Forgiftede mennesker

7. august 1942 våknet sju år gamle Caiqiu Tang opp dekket i sitt eget blod. Hun oppdaget at ansiktet var svart og råttent. Den kinesiske jenta var offer for Japans grusomme eksperiment med biologiske våpen.

ISKALDT FORHOLD. I forrige uke gikk Japans statsminister Junichiro Koizumi ut og beklaget japanske overgrep under andre verdenskrig.

- I fortida har Japan, gjennom sitt kolonistyre og aggresjon, forårsaket enorme ødeleggelser og lidelse for folk i mange land, spesielt asiatiske land, sa Koizumi ifølge AP

Det er spesielt stormakten Kina statsministeren nå prøver å gjøre seg til venns med. Det er snart to måneder siden temperaturen mellom Japan og Kina sank til frysepunktet.

Japans høyesterett har avvist kravet fra 10 kinesere som søkte erstatning for å ha blitt brukt som uvitende testpersoner for Japans biologiske våpenprogram før og under andre verdenskrig. På forhånd og ettepå samlet kineserne seg til masseprotester mot Japan. For de har fått store skader. Noen av dem forteller her sin historie.

UVITENDE BLE DE TESTPERSONER, sjuåringen Caiqiu Tang var bare en blant mange kinesere som ble rammet av Japans eksperimentering med biologiske våpen under andre verdenskrig. Hun vokste opp i en liten, isolert landsby i Zheijiang-provinsen, og var en av dem som overlevde.

Det var midnatt da det skjedde, hun våknet opp med et skrik: - Jeg fikk panikk og var redd jeg skulle dø. Jeg ropte på mor, har hun tidligere fortalt til Observer.

Hun var så redd at hun ikke klarte å tenne en fyrstikk for å se hva som var galt. Faren til jenta våknet, og tente lys. Da fikk de se det. Det var blod over alt. Datterens pute var gjennomtrukket av blod, hun kjente ikke lenger tennene sine.

- Huden i ansiktet mitt hadde råtnet og blitt svart. Alle tennene på en side av ansiktet mitt hadde løsnet. Kroppsvevet var grøtaktig som gammel tofu. Kjevebeinet og kinnbeinet var også i ferd med å løsne. Da jeg forsøkte å reise meg opp rant det blod og spytt ut av meg i lange, klissete tråder.

Ved morgengry sprang Tangs far avgårde med henne til legen. De ante ikke hva det var, men de skjønte at de måtte bruke skalpellet og skjære bort halvparten av barnets ansikt. Først var faren sint, men legene forklarte at hun ville dø om de ikke skar ut sykdommen.
 
- Jeg døde nesten uansett. Tre ganger i løpet av de neste to månedene trodde familien min at jeg var død, de fikk tak i kistemakeren, men hver gang han skulle måle meg fant han ut at jeg fortsatt levde.

DØDEN SPREDDE SEG
, Tang var det første av barna i Tangjia som ble syk. I løpet av de neste dagene hadde et dusin til utviklet de samme symptomene. Legene måtte skjære bort råtnende kjøtt på de som led av Wen Yi, som sykdommen ble kalt. Tang overlevde, hun var en av de heldige. De fleste barna døde innen to døgn. En kort stund etter fikk mennene i landsbyen svarte bein, og mange av de døde også. Blant dem var Tangs far.

- Mens Tang fortsatt var syk fikk faren et bittelite kutt i foten. Foten hans ble svart og falt av, sier Xiemei Lin, som arbeidet for familien. Denne sykdommen kalte de Lanjiao Bing, råttent bein, fordi de kunne se skjellettet gjennom det råtnende muskelmassen. Flere andre mystiske ting skjedde samtidig. Tangs mor mistet håret. Naboen på 20 fødte tre døde gutter.

- I mange familier i Tangjia ble halvparten av medlemmene syke av sykdommer vi aldri hadde sett før, sier Jinpin Wu, en Røde Kors-lege fra området. Han forteller at alle landsbyene i provinsen ble rammet, men det var i Tangjia det var verst. - Det var forferdelig, jeg kan ikke beskrive det. Folk stengte dørene og sluttet å gå ut. Hele provinsen ble stille, jordene var tomme for folk og avlingene råtnet vekk. Nesten en tredjedel av innbyggerne i Tangjia døde i epidemien i 1942. Folket var livredde og legene skjønte lite.

I DAG VET DE DET, medisinske eksperter er ikke i tvil. Zhaiqian ble utsatt for både miltbrannbakterier, dysentri og pest.

- Symptomene til de som døde i Tangjia er identiske med symptomene av miltbrann og tyfus, sier Wuzhou Qian. Legen er sjefen for Kinas senter for sykdomskontroll, som ble opprettet av myndighetene tidlig på 50-tallet. Senteret jobbet for å få kontroll med de mystiske epidemiene som rammet landet selv lenge etter at krigen var over.

- Ingen av disse sykdommene hadde vært observert i områdene tidligere. Vi må derfor konkludere med at de kom i 1942 som følge av et planlagt og vellykket eksperiment.

JAPAN STARTET TIDLIG å utvikle biologiske våpen. Og rett før andre verdenskrig brøt ut startet landet det første og største kjente forsøket på å utvikle og plasserer ut biologiske våpen mot en uvitende sivilbefolkning.

Mellom 1933 og 1945 ble mer enn en million kinesere, koreanere og russiske sivile drept, lemlestet og forgiftet i disse eksperimentene. Jord og vannforsyning ble forurenset.
 
Mens Japan jobbet med å finne det perfekte biologiske våpenet ble kinesiske landsbyer infisert av dødelige bakterier. Folkerike landsbyer ble spøkelsesbyer. De som overlevde hadde store problemer med å dyrke mat til seg selv på ødelagt jordsmonn. Dødsfallene ødela generasjoner, og fortsatt i dag lider hundrevis av kinesere på grunn av de japanske forsøkene.

ENHET 731 sto bak. Det var den beryktede, såkalte Enheten for epidemiforebygging og vannforsyning, som japanske myndigheter fortsatt benekter har eksistert. Arbeidet med biologiske våpen ble satt ut i livet allerede i 1935.

Det startet i lille Harbin, langt nord i Mandsjuria. Rundt 1930 ble Mandsjuria totalt underlagt Tokyo. Her ble et topp-hemmelig forskningslaboratorium oppretttet. En generalløytnant i den japanske hæren, kirurgen Shiro Ishii, lobbet i fem år for å få støtte til forskningen han drev med.

Det var innenfor biologisk krigføring han var ekspert. Ishii var en mektig, karismatisk figur, med riktige venner der de behøvdes. I 1930 vant han fram, og han begynte straks arbeidet. I 1936 hadde han 3000 menn og deres familier til å arbeide for seg i Enhet 731.

Disse menneskene gjennomføre eksperiment på en stigende strøm av fanger og sivile internerte. Omkring 14 000 ofre, blant dem minst åtte krigsfanger fra de allierte, ble myrdet i Enhet 731 mellom 1936 og 1945. Menneskene ble brukt for å teste hva som skjer ved ekstrem kulde og ulike lufttrykk.

Men verst av alt var nok våpeneksperimentene. Fangene ble kalt «spesielle forsendelser». De var hovedsaklig intellektuelle, politiske fanger og lokale agitatorer. Barn og kvinner ble også lurt inn i dødsleirene, med tilbud om jobb.
 
Ikke en eneste av Enhet 731s fanger slapp unna. De ble infisert av dødelige sykdommer og overvåket mens sykdommene gikk sin gang. De fikk ingen medisinsk hjelp etter at sykdommene var brutt ut og hadde derfor ikke en sjanse. De fikk sprøyter med giftstoff, forurenset mat og ble avkledd og bundet fast i tømmerstokker på jorder som ble bombet av ukjente sykdommer.

Rutinemessig ble ofrene delt opp for å observere hvordan sykdomsbakteriene jobbet seg gjennom kroppen.

EN AV DE FÅ SOM SNAKKER av medlemmene i enheten er i dag Yoshio Shinozuka. Han var 16 år da han i 1939 vervet seg frivillig til Japans ungdomskorps. Han ante ikke hva korpset drev med, han visste bare at han hatet skolen og at han ville unngå den vanlige verneplikten.
 
- Den første jeg drepte var en mann, omkring 30 år gammel, forteller han nå.

- Det var omtrent da jeg mistet menneskeligheten. Før vi skar han opp, han var nærmest død uansett, sjekket en av oss hjertet hans, mens en annen skar kroppen hans opp i biter. Samtidig tok en annen alle organene hans, delte dem opp og plasserte dem i reagensrør. - Jeg så prøver med lapper der det sto «amerikansk», «engelsk» og «fransk», men de fleste var kinesere, koreanere og mongolere, sier en veteran fra Enhet 731 som vil være anonym.

Takeo Wane, 71, tidligere medisinsk ansatt sier han så beholdere med tre vestlige menn på formalin. Etter at krigen var over gled de fleste medlemmene i Enhet 731 over til behagelig velstand i et rekonstruert Japan som ikke ante noe om forbrytelsene. Ishii iscenesatte sin egen begravelse i november 1945, og klarte slik å unnslippe.

Han fikk raskt immunitet etter å ha presentert en rekke Unit 731-dokumenter. Han ble en respektert taler i den forskningsmiljøet og døde stille i sitt hjem i 1959. Ishii var ikke den eneste som nøt godt av sine forbindelser til Enhet 731.

Alle de høyerestående forskerne fikk jobb i respekterte japanske forskningsenheter. Yoshio Shinozuka glemmer imidlertid ikke så lett. - Alle forsøkspersonene vi brukte var veldig stille. De ble infisert av bakterier og overvåket fram til de var nesten døde. Når vi begynte å skjære i dem døde de vanligvis umiddelbart.

- Første gang visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste jeg måtte drepe det, men kroppen min klarte ikke. Etter den tredje personen begynte jeg å forstå litt av det som skjedde og hvorfor. Beina mine sluttet å skjelve. Jeg husker gruppelederen sa til meg at jeg hadde blitt flinkere, at jeg ikke var et barn lenger. Endelig hadde jeg blitt nyttig og effektiv, jeg tror jeg var stolt da han sa det til meg.

DE SEKS FARLIGSTE våpnene var i boks innen 1939. Ishii hadde da funnet fram til miltbrann, tyfus, glanders, paratyfus, dysentri og pestfluer. Alle var kraftige nok til å starte epidemier og sterke nok til å overleve slipp fra fly.

Dermed var det klart for runde to i Ishiis mesterplan. Det dreide seg om felttesting, utført av militære på uvitende sivile. Målet var å finne fram til den beste måten å spre bakteriene på, slik at flest mulig ble rammet. Ishii eksperimenterte med bomber med levende, infiserte rotter og fluer. De skulle eksplodere i lufta og samtidig forsikre at dyrene landet trygt på jorda. Han slapp også ut fugler med miltbrann fra lavtgående fly. Det var det som skjedde over Zhous landsby på den sommerdagen i 1942.

- Dette kan høres ut som naive og enkle metoder for spredning, men de var faktisk svært sofistikert for den tida, sier John Eldridge, utgiver av Jane\'s Nuclear, Biological og Chemical Defence. De farlige bakteriene overlever på naturlige organismer, og jo nærmere man kommer en metode for spredning som ligner på naturens egen, desto større er sjansen for å lykkes. Bruker man en tilnærmet naturlig medtode for å spre bakteriene vil folk dessuten ikke fatte mistanke, og det blir vanskeligere å bevise i etterkant.

INGEN SLAPP UNNA, Ishii var fast bestemt på å teste sine våpen i ethvert miljø og mot alle genetiske sammensetninger. Han satte igang forsøk blant sivile i Chekiang, Kinhwa, Nimpos, Honan og Hunan-provinsen.

Han besøkte 41 ulike regioner i Changthe-provinsen alene. Han infiserte vann, jordsmonn, avlinger og mat med dødelige bakterier. Operasjonene og de grusomme resultatene ble dokumentert på film, som han stolt viste fram til de øverstkommanderende i den japanske hæren. Ingen vet hvor mange som døde i Kina som resultat av Ishiis eksperimenter.

Konservative estimater basert på arkiv i fylket Quzhou, der landsbyen Tangjia ligger, viser at flere enn 300 000 fikk mystiske sykdommer der fra 1940 til 1948. Av disse døde omkring 50 000.
 
Kinesiske myndigheter snakker om langt høyere dødstall. Den amerikanske eksperten Sheldon Harris mener at så mange som 250 000 ble drept. Færre enn 100 bor i Tangjia i dag. De har ikke glemt hvordan foreldre og søsken døde av sykdommer som så ut til å komme fra ingenting.

JAPAN har i mer enn 50 år benektet at Enhet 731 noen gang har eksistert. Kompensasjon eller beklagelser har aldri blitt gitt. Det ble mulig blant annet fordi de allierte ikke var særlig opptatt av Ishiis grusomheter etter krigen.
 
Isteden skjønte de at det han hadde funnet ut var svært verdifullt. De kom til enighet: Medlemmene av 731 ble beskyttet. Til gjengjeld skulle det gis full innsikt i deres resultater.
I 2002 fastslo en rettsal i Tokyo i en oppsiktsvekkende dom at Enhet 731 hadde brukt levende mennesker for å eksperimentere med biologiske våpen. Retten sa imidlertid nei til å beordre Japan til å komme med en unnskyldning eller betale erstatning til kineserne.

I dag sier Japan følgende:

- Myndighetene har ikke materiale som forteller oss om aktivitene til denne enheten. Om vi finner materiale vil vi akseptere dette som et faktum i historien, sier utenriksministerens talsmann Akira Chiba ifølge Reuters.

I Kina, som er det eneste landet i verden som har opplevd hva som skjer når biologiske våpen blir brukt i stor skala, sliter de fortsatt med ettervirkninger. Kina ber nå FN om at ruinene av Enhet 731s lokaler sør for Harbin kommer på UNESCOs liste over krigsruiner på samme måte som for eksempel Auschwitz.

I Yiwu-provinsen testes fortsatt 500 rotter for sykdommer to ganger i året. Og fortsatt finner de rotter som har pest. Mennesker som har svarte bein som faller av er akseptert som et naturlig fenomen i området.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål og kommentarer, send epost til:

astrid.meland@dagbladet.no

DØDELIG BAKTERIE:</B> Bacillus anthracis, bakterien som fører til miltbrann. <br> Foto: REUTERS/Handout/World Health Organization
INNRØMMER IKKE:</B> For Japan vil ikke innrømme hva som har skjedd her før håndfaste bevis legges på bordet. Her vandrer en kvinne i de tomme lokalene fortsatt står her.
HER TESTET JAPANERNE PÅ LEVENDE MENNESKER:</B> I disse laboratoriene, fengslene og krematoriumene testet Japan ut sine biologiske våpen på mennesker. De ble smittet med miltbrannog andre bakterier for å se hvor godt bakteriene egnet seg som våpen. Fortsatt vil ikke Japan beklage det som ble gjort på Enhet 731, rett og slett fordi landet ikke vil innrømme at noe skjedde. Men ruinene står her.
RUINENE STÅR:</B> En kinesisk kvinne besøker ruinene der rottene ble avlet fram på bakteriefarmen til Japanerne sør for Harbin i Kina. Landet vil søke UNESCO om å få stedet på lista over verneverdige krigsminnesmerker.
INNRØMMET INGENTING:</B> Toshimi Mizobuchi er veteran fra Enhet 731. Her snakker han på en pressekonferanse for utenlandskorrespondenter i 1999. Mizobuchi sa at generalløytnant Shiro Ishii var en mann med god fornuft og en medisinsk visjonær. Svært få av dem som var med i gruppa har villet snakke om hendelsene i etterkant. <br>Foto: AP/Katsumi Kasahara
MUSEUM:</B> Kinesiske myndigheter har laget et besøkssenter på stedet der japanerne drev sine eksperimenter. Her ser en besøkende på to figuerer som opererer på et menneske.
VIL IKKE GLEMME:</B> Lederen for museet Wang Peng utenfor ruinene etter den japanske terrorfabrikken.
<B>PANIKK VERDEN OVER:</B> Etter 11. september ble slike bilder dagligdagse. Frykten for biologiske våpen fikk folk ut i beskyttelsesdrakter verden over. <br>Foto: SCANPIX
EKSPERIMENTERTE PÅ LEVENDE:</B> Dette bildet viser disseksjon av en testperson. Ofte var de som ble utsatt for eksperimentene så syke at de døde straks disseksjonen startet. Men de var altså i livet før kniven ble kjørt i dem.
- 250 000 DØDE: </B> Professor Sheldon Harris fra California State University og forfatter av boka «Factories of Death» holder her et bilde av Shiro Ishii. Professoren mener han er ansvarlig for å ha drept mer enn 250 000 på grunn av medisinsk eksperimentering under andre verdenskrig. <br>Foto: AFP PHOTO/MIKE NELSON
<B>UNIT 731:</B> Bildet viser den japanske spesialavdelinga 731 som utviklet og slapp ut biologiske våpen over Kina. På dette bildet utfører tropper et kuldeeksperiment på en strekkbenk med en levende kineser i Harbin, Mandsjuria, 1941. <br>Foto: XINHUA/REUTERS
<B>MILTBRANN</B> Dette bildet viser en sju måneder gammel baby med miltbrann på huden. Bildet ble offentligjort i The New England Journal of Medicine i 2001. Babyen fikk sykdommen på tv-stasjonen ABCs kontorer i New York, etter å ha krabbet rundt på gulvet der. <br>Foto: REUTERS/HO
JAPAN INNRØMMER IKKE NOE:</B> I forrige uke avviste landets høyesterett 10 kineseres krav om erstatning for skadene de fikk her.