Fordi jeg fortjener det

Hvert år rapper vi flere milliarder kroner fra den norske felleskassa. Tyveri? Vi kaller det oftest bagateller.

HJEMME PÅ KJØLESKAPET henger det en gul lapp. Der står det hva jeg skal huske å kjøpe neste gang jeg er i butikken. Er det tomt for lapper, vet jeg hvor det finnes flere. På jobben er det nemlig bare å forsyne seg. Mange gjør det. Jeg har også gjort det.Betyr det at jeg er en tyv? Jeg som har jobbet så mye ekstra uten å skrive overtid? DET HANDLER OM BAGATELLENE. Om det hverdagslige jukset som tapper felleskassa. Om det som vi lett ser gjennom fingrene med, fordi det handler om småpenger {ndash} og fordi det like gjerne kan være du og jeg som står bak.Har du droppet å betale på trikken bare denne ene gangen, fordi du så at kontrollørene gikk av der du kom på? Har du stått svett i kopirommet på jobben og håpet at ingen kommer mens du kopierer 80 sider med private ting? Eller har du kanskje plusset på litt ekstra når det først var innbrudd i bagasjerommet, fordi du faktisk betaler i dyre dommer for bilforsikringen?Du er ikke alene. Forsikringsselskapene hevder at de trolig betaler ut tre milliarder kroner for mye i erstatninger hvert år. NRK mister 314 millioner kroner årlig på dem som ser tv uten å betale lisens. Oslo Sporveier taper nærmere 90 millioner kroner på folk som ikke betaler billett. Hvert år forsyner norske hotellgjester seg for rundt 15 millioner kroner i minibaren uten å gjøre opp for seg. Og på Ullevål sykehus må kjøkkensjefen bruke 200000 kroner i året på å erstatte kaffekrus og tallerkener som folk tar med seg hjem.{ndash}Man kan lure på hva det er som gjør at samfunnet ikke faller fra hverandre og går i oppløsning, sier Haavard Koppang fra sitt kontor på Handelshøyskolen BI, der han er ekspert på organisasjonsetikk. {ndash}Hva skulle få oss til å frykte at samfunnet faller fra hverandre?{ndash}Moralen deles opp og defineres helt ulikt av ulike grupper av mennesker. Enhver gruppe sin moral. Og disse gruppene definerer at det de gjør er riktig, fordi de er omgitt av andre som gjør det samme. Og dette går selvsagt på bekostning av fellesskapet. TENK DEG DEN DEILIGE følelsen av å komme inn på et svalt hotellrom etter en lang dag. Nystivet sengetøy, luftige puter, lune håndklær, kaldt drikke i minibaren og fjernkontrollen som ligger klar.Alt dette forsvinner.Vi tar det med hjem.Hotellansatte forteller om gjester som fyller kofferten med inventar fra rommet, som om det var gaver fra hotelleierne. {ndash}Alt som kan gå ned i en koffert, det blir borte, bekrefter husøkonom Beate Vothman på Oslo Plaza.{ndash}Badekåpene våre går det mest av, men vi merker det også når vi kjøper inn nye og gode puter. De er populære, særlig blant sommergjestene, og må stadig erstattes.Hvert tiende håndkle forsvinner hos Scandic Byporten Hotel i Oslo, melder hotelldirektør Gyda Ulleberg Bugge. Men det er ikke alt: {ndash}I løpet av seks måneder i fjor forsvant 250 vinopptrekkere fra minibarene på rommene. Det kan se ut som småting, men for oss blir alt dette store penger, sier Bugge. Beregninger som Dagsavisen gjorde i vår, viser at hotellgjester hvert år forsyner seg for minst 15 millioner kroner uten å føre det opp, og det gjelder bare i minibarene.TYVER I KJELLEREN. Døra er brutt opp. En sykkel og to par alpinski er borte. Du sitter med skjemaet til forsikringsselskapet. Skal du føre opp et ekstra par ski? Du har hørt om flere som har sluppet unna litt påplussing, dessuten har du betalt premie i mange år uten å få nytte av den. Et ekstra par ski koster tre og et halvt tusen kroner. Det er småpenger i den store sammenhengen, og langt mindre enn hva du har bidratt med i premie. Faller du for fristelsen, er du ikke alene. Juks og bedrag i forsikringssaker anslås til tre og en halv milliarder kroner i Norge. Hvert eneste år. {ndash}Vi kan alle falle for fristelser, selvsagt. Men jeg er sjokkert, jeg må si jeg virkelig er sjokkert over veldig mye av det som skjer. Over hvorfor samvittigheten ikke slår inn, utbryter moralfilosof Henrik Syse.{ndash}Hvorfor slår den ikke inn tidligere?{ndash}Jeg tror det er to hovedårsaker: Vi er vant til å leve i et så rikt og komplekst samfunn at resultatene av det jeg gjør, ikke blir synlige for meg. Alt forsvinner inn i et hull. Det er ingen som sier «se, nå skjedde dette fordi du gjorde det ». En annen ting er at mange av oss antakelig mangler grunnleggende dannelse. En grunnleggende oppfatning av rett og galt som er blitt en del av vår egen personlighet{ndash}Men i de små dilemmaene er det ikke alltid lett å vite hva som er riktig eller rettferdig?{ndash}Da har jeg en god tommelfingerregel. Spør deg selv: «Kan jeg stå offentlig fram og si at jeg har gjort dette? Eller vil jeg helst holde det skjult?» {ndash}Har du selv noen bagateller du helst vil skjule?{ndash}Jada, selvsagt. Men jeg prøver i hvert fall å være ærlig med meg selv. Jeg husker at jeg tok med et håndkle fra et hotellrom vi bodde på for mange år siden. Vi har det fortsatt, og jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg ser det. Men når det gjelder rekvisita på jobben har vi heldigvis laget en grei ordning der vi betaler inn litt til en felles kasse {ndash} slik at vi kan kopiere speider-invitasjonene våre uten å svette.TAR DU TRIKK eller bane i Oslo, velger du helt selv om du vil betale billetten. Det er ingen som kontrollerer deg når du går på, og muligheten for å slippe unna er større enn risikoen for å bli tatt. Ingen kan snike for mer enn 30 kroner av gangen, men hvert år taper Oslo Sporveier mellom 70 og 90 millioner kroner i billettinntekter på sniking. Sosiologen Norun Hjertager Krog brukte sin magistergradsavhandling på Universitetet i Oslo til å undersøke hvorfor snikerne ikke betaler.{ndash}De som pleier å snike, betrakter det som fordummende å forholde seg slavisk til lover og regler i stedet for å tenke selv, forteller Krog.{ndash}Kardemommeloven var en grunnleggende regel for disse: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill {ndash} og for øvrig kan du gjøre hva du vil.» Men forutsetningen var at de selv ville definere hva som plager andre. Og snikerne mente bestemt at trikken vil fortsette å gå, uansett om de løser billett eller ikke. De tenkte bare på hva som var lønnsomt for dem selv, uten å se hvordan deres egne handlinger henger sammen med den store sammenhengen. {ndash}Hvorfor ser de ikke det?{ndash}Kanskje fordi hele samfunnet og mediene fokuserer så sterkt på enkeltskjebner. Det er blitt et symptom på det moderne samfunnet; vi kan forstå enkeltskjebner {ndash} men klarer ikke å løfte blikket mot de større, abstrakte sammenhengene som ligger bakenfor. Mange tar fellesskapsgodene for gitt, uansett om de selv betaler sine skatter og avgifter eller ikke.FORSIKRINGSBRANSJENS egne beregninger antyder at ti prosent av skadeutbetalingene går til kunder som jukser. Innen livsforsikring er andelen fem prosent. {ndash}De som vi avslører, er bare toppen av isfjellet. I 2002 avslo vi 935 saker, og dermed utbetalinger anslått til 216 millioner kroner, sier informasjonssjef Stein Haakonsen i Finansnæringens Hovedorganisasjon.{ndash}Hvor store er de virkelige tallene?Anslag basert på erfaringer fra andre land viser at det kan være snakk om to milliarder kroner som urettmessig utbetales i skadesaker, og en milliard i livsforsikring. {ndash}Hvor mye av dette er organisert storsvindel?{ndash}Småsakene der folk plusser på og overdriver skademeldingen, utgjør den største delen, rundt 35 prosent av tilfellene. Det er klart flest menn som står bak, men vi ser at andelen kvinner som er involvert, øker for hvert år.EGNE REGLER. Egne argumenter. Hver gruppe {ndash} som for eksempel trikkesnikerne {ndash} kan til enhver tid få sine egne handlinger til å bli riktige, fordi de får seg selv til å mene at det de gjør er riktig, mener Haavard Koppang på Handelshøyskolen BI. For to år siden disputerte han for den filosofiske doktorgraden med avhandlingen «Selvbedrag og etikk» ved Universitetet i Oslo.{ndash}I slike små grupper kan verden bli snudd helt på hodet. Noe blir riktig bare fordi de andre pleier å gjøre det, uavhengig av om den enkelte isolert sett mener at handlingen er feil.{ndash}Som for eksempel?{ndash}Se for deg en nyansatt på et stort elektronikklager, der de ansatte har pleid å ta med seg noe hjem hver fredag, fordi de som lavtlønte mener at de også fortjener sine frynsegoder. Det blir ikke oppdaget, og «alle gjør det». Den nyansatte får også et par telefoner stukket ned i veska si når fredagen kommer. Dersom han da skulle protestere og si at dette er galt, risikerer han å ende opp som den illojale. Han kan bli frosset ut og stemplet som «den vanskelige» i arbeidskollegiet, den som er umoralsk og usolidarisk i sitt svik mot de andres praksis. Dermed er moralen snudd helt på hodet.{ndash}Hvem er mest tilbøyelige til å drive med juks?{ndash}Det er vanskelig å si, men de som baserer sin selvrespekt på ytre statussymboler, er nok mest utsatt. Når disse føler at de kommer dårlig ut i forhold til dem de sammenlikner seg med, kan de lett bedra seg selv til å gjøre det som må til for å komme ovenpå.HVEM ER VERST? De store finanskongene som blir tatt for svindel i milliardklassen? Eller mannen i gata som prøver å få noe ut av de små smutthullene han kommer over?{ndash}I Norge har vi lenge hatt et moralsyn som er slik at det er de store som er skurkene, mens de små først og fremst er ofre, sier Are Holen, psykiater ved Medisinsk fakultet på NTNU i Trondheim. {ndash}Hva kommer det av?{ndash}Dette er en følge av både kristen og sosialdemokratisk moral, der «lille jeg» ikke spiller noen rolle. Folk tror at det er summene fra de store fiskene som blir til store penger, mens fiksingen og triksingen til oss små, bare blir småpenger. Men dette er jo tull. Det er langt, langt flere små enn store fisker i dammen vår.Små bedrifter jukser mer enn store bedrifter, viser en undersøkelse om skattemoral fra 2001. I samme rapport fra Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning ved Universitetet i Oslo sier 44 prosent at de kan tenke seg å jobbe svart. Ingen kan si hvor mye som unndras fra statskassa hvert år som følge av dette, men omfanget av svart arbeid ble for 2001 anslått til omkring sju milliarder kroner. EN AV OSLOS BEDRE restauranter. Et lukket selskap med velhavende mennesker. Og en kostbar dekketallerken i tinn med restaurantens logo som mangler når middagsbordet skal ryddes. Ingen av gjestene kan forklare hvor den ble av, men assisterende restaurantsjef Hans Jul Mikkelsen aner noe under skjorta på en herre. Dermed stiller han seg i døra idet selskapet forlater restauranten, og ønsker alle en fortsatt god kveld.{ndash}Håper du har hatt det hyggelig, sier han til den mistenkte {ndash} og gir ham et vennlig klaps på magen. Smellet fra tinntallerkenen er ikke til å ta feil av. Men mannen ser bare stumt framfor seg, og strener rett ut. Mikkelsen lar ham gå.{ndash}Han fikk en sjanse til å ordne opp, men brukte den ikke. Episoden gjorde sterkt inntrykk på meg, sier Hans Jul Mikkelsen, som i dag er konsernsjef for Bondeheimens virksomheter i Oslo. Med 30 år bak seg i restaurantbransjen har han flere ganger undret seg over hva ellers oppegående mennesker kan få seg til å gjøre.{ndash}På hotellet her har vi lite svinn, men av og til bruker vi uttrykket «de litt kleptomane». Dette er ikke de proffe svindlerne, men alminnelige, ålreite mennesker som oppfører seg ordentlig {ndash} bortsett fra når de stjeler flasker fra minibaren, håndklær, sengetøy og endatil fjernkontroller. {ndash}Hvorfor stjeler de på denne måten?{ndash}Trolig fordi de klarer å rettferdiggjøre det overfor seg selv, for eksempel med at de tross alt betalte full pris for rommet. GRENSER SOM ER USYNLIGE. Som defineres av den enkeltes moral og oppdragelse. Det er det som gjør slike saker så vanskelig, mener Mikkelsen. De fleste studenter forstår at det kule ølglasset de tar med seg hjem fra utestedet, koster penger. Men så lenge de fleste har noen slike glass hjemme, blir det ikke så farlig likevel.{ndash}Det betraktes pussig nok ikke som tyveri, selv om glassene koster opp mot en tier i innkjøp. Jeg tviler på om de samme menneskene ville rappet med seg en tyggegummipakke til ti kroner i butikken, selv om det blir akkurat det samme, sier Hans Jul Mikkelsen.Han opererer med nulltoleranse for svinn blant sine egne ansatte, og har på tidligere arbeidsplasser gitt flere mennesker sparken etter at de forsynte seg på arbeidsplassens bekostning. {ndash}Men ingen bargjest blir anmeldt for å putte et brukt ølglass i veska?{ndash}Nei, men all denne småtriksingen får store konsekvenser for samfunnet vi lever i. Du og jeg mister friheten vår. På trikken blir vi stadig kontrollert, overalt må vi gjennom detektorer eller forbi fysiske stengsler som skal hindre noen i å stjele eller snike. Alle blir ufrie av at noen tar seg til rette. KONTROLLØRENE KOMMER. For ti år siden opprettet Aetat en egen avdeling som jakter på dem som får utbetalt dagpenger uten å ha krav på det. De som dropper å melde fra at de har fått seg inntekter, og dermed hever dobbel lønn. I en fjerdeetasje i Mariboes gate i Oslo sentrum sitter de tretten saksbehandlerne i Aetat dagpengekontroll og kryssjekker dataregistre over arbeidstakere og dagpengemottakere.Saksbehandlerne er gull verdt for statskassa. Bare i fjor avdekket de over 2700 juksemakere, som til sammen måtte betale 54 millioner kroner tilbake.De klarer ikke å ta alle som jukser, men leder Anders Kolstad i dagpengekontrollen vil ikke spekulere i omfanget. Han understreker i stedet at de aller fleste mottakerne er ærlige.{ndash}De fleste skjønner at det er felleskassa som tappes når noen jukser. Jeg fikk et brev forleden, med tips om en person som mottok dagpenger fra Aetat mens han jobbet svart. Brevet var nok fra en som kjente vedkommende godt, men var bare undertegnet «en frustrert skattebetaler», forteller Kolstad med et forsiktig smil. SE GODT PÅ DIN NYE KOLLEGA. Muligheten er der for at han får lønn fra Securitas eller et av de andre vaktselskapene. Mange av dem tar oppdrag fra arbeidsgivere som vil komme til bunns i svinnet på arbeidsplassen, og setter inn sivile vektere som muldvarper. Ingen hos Securitas vil si noe om hvordan de arbeider med svinn, men Magasinet får bekreftet metoden fra arbeidsgivere som har brukt den med hell. Ledelsen for en bar fikk inn en vekter som i løpet av noen uker fikk full oversikt over hvordan de ansatte unnlot å fylle opp ølglassene, og dermed kunne stikke betalingen for hver femte øl rett i egen lomme.Alle fikk sparken.Alt ble anmeldt, vedlagt tilståelser. Men politiet henla saken likevel. OVER FIRE MILLIARDER KRONER. Varer for denne enorme summen forsvinner hvert år fra norske butikker. Det handler ikke om ran eller innbrudd, det handler om svinnet som oppdages i varetellingene, sakene som sjelden blir meldt til politiet. Nasking rager høyest på lista over årsaker. Men like bak kommer den raskest økende andelen: det som de ansatte selv tar med seg hjem. Tallene er basert på data fra over 400 norske butikker, som hvert år blir bedt om å oppgi sine tall på svinn og årsakene de har oversikt over. LITT OVER 40 KRONER. Det er hva Ullevål sykehus betaler for sine spesiallagde krus med et bilde og sykehusets navn på. Krusene er populære. Så populære at de forsvinner. Så populære at produksjonssjef Geir Arne Strøm hvert år må bruke 200000 kroner av budsjettet på å kjøpe nye krus for å etterfylle beholdningen.{ndash}Jeg kan ikke si at krusene blir stjålet, for vi vet rett og slett ikke hvor de tar veien og på hvilken måte. Men borte blir de, og det er ikke urimelig å tenke seg at mange oppfatter dem som en fin suvenir, eller en nyttig ting hjemme i kjøkkenskapet. Men for sykehuset blir det til sammen store utgifter av dette, fastslår Strøm.HAAVARD KOPPANG fikk en eksamensbesvarelse fra en BI-student som hadde skrevet om sitt syn på etisk og uetisk atferd.{ndash}Han mente at det å ta med seg ting hjem fra jobben for å kompensere for dårlig lønn, er etisk forsvarlig. Men {ndash} skrev studenten {ndash} tar du med deg for mye hjem, så er det uetisk. Og hvor denne grensa går, det er det gruppa som bestemmer.Førsteamanuensen blir stille et øyeblikk, han leter etter noe på kontoret, ei bok, ei bok med et godt sitat han gjerne skulle vise til. Han finner den ikke. {ndash}Jeg hadde ei nyttig etikkbok her, men skal vi se... vel, vel. Nå kom jeg på det. Jeg lånte den bort til en student, ser du. Og jeg fikk den ikke tilbake. SI DIN MENING: Tyveri eller bagateller?

    geir.anders.orslien@dagbladet.no

<HLF>Mange bekker små... - I løpet av seks måneder i fjor forsvant 250 vinopptrekkere fra minibarene på rommene, forklarer Gyda Ulleberg Bugge på Scandic Hotel Byporten.
<HLF>Bagateller?</HLF> Hvert år må produksjonssjef Geir Arne Strøm på Ullevål sykehus bruke 200 000 kroner på å erstatte krus som forsvinner. - Det er ikke urimelig å tenke seg at mange oppfatter dem som en fin souvenir, sier han.