Fornuft og følelser

Ikke fikk han feste i fred. Ikke ville Jens klemme ham. Å fylle førti ble ikke helt slik kultur- og kirkeminister Trond Giske hadde tenkt.

-  SENTIMENTALITETEN. TRISTHETEN over det forgangne. Det romantiske, og for så vidt også det vakre. Tristheten over at ting tar slutt, at ting blir forbi. Det er på mange måte ... min livstilnærming.

Kultur- og kirkeminister Trond Giske sitter godt tilbakelent og full av følelser på Bar Etoile øverst på Grand Hotel i Oslo. Helst ville han ha gjort intervjuet et annet sted. «Etoile er så fancy» sa han i telefonen. Men nå sitter han her, brun og blid, med lengre kinnskjegg enn noen gang, og snakker om «favorittfilmen over alle favorittfilmer», nemlig Giuseppe Tornatores «Cinema Paradiso».

-  Jeg var lei meg da jeg slutta i militæret ... Ikke fordi det var så strålende å være i militæret, men fordi de folka jeg var sammen med der, kom til å forsvinne for meg. Det sosiale fellesskapet vi utgjorde ville aldri gjenoppstå. Det er også det «Cinema Paradiso» handler om.

Giske legger hendene i fanget. Han tenker på den vakre, italienske filmen, og særlig på scenen der hovedpersonen sitter og ler og gråter om hverandre, mens han ser filmklippene fra sin barndom.

-  Jeg har ikke sett den på mange år, fordi jeg er redd for å se den for ofte. Men jeg har den hjemme i hylla i to forskjellige versjoner. Jeg må bare finne den rette anledningen.

DET MÅ HA VÆRT et spesielt år for Trond Giske. I januar, etter bare et par måneder i statsrådsstolen, flyttet han og kjæresten Anne Grethe Moe fra hverandre. En måned seinere gikk profilerte stortingspolitikere ut i Dagens Næringsliv og sa at Trond Giske var mer opptatt av fest enn å levere saker til kulturkomiteen. Venstres Trine Skei Grande, som et par år tidligere hadde ment et og annet om Giskes prioriteringer som far, sa: «Hvis Giske har lyst til å få til noe annet enn å klippe fine silkebånd, må han snart komme seg tilbake på kontoret og levere noen saker til kulturkomiteen.» Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen hengte seg på, og mente Giske i sine første dager som kultur- og kirkeminister «har vært mest opptatt av fest og moro».

Som om ikke dette var nok, kom det seinere dette året ei bok som av politiske rådgivere ble karakterisert som en «drittpakke til Giske». Først og fremst fordi romanen «Kongepudler», skrevet av en anonym forfatter, framstiller Giske som en sjeldent kynisk og maktsyk politiker.

-  Du har lenge vært stemplet som kynisk og maktsyk.

Giske forsøker å smile. Sier ikke noe.

-  Nå har du til og med fått din egen bok?

-  Det blir litt som å kommentere en karikaturtegning. De er ikke bestandig så hyggelige, de heller.

Omtrent samtidig som debatten rundt «Kongepudler» var på sitt heteste, sto filmregissør Aune Sand på NRKs «Først & sist» og kalte Giske et «nykokt egg».

-  Sa han det? Et nykokt egg, he-he. Hva skulle det bety? spør Giske.

-  Jeg vet ikke helt. Synes du det er godt sagt?

-  Aner ikke. Jeg har litt problemer med å forstå hva han mener. Broiler er jeg blitt kalt, men «nykokt egg», den er ny.

FORRIGE UKE SÅ DET bedre ut. De utvalgte budsjettlekkasjene fra Kultur- og kirkedepartementet hadde gitt den ønskede effekt. Kulturens kvinner og menn sto takknemlige fram i avisene. Og på et kulturseminar samme dag som Giske fylte 40, satt begeistrede kulturledere og lovpriste regjeringens kulturpolitikk. Dagen før hadde Giske lagt fram ny kulturlov i Stortinget, og også her fikk han ros. Statsrådens popularitet virket klart stigende. Kritikken mot den mye omtalte bursdagsfesten på statens regning, var nesten glemt. Men så skjedde det noe annet. For på vei inn til nettopp dette bursdagsselskapet, kom en smilende Jens Stoltenberg. Giske strakk ut sin lange hals, slik han har for vane, for å gi sjefen en klem. Han holdt til og med tak i Stoltenbergs skulder, og det kunne se ut som om han forsøkte å dra statsministeren mot sitt eget kinn. Stoltenberg derimot, strittet imot. Og selv om Giske visstnok fikk en rekke statsministerklemmer seinere den kvelden, var det dette folk skulle snakke om de nærmeste dagene. Så du Giske på tv? Hvorfor ville ikke Jens klemme ham? I VG snakket en sexolog om manneklemming som ny trend, og på Nettavisen ble leserne spurt om de foretrakk å klemme menn, kvinner, eller ingen av delene.

Og slik gikk dagene.

PÅ BAR ETOILE sitter Giske og spiser isbiten som fulgte med cola light-en. Han snakker om det å være statsråd som å «hoppe på et hurtigtog i fart». Han har vært statsråd før, ja visst, men denne gangen ...

-  Den første uka tenkte jeg at dette tempoet, det går ikke. Dette holder jeg ikke ut. Men så blir det som å kjøre bil, man blir fartsblind. Så begynner du å tilpasse seg, og du lærer å leve med tempoet. Men du må være ekstremt velorganisert, ha gode folk rundt deg, og utnytte ethvert minutt. Og det er en vesentlig forskjell på nå og da jeg var statsråd sist, nemlig at jeg har barn. Det gjør jo at noen ting går foran. De dagene jeg har datteren vår og henter henne i barnehagen, da går det foran alt. Det hjelper ikke at det er krise og ting står på hodet. Det er en ekstra dimensjon som gjør at det hele blir veldig hektisk.

-  Du og din ekssamboer har delt omsorg?

-  Ja, vi har delt omsorg, men Anne Grethe har hoveddelen. Men jeg har ikke lyst til å gå i detalj om dette. Vi har et utrolig godt samarbeid og hun tar et stort ansvar. Ellers hadde det ikke gått.

DA TROND GISKE og Anne Grethe Moe var et par, hendte det titt og ofte at de dukket opp i aviser og blader. Og da de nå ikke lenger var et par, kom det jaggu bilder, da også.

-  Da det først kom ut i media, var det helt greit. Da var det gått litt tid. Men det var slitsomt at noen var så veldig på\'n før vi sjøl gikk ut med det. De skulle på en måte «avsløre» det, og begynte å ringe rundt til venner og Statsministerens kontor for å få bruddet bekreftet. Det opplevde jeg som et overtramp. Hadde vi vært et maktpar, så kunne man kanskje ha funnet en relevant grunn til å «avsløre» det. Men dette er mitt privatliv, og ikke noe å grave i. Når det først kom ut, var det greit. Det var jo et faktum. Og vi har vært i mange offentlige sammenhenger, så jeg skjønner at det blir omtalt når vi ikke lenger er et par.

Da bruddet var kjent, uttalte flere samlivseksperter seg i avisene. De snakket om politikeres uforutsigbare liv, og om vanskelighetene med å «oppdatere samlivet». Giske vil ikke si så mye om dette.

-  Jeg har ikke lyst til å si noe om hva det var som gjorde at vårt forhold tok slutt. Men det er litt absurd at en sjøl blir objekt for sånne ekspertkommentarer. Det blir jo bare synsing, og ikke spesielt vitenskapelig.

-  Har du snakket med kolleger i regjeringen om dette, at det er vanskelig å opprettholde et samliv når man er statsråd?

-  50 prosent av ekteskapene går jo i oppløsning, gjør de ikke? Og alle er jo ikke i politikken. Så det må være andre grunner til at folk ikke finner ut av det.

-  Du hadde med deg ekssamboeren din til Egypt nylig?

-  Ja.

-  Dere må ha funnet ut av det ganske bra, da?

-  Ja. Vi er veldig, veldig gode venner. Vi fungerer bra sammen og har barn sammen, så joda, vi har det bra.

-  Opplevde du det som et nederlag å ikke få det til å fungere?

Her mumler Giske noe veldig.

-  Nei ... jeg vil ikke si noe om det.

FAREN FOR AT Trond Giske skulle bli sittende alene og sture i sin pendlerleilighet, er antakelig liten. Hans enorme vennekrets har det allerede vært skrevet mye om, og lite tyder på at han har fått færre venner de siste åra. Statsråden er dessuten blitt en meget flittig SMS-bruker, noe som har gjort det enda lettere for ham å holde kontakt med alle sine bekjente.

-  Jeg sender mye tekstmeldinger, ja. SMS er Guds gave til menneskeheten.

-  SMS er Guds gave til menneskeheten?

-  En av Guds gaver til menneskeheten, sier Kirkeministeren og smiler.

-  Du kan sitte i et kjedelig møte eller på et tog, og likevel kommunisere og holde kontakt. Jeg som er så sosial, anser alle nye oppfinnelser som gjør at man kan holde kontakt med folk, som store nyvinninger.

At Trond Giske er en god venn av prinsesse Märtha og Ari Behn er en kjent sak. Og at Giske og Behn har funnet tonen, forstår man godt. Noe som virker noe mer underlig, er at Giske er blitt svært god venn med regjeringskollega Knut Storberget.

-  Den litt grå og kjedelige avholdsmannen Knut Storberget, og festmennesket Trond Giske?

-  Knut er ikke kjedelig. Du må ikke forveksle avholdsmann med kjedelig.

-  Men dere er da en litt underlig match?

-  Jeg liker Knut veldig godt. Vi har samme type humor og kommer veldig godt overens.

GISKE SMILER IGJEN. Han gjør stort sett det. Under hele intervjuet smiler han, tilsynelatende glad og fornøyd, som om det å bli portrettintervjuet er gøyale greier. Men det synes han ikke. Det tok omtrent et år før han sa ja til dette.

-  Flere av de portrettintervjuene jeg har gjort, har jeg aldri lest. Jeg synes rett og slett det er ubehagelig å sitte i timevis og snakke om meg selv. Det er en veldig rar sosial setting. Nå har vi sittet i halvannen time og du vet mye om meg, men jeg vet ingenting om deg. Det er jo kunstig, det er det det er.

For å hjelpe Giske litt, lar vi ham i stedet få snakke litt om Jack Lang, Frangois Mitterrands kulturminister, og et av Trond Giskes store forbilder.

-  Han var kulturminister i mange år. Da de vant valget i Frankrike i 1981, hadde de en visjon om at kulturområdet var helt sentralt for å skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn, bryte ned urettferdige maktstrukturer, og bygge ned forskjeller mellom folk.

Giske snakker seg varm nå. Det er dette han brenner for.

-  Nå har ikke vi et fransk samfunn, med den samme elitismen. Men det er en del her også, og da er vi tilbake til det jeg misliker mest, nemlig folk som føler at de står over andre. Folk har spurt meg hvorfor jeg ble så veldig følelsesmessig engasjert i fredsprissentersaken. Kan det være så galt at de brukte litt for mye penger, spør folk. Er det så ille at de kommer og spør om mer? Nei, det er ikke så ille, det skjer til stadighet, det. Men det var en holdning om at det var en selvfølge, at dette måtte vi stille opp på. Jeg spurte dem: -  Dere visste at dette ikke kunne gå? Dere visste at det driftsnivået dere har, ikke kunne opprettholdes? -  Ja, det visste vi før vi startet. -  Men hvorfor startet dere da? -  Nei, vi følte vi måtte lage et fullverdig senter, og så regna vi med at pengene ville komme. -  Men dere har jo fått klare signaler siden mai om at dere måtte rydde opp? -  Ja, vi har hørt de signalene, men vi «har så gode kontakter i det politiske establishmentet, at vi regnet med at pengene vil komme».

Giske er en anelse rød i panna nå.

-  Det var det som toppet det for meg. Når folk mener at de har så gode kontakter i «the establishment», at vanlige regler ikke gjelder for dem? Dette har ikke noe med Fredssenteret eller personene der å gjøre..

-  Du ble sint i tv-debatten. Det så ut som om du ville spise opp Bente Erichsen, direktøren ved Fredssenteret?

-  Ja, ja mer Geir Lundestad enn Erichsen. Vel vel. Jeg får veldig dårlig samvittighet etterpå når jeg blir så sint.

DEN LANGSTRAKTE MINISTEREN har ikke for vane å bli sint. Det skal mye til, sier de som kjenner ham. Men han er en mann med mye følelser. Og han er opptatt av «det emosjonelle i et politisk resonnement».

-  Hvis man skal holde en god tale, eller en appell, så er det jo egentlig musikalitet i det. Det er som med litteratur. Hvilke valører ord har, hvordan man setter dem sammen, hva slags følelser og bilder de frambringer ... en tale fungerer på samme måten, kanskje i enda sterkere grad, for det er faktisk et menneske som står og framfører talen. Det blir også sterkere enn teater, for dette er meningene til personen som står der oppe.

Giske er meget engasjert nå.

-  Å bruke dette riktig for å få et engasjement til å smitte ... Å få andre til å dele engasjementet, til å le, gråte og føle, det er noe som betyr mye for meg. Det er noe jeg har brukt og fortsatt bruker mye tid på. Og jeg har en veldig intuisjon på om folk er med eller ikke. Ta for eksempel et landsmøte, med fem- seks hundre mennesker samlet. Da føler jeg med én gang om jeg har deres oppmerksomhet, eller om de er i ferd med å falle ned i papirene sine.

Statsråden begynner nå å snakke om Tony Blair og hans berømte tale til landsmøtet i Labour.

-  Den talen ... det er jo kunst. Jeg tror fortsatt jeg har en utskrift av den. Dette var i 1996, samme året som det var EM i fotball i England. I talen snakket Tony Blair om hvordan det kunne se ut som om velgerne hadde sviktet Labour. Men det var ikke velgerne som hadde sviktet, sa Blair. Det var Labour som hadde forsvunnet fra velgerne sine. De hadde vært på avveie, og derfor hadde ikke velgerne kjent dem igjen. Men nå skulle Labour komme tilbake, «Labour\'s coming home», sa Blair.

-  Mens engelske fotballsupportere sang «Football\'s coming home ...»

-  Ikke sant! Margaret Thatcher og John Major hadde styrt i 17 år, og Blair sa: «Labour\'s coming home. 17 years of hurt never stopped us dreaming, Labour\'s coming home, at last.» Det er jo genial politisk kommunikasjon! Han tar de emosjonene som er knyttet til «Football\'s coming home», kjærligheten til landet og til fellesskapet, og presenterer Labours visjon i det bildet.

-  Du får litt frysninger på ryggen av det?

-  Ja. Jeg gjør det.

-  Har du noen gang følt at du selv har fått fram et liknende engasjement?

-   Tenker du på mine egne taler? Neeei ... jeg kan ikke sitte her og skryte av dem. Men jo, jeg har det. Den mest spesielle taleopplevelsen jeg har hatt, var da jeg holdt appell på Youngstorget i november 1994. Det var like før EU-avstemningen, og det er ikke mange ganger du får holde en appell foran 20 000- 30 000 meningsfeller. Og det var en god appell.

HAN SETTER SEG TILBAKE i stolen igjen. Snart skal han få se Finn Graffs tegning, og han skal si: «Jaha. For én gangs skyld har du tegnet meg uten det lange snyteskaftet du vanligvis tegner meg med.» Så skal han løpe ned til en radiodebatt, løpe tilbake til dette intervjuet, kaste i seg et smørbrød, og gå tilbake på jobb. Det blir en sein kveld, som vanlig.

-  En ting jeg lurte på:

-  Ja?

-  Det kommer veldig mye rykter om deg inn til Dagbladet, antakelig mer enn om noen andre politikere. Hva tror du det kommer av?

-  Jeg vet ikke. Jeg har ikke hørt disse ryktene, og kan ikke forholde meg til dem, heller.

-  Men av og til skrives det jo om det, som den gangen du og Elin Tvedt ...

-  Dere skrev ikke om det. Se og Hør skrev om det, selv om det ikke var noe i det.

-  Men du må jo forholde deg til det?

-  Nei. Jeg forholder meg ikke til det. Nå fungerer sikkert fristelsen om ti tusen kroner i tipspenger som en slags belønning til alle som har hørt et eller annet, eller tror de har hørt et eller annet om en kjent person. Men jeg har et veldig avslappet forhold til dette, fordi jeg vet at norske medier stort sett er veldig ryddige på sånne ting.

-  Men er det ikke slitsomt å måtte forklare seg når sånne rykter oppstår?

-  Nei. Nå er det veldig sjelden jeg blir konfrontert med dette. Sikkert fordi det blir silt i avisredaksjonene, enten fordi de anser det som tøv, eller fordi det ikke er noe avisene ønsker å spørre om uansett.

-  Kan det føles litt godt også, dette? At man er litt i vinden?

-  Det kommer an på hva man er i vinden for. Det viktigste for meg er å være i vinden for det jeg brenner for. Det jeg får til. Til sjuende og sist er det bare én ting som teller i politikken, og det er at man får gjort ting. Jeg tenker at tida man har, er kort. Før jeg vet ordet av det, står jeg på gata utenfor Kulturdepartementet, og har gitt fra meg nøkkelen til min etterfølger. Da er det for seint.

GISKE HAR BEGYNT Å se litt på klokka. Han gjør det diskré, han er nemlig opptatt av å være til stede der han er. Men det er åpenbart at han begynner å få dårlig tid.

-  Nå som du er statsråd, merker du at folk, særlig kvinner, ser annerledes på deg? Får du en annen type oppmerksomhet enn før?

-  Det får du sjølsagt. Mange synes det er ubehagelig at man blir observert og fulgt med på. Det er jo sant. Men du skal ikke underslå at det å være en kjent person gjør at du utrolig lett kommer i kontakt med veldig mange mennesker. Du har mye lettere for å bryte isen, og begynne å snakke med folk.

-  Er det godt med den oppmerksomheten, mange menn ville elsket det?

-  Nei, men jeg opplever det ikke sånn.

-  Kvinnene kommer jo bort til deg?

-  He-he, nei, det er ikke noe rush, for å si det sånn.

Vår tid er over, Giske unnskylder seg og skal til å reise seg fra stolen, han har fortsatt masse han skulle ha gjort, idet en mann som har sittet ved siden av oss unnskylder seg, henvendt til statsråden. Han jobber med rettigheter til musikkstykker, og skulle gjerne ha en liten prat, hvis ikke statsråden ...

-  Klart det, sier Giske og setter seg ned. Utenfor er det for lengst blitt mørkt.