Førstevalget

NRKs Geir Helljesen (66) er mannen for de store anledninger: Bryllup, begravelser, statsbesøk, Nobelprisen. Og valg.

VELOPPDRAGEN og velformulert står han der med mikrofonen i hånda. Han venter. I solskinn og smoking, i snøslaps og slips, i regn og blåst. Han står der bitende kalde vinterkvelder, blekt opplyst av skarpe kameralamper. Hodet smått skrått, med ei hånd over venstre øre så han bedre kan høre de forløsende ordene fra studio: «Og da setter vi over til ...».

Ingen NRK-journalist har ventet mer enn Geir Helljesen. Han har ventet i bryllup og begravelser, på statsministere, nobelprisvinnere, presidenter, konger og valgresultater.

OG DER STÅR HAN forsyne oss og venter igjen. I det lave sollyset i fjernsynsresepsjonen. Mye mindre og blekere enn på TV. Rosa slips, rosa dressjakke, rosa ansikt. Han hilser vennlig og fører oss innover i den rikskringkastiske labyrint, for vi har bedt om å få se kontoret til dette pertentlige leksikonet, til denne levende strømmen av entusiastisk tørrprat. Han drar lett av gårde, mens han prater om Italia. Selvfølgelig, Italia! Helljesen elsker Italia, og han prater om Sorrento, om sjarmen og varmen og om italienske linskjorter, før han stanser ordflommen utenfor et kott oppe under taket i den store summende nyhetsredaksjonen.

-  Sånn ser det ut hos meg, sier han og stiller seg skrått midt på gulvet så vi ikke slipper helt inn.

-  Det var da et beskjedent kontor?

-  Ja, men her har jeg det jeg trenger, sier Helljesen kort og gjør tegn til å ville gå ut igjen.

-  Til å ha en så ryddig hjerne er det forbausende rotete her?

-  Synes du? Men det er systematisk uorden.

Han tar et lite skritt tilbake.

-  I disse hyllene har vi det som har med Stortinget å gjøre, sier han og peker på to overfylte hyller.

Han maler av gårde, hylle for hylle.

-  ... og denne har med Nobel å gjøre. Denne hylla har med de nordiske landene å gjøre, dette er styrepapirer for NRK. Så sånn er det, sier han avsluttende, og gjør igjen tegn til å ville gå.

MANDAG SETTER VI som vanlig over til Geir Helljesen i Valgstudio. Det har vi gjort siden 1971. Stortingsvalg, kommunevalg, EEC-avstemmingen i 1972, EU-avstemmingen i 1994, valg på Island, i Finland, Sverige og Danmark. Vi setter over. Han skal lose oss gjennom kommune etter kommune, fylke etter fylke. Han skal han stå mellom virtuelle søyler og begeistre oss med spennende og interessante resultater. Helt til han rundt halv to om natta kan presentere de 169 folkevalgte som skal styre landet de neste fire åra.

Det er derfor han leser nå. Han pugger som til eksamen. Valgresultater fra 1945 og framover, stortingskandidater, varamenn og utjevningsmandater. Hver morgen og ettermiddag sitter han på T-banen mellom eneboligen i Skøyenåsen og kottet på Majorstua, fordypet i sine små kartonglapper med snirklet håndskrift. Han passerer Godlia, Hellerud, Brynseng, Jernbanetorget, Stortinget og Nationaltheatret. På Majorstua legger han kortene i stresskofferten av resirkulert plast.

Nå tar han opp en bunke kort fra det rotete skrivebordet.

-  Her har jeg for eksempel skrevet ned beste og dårligste resultat for de ulike partiene.

-  Er det du som skriver så stygt?

-  Ja. Min kone sier at skriften min likner et hjertekardiagram.

-  Kan du det meste nå?

-  Så godt som.

-  Kan vi få teste deg?

Han leverer over en bunke kort, vipper utålmodig på de mørke, italienske skinnskoene.

-  Skal vi se ... SV?

-  SVs beste resultat var i 2001 med 12,5 prosent. Det dårligste var 2,4 i 1961.

-  Senterpartiet?

-  Det var i 1993 med 16,7. Det dårligste i 2001 med 5,6.

Vi blar videre, og årstall og prosenter kommer som skutt ut av munnen på ham.

-  Hva kan du si om ... Raymond Robertsen?

-  Ja, der kan jeg fortelle en ganske interessant ting. Han er stortingsrepresentant for Finnmark og Høyre og har fødselsdag 12. september. På selve valgdagen.

-  Hvem er Mikael Mo...

-  Mikael Momyr! Høyre-mann fra Sør-Trøndelag. Han ble slått av hun, Linda ... eh ... Lene?

Han nøler. Står han fast? Selveste Geir Helljesen står fast. Rødmer han? Jo, sannelig rødmer han. Vi må hjelpe til.

-  Hun heter Linda Cath...

-  Linda Cathrine Hofstad! Jeg har noen dager igjen å pugge.

-  Når bestemte du deg for hva du skal stemme?

-  Du vet at 44 prosent av velgerne som deltok i 1997 forandret standpunkt til 2001. Det er mye større bevegelse i velgermassen i dag enn før. Tidligere stemte man ofte som sine foreldre, sier han.

Hva programsekretær Geir Helljesen stemmer, vet bare Gud og kona. Han har ikke tenkte å dele det med noen flere nå heller.

-  Er du blant de 44 prosentene som har forandret standpunkt?

-  Jeg er i hvert fall blant de 70-80 prosentene som stemmer, he-he. Nei, jeg vil ikke si hva jeg stemmer. Selvsagt ikke.

DERSOM GEIR HELLJESEN stemmer som sin far, stemmer han Venstre. Faren satt sågar i bystyret i Bergen. Opprinnelig var familienavnet Helgesen, og etter sigende var det hans farmor som en dag bestemte at det skulle bli slutt på jåleriet. Når alle uttalte navnet helljesen , hvorfor i alle dager skulle de skrive det helgesen? Geir Helljesens far var for øvrig kontormann i det som den gang het Kristian Jebsens Rederi. Han giftet seg og bygde hus i Munkebotn i Sandviken, og i perioden 1939-1951 fikk de tre rødhårete sønner. Først Geir, deretter Atle og så Rune.

-  Far var lenge den eneste ansatte hos Jebsen. Og vi guttene tilbrakte flere somrer på båtene som gikk med malm mellom England og Norge. Immingham, Grimsby, Hull, Ballangen, Jøssingfjord. Det var litt av sommerferien hvert år det, sier Helljesen.

Så humrer han litt.

-  Jeg hadde en snål hobby sammen med Atle.

-  Han som nå er advokat i Stavanger?

-  Ja. Fra der vi bodde kunne vi se ut på fjorden der båtene kom. Vi tok tida fra de passerte et husmøne og til de var bak siloen på Hegrenes. Da hadde vi en klasse for dampdrevne og en for motordrevne. Atle har et rom i Stavanger der han har bilder av alle disse båtene.

-  Har du noen gang stemt som din far?

-  Nei, det vil jeg ikke si noe om. Men det jeg kan fortelle, er at far likte dårlig at jeg skulle bli journalist. Det var bånn i bøtta. Men det ble et mål for meg tidlig i livet.

Karrieren begynte med sportsreferater i Morgenavisen, og siden ble han cand.philol. med fagene statsvitenskap, historie og engelsk. I 1967 gikk han på et sommerkurs i NRK.

-  Og i januar 1968 fikk jeg fast jobb som programsekretær. Her er jeg blitt, sier han.

Og legger lojalt til:

-  Det har vært et godt sted å være.

FØR VI FORLATER 60-tallet, må vi ta med at det ikke bare var NRK Geir Helljesen innledet et dypfølt forhold til på denne tida. Han traff også sin blivende kone, lærerinnen Astrid.

-  Hvem traff du først: Astrid eller Jesus?

Geir Helljesen flytter ubekvemt på seg. Vi har nå forflyttet oss til kantina. Han er på alle måter en reservert mann som kan snakke i timevis om Italia, Nobelprisen eller rytterstatuen av Karl Johan på Slottsplassen, men blir brått taus når vi er inne på privatlivet. Det er vi nå.

-  Hva skal jeg si til det, da? Nei, jeg må si til deg som jeg har sagt til andre: Jeg vil ikke snakke om tro. Det er veldig privat og det er mye man kan være usikker på, mye man føler at man bare må akseptere. Men min kone har hatt mye å si om det å ha et fundament i livet.

-  Hvordan traff du henne?

-  Eh ... Jeg vil helst holde familien utenfor, men ... Jeg var forlover i et bryllup i Holmestrand og ble invitert hjem der hun bodde. Og da jeg så et bilde av Astrid på et piano. Ja, da var det gjort.

-  På grunn av bildet?

-  Ja. Så traff jeg henne en stund seinere, i mai 1968. 8. juni var vi ute sammen første gang, vi forlovet oss 8. august og så giftet vi oss 28. desember.

-  Og så kom barnet i januar?

-  Nei, nei. Øyvind kom først ett år etterpå. Nei, det var ikke noe sånt. Astrid har betydd enormt mye. I disse valgtider må jeg si at det var et godt valg. Så sånn er det.

LA OSS HELLER snakke om Nobel Fredspris. Helljesen er gudbenådet til å forutsi hvem som får fredsprisen. Noen dager før komiteens formann avslører årets vinner for verdenspressen i Nobelinstituttet, har Geir Helljesen allerede utropt vinneren i Dagsrevyen.

-  Vi pleier å ha rett, sier han.

Han sier vi , selv om han er alene om det.

-  Hvem vinner i år?

-  Skal jeg fortelle det? Nei, de skal ha et møte til i komiteen, så vi får vente og se.

-  Hvordan klarer du å finne ut av det?

-  Det dreier seg om å være systematisk. Først å få oversikt over hvem som er aktuelle kandidater. Deretter finne ut hva som er oppe i tida. Og så snevrer jeg inn. I år har jeg fem-seks aktuelle.

-  Hvor sikker er du når du lager et innslag i Dagsrevyen?

-  Så godt som hundre prosent. Men den vi ikke klarte var jo Pugwash.

Det var i 1995 prisen helt overraskende gikk til den polskfødte britiske atomfysikeren og fredsaktivisten Joseph Rotblat og hans Pugwash-bevegelse.

-  Da de sa Pugwash tenkte jeg «Hva gjør jeg nå?». Jeg hadde knapt hørt om dem. De fleste trodde det var et vaskemiddel.

-  Og så gikk du på lufta?

-  Ja, og da måtte jeg si noe om hvor overraskende dette var, og så snakke om alle de kandidatene som kunne fått prisen, men som ikke fikk den.

Det er alltid Geir Helljesen som stiller første spørsmål til Nobelkomiteens formann. Eller: Det var alltid sånn.

-  Men så kom Øyvind Brigg i TV 2 på banen. Et par år slåss vi om hvem som skulle få inn det første spørsmålet og pratet i munnen på hverandre. Det ble litt rotete, og nå er vi blitt enige om å stille annethvert spørsmål.

-  Hvem skal begynne i år?

-  Sist var det jeg som begynte, så nå er det vel Øyvind sin tur.

-  La oss håpe det blir en sånn Pughwash-organisasjon som vinner ...

-  La oss håpe det.

Det er ikke bare i Nobelinstituttet han er først. Når nyslåtte statsministere kommer ut fra Kongen i statsråd, går de alltid rett bort til Geir Helljesen på Slottsplassen.

-  Dette er sånt jeg ikke burde si, men altså: Jeg snakker med dem på forhånd. Jeg avtaler med avgående og påtroppende statsminister om at jeg står der og der, og sier: «Når du har fått blomstene kommer du til meg». Og det gjør de.

I DET SELVOPPTATTE NRK har Geir Helljesen et forbausende godt rykte på seg. Han er tilsynelatende likt av alle, han er hjelpsom og omtenksom. Det eneste oppsiktsvekkende som nevnes, er hans store hemmelighetsfulle selskaper 6. januar hvert år. På Hellige-tre-kongers-dag.

-  Det begynte med at vi inviterte folk vi kjente, og etter hvert folk vi ikke kjente. Vi var opp mot 90 på det meste. Men det er Astrid som er primus motor der. Jeg er bare med.

-  Folk kommer jo på grunn av deg?

-  Nei, nei. Nei, det tror jeg ikke. Hele familien stiller opp. Lager mat og vasker opp.

-  Fortell hvem som har vært der?

-  Nei, jeg synes ikke det er riktig mot dem som har vært der.

-  Jeg har hørt om Kåre Willoch, Geir Lundestad, Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Arne Bendiksen?

-  Bondevik har aldri vært der.

-  Hva er hensikten med festen?

-  Hensikten er å samle folk og dele grunnleggende verdier.

-  Hvilke verdier?

-  For så vidt kristne verdier, men det er ikke noe misjonsmøte. Vi leser juleevangeliet på nynorsk eller italiensk, og går rundt juletreet. Det er en hyggelig sammenkomst.

-  Hva er kriteriene for å bli invitert?

-  Det er ingen spesielle kriterier. Vi forsøker å samle mennesker med ulik bakgrunn. Men vi har ikke arrangert det de siste tre åra.

-  Hvorfor ikke?

-  Nei, det var bare det at vi ble syke hele familien et år. Men vi har lyst å ta det opp igjen.

HELLJESEN ER PÅ ALLE VIS en familiens mann. Det er hjemme han trives, sier han. Han kan ser endel sport. Skøyter, friidrett, ski og fotball. Han har holdt med Blackpool siden 50-tallet.

-  Noen ting i livet skal man være tro mot. Jeg er tro mot Blackpool og kona.

Hver kveld sykler han en halv time på trimsykkelen, mens Sky News ruller over skjermen. Hans interesse for Italia er også et familieprosjekt. Det begynte en sommer da hele familien kjørte til Italia i en Volkswagen Transporter.

-  Så sov vi annenhver natt på pensjonat og i bilen. Sønnen min og jeg sov sittende i forsetet, mens døtrene og kona lå bak. Men de siste åra har vi vært mest på Bristol Hotel i Sorrento. Sør-Italia har en vennlighet og åpenhet som er enestående. Og vi har fått mange gode, ja, jeg tror nesten jeg kan si venner.

-  Kelnere?

-  Ikke minst det, ja, sier han.

Og brått blir Geir Helljesen blussende rød.

-  Er du en sånn som rødmer?

-  Rødmer? Jo.

-  Skjer det når du er på TV også?

-  Ja. Men ...

Han sier ikke mer.

-  Du har sminke på?

-  Ja. Men vi har fått et særdeles godt forhold til kelnerne. Og til stuepikene.

VI SETTER OVER til valgstudio.

-  Som jeg sier: Valg er tall og konsekvensen av tallene. Og da må jeg forsøke å gjøre valgkvelden spennende. Jeg er og må være entusiastisk for disse tingene. Jeg må krydre med interessante fakta. Jeg må skape spenninger. Ved forrige stortingsvalg lo de litt av meg.

-  Å?

-  Da resultatene fra Sør-Trøndelag kom, sa jeg: «Å, dette har jeg gledet meg til i hele kveld». Det var det fylket som lå nærmest landsgjennomsnittet i 1999. Eller ta Skjåk.

-  Skjåk?

-  Skjåk var den kommunen i landet som hadde dårligst valgoppslutning med 64,7 i 2001. Det er interessant. Mens bitte lille Fedje i Hordaland hadde høyest valgdeltakelse med 83,3 prosent. Nå skal jeg ikke ta alle poengene mine her, men alle blir overrasket når de får høre at vi hadde en kvinne på Stortinget før kvinner fikk allmenn stemmerett. I 1912. Hun het Anna Rogstad. Det er et flott portrett av henne like ved inngangen til lagtingsalen.

-  DU ER KJENT FOR å kunne tørrprate om hva det skal være under direktesendinger. Hvordan gjør du det?

-  Jeg må alltid ha noe konkret å snakke om. Derfor forbereder jeg meg grundig. Som da Clinton var forsinket og jeg fikk beskjed om å holde det gående i fem minutter.

-  Fem minutter på TV er lenge!

-  Det er veldig lenge. Så da sto jeg der og snakket litt om Slottet, litt om rytterstatuen av Karl Johan. For det må ikke være tomprat. Det må ha substans.

-  Du har snakket mye om rytterstatuen av Karl Johan gjennom åra?

-  Ja. Men så kan jeg snakke litt om flagget på Slottet og hvorfor øksebladet er i sølv. Å kunne assosiere er viktig, men det viktigste er forberedelser. Jeg sier til unge journalister at det er ingenting som erstatter forberedelser.

-  Er du flink å huske eller er det hardt arbeid?

-  Jeg tror faktisk det er mer hardt arbeid. Jeg tror nok det.

-  DET VAR JO noen som spurte om dette ble mitt siste valg. Jeg ble altså 66 nå 1. juli. Og her i NRK kan vi være til vi er 70 og dermed får jeg med meg et kommune- og fylkestingsvalg til.

-  Det blir det siste?

-  Nja, neste stortingsvalg er jo egentlig to måneder etter at jeg har gått av. Men jeg håper jo. Så lenge jeg har god helse og har det moro - hvorfor i all verden skal jeg gi meg?

-  Det måtte være for å gjøre noe annet?

-  Men tenk det å ikke kunne gå hit til NRK lenger? Det er en skremmende tanke. Nei, den holder jeg på avstand.