Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Forbudt kjærlighet

Når natta senker seg, lever Istanbuls homofile ut sitt egentlige jeg.

Svette, med glinsende muskler, gjør de sine siste forberedelser til kveldens show. Dansegutta, med anabole, veltrente kropper, skal inn på scenen og vrikke opp stemningen i en homofil klubb et sted i Istanbuls bakgater. Lokalet har i løpet av kort tid etter midnatt blitt fylt av muslimske menn. Menn som må leve et dobbeltliv fordi de tiltrekkes av andre menn.

Offisielt fins det ikke homofili i Tyrkia. Likevel er det over 30 homsekafeer og et utall homseklubber bare i hovedstaden. Hit kommer de skeive og radikale, annerledestyrkerne som ikke holder ut gjennomsiktigheten og fornektelsen på landsbygda.

- Jeg er fri her i Istanbul, sier Umit (26).

- Dette er en metropol. Alle kan gjøre som de vil. Men familien min kommer fra Sørøst-Tyrkia. De vet at jeg ikke er som alle andre gutter, men der snakker man ikke om det.

I likhet med de fleste homofile tyrkerne Magasinet snakker med tør han ikke ha etternavnet sitt i avisa. Umit jobber som manager for flere homseshow i Istanbul. Drømmen er å arrangere en spektakulær homoparade. I tillegg designer han smykker for menn og underviser i yoga. Tidligere denne dagen oppsøkte Umit skredderen Kenan (58) for å få sydd det som trengs av glitter og stæsj til kveldens show.

Sviskesangeren Zeki Mürens stemme strømmer ut i rommet mens nål og tråd glir gjennom blanke stoffer. Her eksisterer ikke tidsklemma.

- Jeg vet de har en annen livsstil enn meg, men vi må akseptere at det finnes forskjeller, sier Kenan.

Skredderen har ingen problemer med å dolle opp både transvestitter og homofile selv om han er en religiøs mann og snart skal i moskeen for å be fredagsbønn.

- Faren min sa alltid at islam var en tolerant religion. Dette er mellom dem og Allah. Jeg kan ikke fordømme dem. De nyter livet og de ser jo veldig lykkelige ut. Når de er lykkelige så er jeg det også.

Mens Kenan tråkler sammen antrekkene, svarer Umit frenetisk på telefoner og sms-er. Klærne må være ferdig klokka 23.00 i kveld. Festen begynner ved midnatt. Umit sier han vil dyrke maskuliniteten i homomiljøet. Han er ikke imot å jobbe med dragqueens, men publikummet hans vil heller se testosteron hos danserne. Ekte hunkjønn kommer det ikke på tale å involvere seg med.

- Jeg tror at mor fremdeles drømmer om svigerdatter og barnebarn. Det er helt uaktuelt for meg. Jeg vil ikke leve noe dobbeltliv. Kanskje flytter jeg til Spania neste år, da blir jeg fri fra det hele.

Drømmen om Europa er levende i Tyrkia. Ikke minst blant homofile. Tyrkia har lenge villet bli med i EU. Og homofile har lenge drømt om å leve like fritt med sin legning som sine skeive brødre og søstre i Europa.

For selv om det ikke fins et formelt lovverk mot homofili i Tyrkia, blir de stigmatisert og utstøtt. Særlig på landsbygda. Når familier oppdager at en sønn eller datter er homofil, er det ikke uvanlig å presse ham eller henne til å gifte seg med en av motsatt kjønn så raskt som mulig. Binding til familien er vurdert som viktigere enn selvrespekt og den enkeltes erotiske drømmer og lengsler.

I den pågående medlemsdebatten er det et krav fra EU å gi homofile bedre diskrimineringsvern. Men tyrkiske myndigheter kvier seg. En homofil legning er for eksempel offisiell fritaksgrunn fra å tjenestegjøre i det militære. Selv organisasjoner for lesbiske og homofile blir slått ned på. Nylig saksøkte Istanbuls guvernør foreningen Lambda og krever den nedlagt, fordi han ser den som «en trussel mot tyrkisk lov om moral og familieliv».

Fortvilelsen over ikke å kunne leve åpent som homofil gir seg ulike utslag. Den framgangsrike forretningskvinnen Dilek (25) bor fasjonabelt på Istanbuls vestkant. Hun er i et fast forhold med en annen kvinne og ønsker å dra til Europa for å oppsøke en fertilitetsklinikk. Noe slikt fins ikke i hjemlandet.

- Mens jeg venter på at Tyrkia skal komme med i EU, føler jeg at tiden løper fra meg, sier hun.

Samtidig er hun livredd for at sjefen eller kollegene skal finne ut at hun er lesbisk. Da vil karrieren få en bråstopp.

På den andre siden av Bosporosstredet, i øst, roper en hes røst «action». Inne i et leid hus iscenesetter et filmteam det utenkelige: En far har fått vite at sønnen hans er homofil.

- Har dere ikke andre historier å lage film av? lurer Zeliha (34), husets eier som har fått sitt livs første statistrolle som den homofiles tante.

I en pause foreviger hun begivenheten med sitt eget videokamera.

- Hvilke historier da? spør regissøren.

- Jeg vet ikke, men gutten kunne kanskje heller tenke seg å være sanger eller fotballspiller, foreslår Zeliha.

Regissøren av kortfilmen om homofili vil ikke ha konflikt og forsikrer at hans neste film skal handle om en gutt som både vil synge og spille fotball.

På ny roper en hes stemme «action» og Zeliha er med igjen. Hun har sagt hva hun mener. Og forresten: Hvis gutten skulle være sanger kunne han jo synge noe av Zeki Müren, nikker hun.

Det var på 70- og 80-tallet at den transseksuelle artisten som også blir kalt Tyrkias «solkunst» vaklet rundt på 30 centimeter høye platåsko iført påfuglklær og miniskjørt. Mürens såre kjærlighetsbudskap erobret mangt et tyrkisk hjerte. Da han sang «ikke tillat deg å la andre bilder av begjær komme foran øynene dine, ikke la mine minner forsvinne i tankene dine, ingen andre enn meg skal elske deg først» var det en trøst for alle tyrkere med kjærlighetssorg, både hetero- og homofile.

Det er derfor Zeliha foreslår at filmens hovedperson kan synge som Zeki Müren. Hva han enn måtte ha av følelser inne i seg, trenger han vel ikke å nevne homofilien så direkte, mener hun.

Tyrkias historie er vevet sammen av motsetninger og taushet.

Okan Avci (25) spiller hovedrollen i kortfilmen og er glad for at opptakene er i boks. Nå er han tilbake på jobb som fotograf i et motebyrå. Han er også tilbake i sin sanne legning - som heterofil.

- Det var helt OK å spille homofil i filmen, forsikrer han.

Ambisjonen hans er å gå i fotsporene til den prisbelønte tyrkiske regissøren Fatih Akin. Akin fikk manusprisen i Cannes i 2007 for filmen «Den andre siden», som akkurat nå ruller over norske kinolerreter.

- Det er viktig å ha en drøm, mener Okan.

Uansett om drømmen handler om å leve i ekte, åpen kjærlighet med en av samme kjønn. Eller å gjøre filmkarriere.

- Og så er det viktig å realisere den. Klarer du det ikke så må du finne en annen drøm. Det er ikke verdens ende. Jeg vil være både skuespiller og regissør og lage filmer som får internasjonal oppmerksomhet.

I lunsjpausen drikker Okan tyrkisk kaffe mens han blir spådd av noen av damene i byrået. Nede i gruten mener de bestemt å se et totall. Det betyr lykke. Om to dager eller to uker skal det skje noe.

Damene ler gåtefullt.

De tror at Okan vil få seg en overraskelse i kjærlighetslivet.

På en kafé i gågata i Istanbul, sitter to jenter tett omslynget. Bare den ene av dem, arkitektstudenten Elif (22) vil stå fram i Magasinet. Paret er kriblende nyforelska og møtes i hemmelighet så ofte de kan.

- Det er så godt bare å holde rundt hverandre, å kjenne den andres kroppsvarme, sier Elif.

I morgen skal de feire Elifs bursdag. Kjæresten har allerede kjøpt en gave.

- I veldig tidlig alder lærte jeg å gi f… i hva de andre tenker om meg, sier Elif.

Likevel vet ikke familien hennes at hun er lesbisk. Ikke ennå.

- Jeg kan ikke leve et dobbeltliv for evig. Men jeg kan ikke dele hemmeligheten min med dem før jeg er ferdig med universitetet og gjør suksess.

22-åringen klemmer kjæresten i hånda.Hardt.

- Jeg trenger makt for å kunne være meg selv.

magasinet@dagbladet.no

Utbryterne: Offisielt fins det ikke homofile i Tyrkia. Likevel er det over 30 homsekafeer og et utall homseklubber i Istanbul. Hit kommer de skeive, annerledestyrkerne som ikke holder ut fornektelsen på landsbygda.
Eau de cologne: Umit (26) gjør seg klar til å lede et yogakurs på et helsestudio i gågata Beyoglu i hjertet av Istanbul. - Drømmen min er å arrangere en spektakulær homoparade gjennom gata her.
Ny tid: Umit og hans israelske homofile venn (t.v.) henter dragkostymene hos skredder Kenan. - De har en annen livsstil enn meg, men min far sa alltid at islam er en tolerant religion, sier 53-åringen.
STATIST:</B> Zeliha (34) filmer kamerafolkene som har inntatt stua hennes. Hun synes kortfilmen ikke burde handle om homofili.
Statist: Zeliha (34) filmer kamerafolkene som har inntatt stua hennes. Hun synes kortfilmen ikke burde handle om homofili.
I skjul: - Det er bare så godt å holde rundt hverandre, sier lesbiske Elif (t.v.). Hun og kjæresten møtes i skjul på homsebarer i Istanbul eller hjemme hos hverandre når foreldrene er på jobb.
Øst møter vest: Istanbul er en smeltegryte av religioner og kulturer. Elif (i midten) tror hun vil en dag fortelle foreldrene om legningen sin.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media