Førstedamen

Det er 62 år siden hennes første film, men Wenche Foss (84) har ikke tenkt å gi seg: Nå har hun kjøpt kåpe for pengene hun hadde spart til begravelsen sin.

KJERRINGØY, 22. MAI 2001:{ndash}Jeg er redd jeg blir klippet bort. Det er bare en liten rolle jeg har. Jeg spiller moren til Gérard Depardieu. Jeg er fransk.Wenche Foss ankommer gymsalen på Kjerringøy skole iført morgenkåpe, frakk og søvnen så vidt gnidd ut av øynene. Klokka er kvart på sju. Det er innspillingsdagen for den store bryllupsscenen i «Jeg er Dina» og Wenche skal pyntes til fest.{ndash}Jeg tror ikke jeg har noen replikker i dette bryllupet. Har du møtt Ole?Hun sikter til den danske regissøren Ole Bornedal.{ndash}Han må du spise med teskje. Hadde jeg vært førti år yngre...Gymsalen er gjort om til kostymelager. 150 statister er blitt kledd opp fra klokka fire samme morgen, nå er det bare de store rollene det gjenstår å skape.{ndash}Jeg har jo filmet noenogtredve filmer, men en så dyr film får jeg nok aldri mer være med på. Vet du, jeg er optimistisk og ser for meg Cannes neste år.Sola kjemper med skiftende skydekke. Wenche føres videre til sminkerommet og møter Gérard Depardieu, som kommer rett fra innspilling i Milano. Han kysser elegant sin «mor» på begge kinn, før han skal omskapes til Dinas kommende mann.{ndash}Han har hatt godt av sitt samvær med sin «mor». Så skjønn har han ikke vært på 20 år, slank og oppsiktsvekkende vakker. Er han ikke sjarmant? Inne venter kost og mask og dårlig tid. Skyene ser ut til å få overtaket over sola. Parykken må på.{ndash}Gammel er jeg fra før, nu blir jeg virkelig gammel. Enda verre blir det når jeg får på meg hatten. Jeg hadde håpet jeg ikke skulle virke så gammel, jeg føler meg som en bestemor. Hvis vi skal til Cannes, da skal jeg virkelig være can-can. Da skal jeg bo i min pittelille leilighet og se Maria og filmen få pris. Det blir morsomt.Smågutter i nikkers vil ha autografen hennes. Wenche smiler, sier «selvfølgelig» og skriver. Noen vil ta bilde av henne. Wenche smiler, sier «selvfølgelig» og poserer.Alle på plass. Innspillingen skal begynne. Wenche plasseres på brua og utpå fjorden kommer brudeparet i båt. Like etter kommer regnet og ventingen på opphold begynner. Fem timer seinere blir innspillingen avlyst. Wenche må tilbake noen uker seinere for å fullføre opptakene.NYDALEN I OSLO, 14. MAI 2001:{ndash}Jeg har bare en liten rolle. Jeg er jo helt senil, jeg har gått så opp i rollen som Lisa at jeg er blitt sånn. Hvor la jeg igjen klokka mi? Sånn holder jeg på. Rollen spiser meg opp. Man behøver jo ikke myrde noen selv om man skal spille en morder.Det er innspilling av Unni Straumes siste film, «Musikk for bryllup og begravelser», som kommer på norske kinoer til høsten. Lena Endre spiller hovedrollen som opplever at hennes eksmann tar livet sitt. Wenche Foss spiller moren til eksmannen, en senil, gammel dame. Lenas rollefigur skal fortelle Lisa at hennes sønn er død:«Peter er død, Lisa. Vil du jeg skal hente deg på tirsdag?»«Jeg mener så sikkert at jeg la den der.» Wenche setter opp et forvirret uttrykk og roter rundt i skuffer og under stoler. «Her er den, jeg la den der for fem år siden skjønner du, så det er ikke så rart...» Hun bryter ut i latter. Unni Straume kommer med justeringer av hvordan skuespillerne skal stå og bevege seg, og så er det ny tagning av scene 69.{ndash}Arve Tellefsen ringte her om dagen, da måtte jeg bare si at jeg sitter med en senil dame her, bare jeg blir kvitt henne, ringer jeg tilbake. Det var kanskje litt stygt sagt, det er jo en rolle jeg har. Jeg trenger litt mer pudder på nesen. Du vet, jeg korter ned den lange nesen min, den har vært min fortvilelse i alle år.Noen timer seinere. Lisa er blitt til Wenche Foss og ute venter en rød Ferrari. Hun har alltid kjørt sportsbil og barnebarnet hennes mener hun ikke kler andre biler.{ndash}Hva var det min mann sa da jeg spilte Hedda Gabler? Det går ikke an å leve med en sånn dame. Jeg tror han ville sagt det samme nå. Vil noen sitte på?OSLO, 11. MARS 2002:{ndash}Jeg er klippet bort ganske mye. Jeg leste i en anmeldelse av Dina at man ikke skjønte hvorfor jeg snakket fransk. Det er en scene der Gérard introduserer meg og sier: «This is my mother, we are French, you know.» Den scenen er borte. Da er det kanskje ikke så rart folk ikke skjønner noe.Wenche Foss ankommer en restaurant i Oslo. 62 år er gått siden hun spilte i sin første film, «Tørres Snørtevold». Tre dager er gått siden Dina ble allemannseie på film. Billettsalget har gått til værs, mens kritikkene har vært heller dårlige.{ndash}140 millioner, det er mye penger det. Jeg håper folk vil se den. Jeg har vondt av alle som driver med film i Norge i dag, og selv har jeg tapt alt jeg eide på to filmer, så jeg vet hvordan det er.Det er gått 54 år siden filmen «Trollfossen» hadde premiere i Norge. Wenches daværende mann Alf Scott-Hansen hadde regien, Wenche hadde hovedrollen.{ndash}Vi kunne dødd. Noen av scenene vi tok opp var livsfarlige. Jeg syns ikke filmen ble så dårlig, jeg, men den fikk elendige kritikker. Du vet, ingen ville se norske filmer i 1947. Alf laget også en film om komponisten Rikard Nordraak. Jeg måtte spille på Centralteatret samtidig. Vi måtte leie ut huset vårt på Bygdøy og bodde på kontoret. Når jeg tenker tilbake på hva jeg har klart, fatter jeg det ikke i dag. Kroppen forgår. Men det er bare kroppen min som er gammel, jeg er jo 20 år i hodet.Nationaltheatret eldste skuespiller med utallige teaterroller og 33 filmroller bak seg, smiler fortsatt like kokett.{ndash}Jeg har vært fast engasjert siden jeg debuterte som 17-åring. Det er 67 år siden, det. Er det ikke da man går av med pensjon? Jeg hadde glemt mange av disse filmene. For et liv jeg har hatt. Da vi spilte inn «Song of Norway» (1970), den fikk helt ræva kritikker, hadde jeg en liten rolle og ble puttet inn i et redselsfullt værelse i Odense. Jeg gikk ned i resepsjonen og fortalte hvem jeg var, og da bukket og nikket de og ga meg et av de beste rommene. Og så har jeg fått spille en liten rolle i «Scener ur ett äktenskap» av Bergman. Det var herlig, vi var i Sverige og jeg spilte mammaen til Liv Ullmann. {ndash}Har du drømt om Hollywood?{ndash}Teateret er mitt førstevalg. Jeg liker det bedre enn både film og tv. Min første film spilte jeg i 1940, og så kom krigen, og da var man lykkelig om man overlevde. Jeg jobbet hver eneste dag på to teatre samtidig. Mannen min satt i fengsel og døde seinere av påkjenningene. Nei, krigen var redselsfull, og jeg har mange vonde minner, og etterpå var det godt å være hjemme i Norge. Utlandet har aldri fristet. Ikke har jeg hatt noe stormende tilbud heller.Hun trekker sin nye kåpe tettere om skuldrene. Det er litt kjølig, og Wenche må passe på stemmen. Hun har vært mye syk.{ndash}Er den ikke lekker, kåpa? Du skjønner, hver gang jeg har vært ute og reist, har jeg lagt av penger til begravelsen {ndash} og til litt attåt, det vil si champagne, i en bankboks. Det er så dyrt å bli begravet i Norge. Men da legen sist sa at han ikke kunne se noen tumor, gikk jeg og tok ut alle pengene. Nå vil jeg ikke ha det mer, nå tar jeg sjansen. Og så hadde jeg forelsket meg i denne kåpa. Jeg er heldig som får lov til å være i aktivitet, så håper jeg helsa holder nå. Men jeg må ha et rollehefte liggende, ellers blir jeg dårlig. rannveig.korneliussen@dagbladet.no

<HLF>Kåpen:</HLF> - Har jeg ikke fin kåpe? Jeg kan bare bruke den i fint vær, sølesprut på denne går ikke, sier Wenche.
<HLF>Pause:</HLF> - Hvis jeg ikke har et rollehefte liggende, blir jeg dårlig, sier Wenche i kahytten på Kjerringøy.
<HLF>Mor og sønn:</HLF> Wenche og Gérard Depardieu har et hjertelig gjensyn på Kjerringøy.
<HLF>Gammel:</HLF> - Nu blir jeg virkelig gammel, konstaterer Wenche når parykken settes på plass og siste strøk med sminkekostene gjør henne til Dinas svigermor.
<HLF>Senil:</HLF> Wenche Foss spiller mot Lena Endre i «Musikk for bryllup og begravelser».
<HLF>Ferrari: </HLF> Hun har alltid kjørt sportsbiler, Wenche. - Er det noen som vil sitte på?
<HLF>Regnet bort:</HLF> Så kom regnet, og så ble innspillingen av Dinas bryllup avlyst for denne gang.
<HLF>Mens vi venter:</HLF> I kulda skal bryllupet skal festes på lerretet. - Jeg lærte av en fisker at når jeg fryser, skal jeg ta en plastflaske og fylle med kokende vann. Den gikk jeg og bar på, og fikk igjen blodomløpet, sier Wenche.
<HLF>På flyet:</HLF> Wenche Foss og Per Christian Ellefsen snakker om Dina, teater og helt andre ting.
<HLF>Autografjegere:</HLF> Wenche skriver med frosne fingre og lar seg gjerne fotografere. - Men jeg vet ikke helt hvordan jeg ser ut da, smiler hun.