Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Han husker bare små glimt og en ganske ekkel følelse i kroppen.

Prikkete.

Broren hans var der. Og ambulansen.

Men hvorfor?

Fortalte om selvmordsforsøket på date

Da Johan møtte Jessica, valgte han å være åpen om det mørkeste.

Han skulle jo dø! Så blir han bevisstløs igjen.

Neste gang Johan våkner, finner han seg selv i ei seng på Ullevål sykehus, med apparater tilkoblet kroppen fordi legene er redde for at hjertet hans skal kollapse.

- Og i hodet mitt var alt stille. Alle katastrofetankene som til enhver tid hadde okkupert hjernen, de var borte.

- «Kanskje betyr det noe at jeg fortsatt er her», tenkte jeg.

Dette var ei sein natt i november for to år siden. Johan, som er blitt 30 år, hadde bestemte seg for at nå måtte det ta slutt dette livet. Uansett hva han gjorde, kom angsten alltid til å være der. Det var håpløst. Mesteparten av sitt voksne liv hadde han gått i terapi, uten at tilværelsen ble noe enklere. Nå var det nok.

Mobbingen begynte allerede da han gikk på barneskolen i Karasjok. Det gikk så langt at skolen foreslo hjemmeundervisning fra han gikk i fjerde klasse.

- Jeg ble veldig ensom. Å ha hjemmeundervisning var nesten som å være innlagt på lukket avdeling, og det var på den tida jeg utviklet sosial angst, selv om jeg ikke da visste at det var det det var. Jeg visste bare at det var umulig å gå ut. Å gå i butikken krevde flere timer med forberedelser.

Han kom tilbake i klassen på ungdomsskolen, men mobberne var der fortsatt, uten planer om å slutte å mobbe ham.

- Mange vet ikke hvorfor de mobber, eller hva det kan påføre andre.

- I dag tenker jeg at det kanskje kunne hjulpet hvis mobbere fikk et innblikk i hva mobbing gjør med dem som blir utsatt.

Eller hvordan det er å ha angst.

Johan mener også at forståelsen for samisk kultur er viktig.

Muligens kunne det gjort en forskjell for ham, tenker han.

-Ble du mobbet fordi du var same?

- I Karasjok har vi samer som har rein, og samer som ikke har rein.

Jeg ble mobbet av noen som hadde rein.

- Det kan hende jeg ble mobbet fordi jeg var annerledes. Jeg var lang, hadde ofte langt hår, og kom tidlig i puberteten, sier han og rister litt på hodet.

Først for noen år siden fullførte Johan videregående skole. Han flyttet til Oslo i 2011 og begynte i terapi, noe han velger å tenke at hjalp, i hvert fall litt.

I perioder bodde han i Karasjok og spilte trommer i bandet Felgen, eller han bodde i Oslo og gikk på skole. Det var i disse åra selvmordstankene begynte å komme. Tanker han ikke skjønte hvordan han skulle håndtere, og som endte i ei seng på Ullevål i 2017.

Det var en messengermelding til ekskjæresten som gjorde at han ble funnet den novembernatta. Hun var våken da den tikket inn en gang etter midnatt, skjønte at noe var galt, ringte moren til Johan, som ringte broren hans som lå og sov i samme leilighet som Johan, som igjen ringte ambulansen.

- Jeg ble liggende på sykehuset i to dager, og der begynte jeg å tenke på hvor utrolig bekymret familien min måtte være. «Hva føler de når jeg kunne gjøre noe sånt?» Da jeg kom hjem, ble vi mer åpne mot hverandre, vi begynte å snakke mer om hva vi føler.

Johan fikk oppfølgingstimer hos psykolog, og var der to ganger før han innså at dette var jo akkurat det han har gjort halve livet. Sittet og snakket med en profesjonell. Fortalt den samme historien.

- Hvis livet mitt skal bli annerledes, må jeg gjøre noe selv, tenkte jeg. Jeg har ingenting å tape. Og da jeg kom hjem fra sykehuset, hadde frykten i kroppen av en eller annen grunn forsvunnet. Det var befriende.

Han bestemte seg for å begynne å trene, følte seg håpløs første gang han kom inn på treningssenteret, men håpløsheten gikk over.

- I dag tenker jeg at trening har vært min beste terapi. Den og åpenheten. Jeg tør å snakke om det som er vanskelig.

- Jeg valgte å skrive om hendelsen på Instagram da jeg skjønte at det gikk rykter om meg hjemme i Karasjok. Da er det bedre at folk får vite hva som skjedde meg, fra meg selv. Og folk syns det var bra. Som regel poster man de fine tingene på sosiale medier, men det gjør bare at de som sliter, tenker at de er alene om å ha vanskelige tanker.

For noen uker siden tok Johan fagbrev og ble mediegrafiker.

Han sitter i stua hjemme i Oslo sammen med kjæresten Jessica.

Hun fikk vite om selvmordsforsøket allerede en av de første gangene de traff hverandre.

- For oss er åpenheten viktig. Mange forbinder psykisk helse med noe som er tabubelagt.

Men det er ikke det, det er normalt.

For et knapt år siden ble Johan intervjuet av den samiske avisa Sagat, og deretter bedt til NRK Sapmi for å snakke om det Johan kaller «hendelsen» i studio.

- «Tør jeg dette», tenkte jeg først. Men så er det sånn at noen må prate om slike ting, og jeg har en stemme. Hvorfor skal jeg ikke bare bruke den. Jeg har ingenting å tape.