik at den alltid vender mot sola.
STATUER OVERALT: Turkmenistans president Saparmurat Niyazov døde torsdag, 66 år gammel. Han har styrt det oljerike landet eneveldig i 21 år.
DØD: Alle de statlige tv-kanalene har Turkmenistans eksentriske diktator i profil som logo.
FEIRER SELVSTENDIGHETEN:</B> Prosesjon den 27. oktober i år, i Asjkhabad, hovedstaden i landet. Presidenten er naturlig nok avbildet på plakaten i bakgrunnen.