Fortelleren

Fem bind brukte Karsten Alnæs (64) på å skrive Norges historie. Hans egen historie handler om en ukjent bror, en voldelig far - og en reddende engel av en kone.

TORSDAG formiddag utenfor det alnæske hjem på Nordstrand. Vi ringer på. Venter. Ingenting skjer. Vi ringer på en gang til. Finn Graff ser på klokka. Var det klokka elleve? Brått smeller døra opp, det bjeffes og ropes: {ndash}De er fra Dagbladet! Ta dem, Tilla! Ut hopper en ilter, velfødd springer spaniel. Hun bjeffer og logrer, og så står han der selv i døråpningen, smilende og hilsende med sin venstre hånd.{ndash}Kom inn, kom inn, beklager rotet, vi har håndverkere i huset. {ndash}Kan vi gå ovenpå?{ndash}Ja visst, sier Karsten Ivar Alnæs og løper lett opp trappene til rommet oppunder taket, der han satt i sju år og skrev 3000 sider norgeshistorie. Mellom trær og over hustak ser vi Oslofjorden. På veggene henger bilder fra Kristiansund, der henger et bilde av kona, men først og fremst er det bøker. Oppslagsverk, historiebøker og ordbøker på spansk, fransk, tysk, engelsk, italiensk og portugisisk. Der står en sofa med slumrepledd, der står en lys og slitt stressless. {ndash}Jeg står opp i sekstida, lufter bikkja, gir den mat og tar meg en kopp kaffe. Og så går vi opp hit. Hun legger seg der og jeg setter meg der, sier han og peker henholdsvis på stresslessen og kontorstolen. {ndash}Det er min fine tid. {ndash}Klokka seks er tidlig?{ndash}Ja, men det er slikt som skjer med alderen. Man våkner tidligere og tidligere. Så kan det jo hende at jeg setter meg i stresslessen ved tolvtida, og da våkner jeg ikke før telefonen ringer. Nei, skal vi gå ned? NÅ ER DET EUROPAS HISTORIE som skal gjennom hodet til Karsten Alnæs og ut i bokhyllene. Det første bindet er allerede underveis. {ndash}Jeg er akkurat som en alkoholiker, bare at kunnskap er mitt rusmiddel. Jeg leser, blir beruset og har det moro. For eksempel det å sette seg inn i livet til en mann som Immanuel Kant. Forsøke å se ham i en historisk sammenheng. Hvordan levde han, hvem spiste han middag med, og hva serverte han sine gjester? Finne de pirrende anekdotene som gjør ham menneskelig. Alle er jo av kjøtt og blod, alle har vi drifter og svakheter. {ndash}Har du god hukommelse?{ndash}Jeg husker tall, jeg husker navn, og jeg husker begivenheter. Men jeg husker bedre det jeg leser, enn det jeg selv opplever. Hvis jeg seinere skal fortelle kona hva jeg har sagt i dette intervjuet, så vil jeg ikke huske særlig mye. Dersom hun hadde vært til stede, ville hun husket alt. Kvinner husker alltid hvordan replikkene falt. {ndash}Det er det som gjør det så farlig å krangle med dem.{ndash}Ja, ikke sant? Der har vi lite å stille opp med. {ndash}Husker du ansikter? spør Graff. {ndash}Nei, jeg har problemer med å huske hvordan de ser ut, og hva de heter. {ndash}Er det derfor du kaller meg Halvor?{ndash}Gjør jeg det? Ja, det er typisk. Det er typisk. Da jeg var lærer, byttet jeg alltid om navnene på dem i klassen. Du er et offer for min distraksjon. Man skal huske navn på mennesker. Det er et forferdelig negativt trekk ved meg. {ndash}Du har vel så mye annet i hodet?{ndash}Når man skal huske historie, er det ikke plass til så mye annet. Som en god venn av meg sier: «Det er bare ståplass igjen i hodet ditt.» KARSTEN ALNÆS FYLLER LIKEVEL PÅ. Mye faller ut igjen, som han sier, men han leser og leser, han leser bøker på engelsk, tysk, fransk, portugisisk og spansk. {ndash}Jeg forbruker bøker. Jeg leser og noterer alt jeg kan få bruk for. Jeg kan sette en stor strek i margen, og foran i boka skriver jeg «se side det og det». Så brutal må jeg være. Og så redigerer og gjenforteller han. Flere titalls tusen nordmenn har kjøpt de fem bindene med norgeshistorie. På søndag kunne vi se det første TV-programmet basert på bøkene, og de neste ukene skal vi se ham reise landet rundt og fortelle oss om hvorfor Norge er blitt som det er blitt, og hvorfor vi nordmenn er som vi er. Han forteller ikke bare om konger og slag, men finner hverdagsmennesker i historien som er betegnende for den tida de levde i. Mentalitetshistorie kalles det. {ndash}Hvilken person sier noe om vår tid?{ndash}Ja, jeg har for eksempel registrert fenomenet Mette-Marit. Ved at hun giftet seg med kronprinsen, kan vi tydelig registrere at vårt forhold til enslige mødre er annerledes nå enn for tjue år siden. En tilsvarende holdningsendring kunne vi registrere da den homofile samboende Jens Torstein Olsen ble residerende kapellan i Majorstuen menighet. Det er et registrerbart fenomen, som forteller at holdningen til homofile er fullstendig endret siden 1972, da det var kriminelt.{ndash}Hvordan er det å se seg selv på TV?{ndash}Forferdelig! Jeg liker ikke å se meg selv på fjernsyn i det hele tatt. Jeg føler meg fremmed og rar. Men jeg kunne jo ikke si nei til å... til å...{ndash}Bli berømt?{ndash}Ja, nei, det gir jeg faen i. Jeg er jo ikke glad i offentlighet. Men jeg kunne jo ikke si nei til å formidle noe jeg er tent på. Jeg er jo gammel lærer, og når jeg finner noe, og det gjør jeg hele tida, synes jeg det er morsomt å fortelle det. KARSTEN ALNÆS ER CAND.PHILOL. med hovedfag norsk. Hans kone Nina tok nylig doktorgrad i norsk litteratur, mens sønnen Jørgen (28) og datteren Maria (26) foreløpig har hovedfag. {ndash}Det var jeg som begynte, og dette forteller om min evne til å hjernevaske mine omgivelser, sier Alnæs. Uansett om han titulerer seg som lærer, forfatter eller journalist, driver han alltid med det samme: formidling. Som nå, når han sitter i stolen og snakker om Wolfgang Amadeus Mozart, eller nå når han snakker om værforholdene under den spanske armada, eller når han snakker om Tor Jonsson. Han er ingen gestikulerende forteller, men han kan sine årstall og anekdoter, han snakker om innføringen av det geniale titallssystemet i 1430, om de spanske malerne Goya og Velasquez, og om den nederlandske Jan van Eyck. Han forteller om den kritikerroste boka «Sabina» og om foredraget om psykoanalyse han holdt i det argentinske vitenskapsakademiet. På spansk. {ndash}Da var jeg stolt. Han snakker om bedehuskulturen og sekulariseringen av Norge, om Freud og Jung. Og han kan tilsynelatende fortsette å snakke om hva det skal være, dersom ikke noen snart avbryter ham. {ndash}Jeg var, og er fortsatt, en stor beundrer av Freud, og jeg må... {ndash}Hva har du lært av å lese Freud og Jung?{ndash}Det er mye. {ndash}Men essensen?{ndash}He-he. Jeg har lært at menneskene har et skyggeland i bevisstheten hvor det gjemmer seg fortrengte, dunkle, vonde følelser og drifter. Og de kan ta makten over oss og forandre oss, i den ene eller andre retning. Jeg har lært at vi fortegner og forskjønner bildet av oss selv, av andre og den verden vi lever i. At vi alle har en tilbøyelighet til selvdestruksjon og ødeleggelse av andre.{ndash}Vi har alle et mørkeland. {ndash}Men for å takle hverdagen, må vi skape et annet bilde av oss selv og verden. Det er klart at vi alle påvirkes av foreldre og miljøet vi vokser opp i. Men mennesker vi treffer seinere, kan utøve en like sterk innflytelse. De mellommenneskelige forholdene har utrolig mye å si for hvordan vi har det og hvem vi er. {ndash}Hvem har betydd mest for deg?{ndash}Kona mi, sier han kontant. {ndash}Hun har vært en motor i livet mitt. Ja, hun har det. Nina har brukt sine evner til å inspirere meg. Hun har vært heldig for meg. Hun har vært kritisk, konstruktiv og streng. {ndash}Hva mener du med streng? spør Graff.{ndash}Jeg ber henne lese gjennom manus, hun er klok og en god rådgiver. Hun har stanset et par prosjekter, og det er jeg veldig glad for nå. {ndash}Hører du på henne?{ndash}Som regel gjør jeg det. Noen ganger kan jeg gå gjennom store traumer. Ja, så surmuler jeg og truer med å kaste hele manuset, men så går det ei uke, og jeg tenker: «Kanskje det ikke er så dumt det hun sier?»TIL SOMMEREN HAR DE VÆRT GIFT i 30 år. De møttes i 1971. Hun var 20 år og student på Journalisthøgskolen. Han var 13 år eldre, lærer og skilt tobarnsfar. {ndash}Hvordan holder man ut med samme kone i 30 år?{ndash}Nei, det vet jeg ikke. Hvem er det som har skrevet og sagt noe om dette her da? spør han seg selv, han leter i hodet. {ndash}Jo, det er han forferdelige som tok livet sitt da han var 23 år gammel. Han jødiske i Wien... Som skrev «Geschlecht und Character». Otto Weininger! Han mente at mann og kvinne har egenskaper som kunne virke gjensidig befruktende. At det var en fysisk realitet. Det tror ikke jeg, men... Kjemien, altså. Jeg har ingen oppskrift... Jeg er jo selv skilt. Men jeg tror at Nina og jeg hadde et heldig utgangspunkt. At vi har personligheter som gjensidig har virket befruktende på hverandre. Mmm. Hun er ærlig, åpen og direkte og gir seg ikke før jeg har gått i meg selv. Det har jeg hatt godt av. {ndash}Hvordan da?{ndash}Fra barndommen av var jeg ganske usikker, sier han. Han ble født på Hønefoss, men åtte år gammel kom han til Oslo. Foreldrene var fra Kristiansund. Moren Inger var frisør. Faren Kasper var presteutdannet, og beundret henne over alt på jord, og ble lærer da hun ikke ville være prestefrue. {ndash}Far var fryktelig streng og puritansk, ikke særlig snill. Jeg fikk mye bank, og var nervøs og urolig. Selv om jeg gjorde det greit på skole og universitet, hadde jeg med meg dette dårlige selvbildet. Og så møtte jeg Nina. Hun var det motsatte. Jeg hadde fandenivoldskheten, annerledesheten og energien. Hun hadde roen, sjenerøsiteten og varmen. Det er klart at når et menneske gir deg så mye, så blir man takknemlig. {ndash}Man må finne den rette?{ndash}Det høres forferdelig banalt ut. I utgangspunktet vet man aldri hvem som er den rette. Dette har med flaks og uflaks å gjøre. Og så tror jeg... han stanser igjen: {ndash}Vi har hatt noen tøffe tak med sykdom og død i familien. Det har brakt oss nærmere hverandre. {ndash}Er det derfor du nå karakteriserer deg selv som «verdens lykkeligste menneske»? {ndash}Ja. Jeg gjør det. Når du har sett de mørke sidene av livet, så setter du pris på de lyse sidene. Du gjør det altså. Du opplever at du er privilegert. {ndash}Som du har skrevet: Memento mori?{ndash}Ja. Nettopp. Husk at du skal dø . Det tenker jeg ofte på. Og på Horats. Jeg har ham på nattbordet, vent litt, sier Alnæs, reiser seg, går mot døra, stanser opp et øyeblikk midt på gulvet, før han igjen skyter fart og løper opp trappene. Han blir lenge borte. Så kommer han ned igjen, litt beskjemmet. {ndash}He-he. Jeg hadde jo glemt at vi har arbeidsfolk oppe. Vi har hatt en lekkasje og nå maler de. Alle bøkene er ryddet. Men det jeg skulle si, var at diktet av Horats {ndash} «Carpe diem» (Grip dagen). Tenk at du er ung, at du skal danse, at du skal nyte og ikke tenke for mye på fortida eller framtida. Leve her og nå. {ndash}Klarer du det?{ndash}Nei. Men det er et ideal. Hvis nåtida bare blir et krysningspunkt mellom et gammelt savn og en drøm om framtida, forsvinner alt. {ndash}Det var godt sagt. Er det du som har kommet på det?{ndash}Nei, nei. Jeg tror du er gæren. Det er fra en katalansk dikter som heter Lloreng Villalonga. DET ER OGSÅ ANDRE som har påvirket Karsten Alnæs. I 1986 fikk han et brev i posten fra en ung kvinne som hadde sett ham på fjernsyn. Hun skrev at hennes far var født av en kvinne fra Kristiansund, men at han var satt bort på et barnehjem på Enerhaugen i Oslo, og siden adoptert til Hammerfest. Selv hadde han aldri brydd seg med å oppsøke sine røtter, men hun lurte på om Karsten kunne være hans bror. {ndash}Min mor var for lengst død da dette skjedde, men så spurte jeg min mors yngste søster om dette. Hun begynte å gråte. Jo, min mor hadde fått et barn som hun ble tvunget til å gi fra seg. Vi er like som to dråper vann. Det er helt nifst. Han er ni år eldre. {ndash}Visste din far om dette?{ndash}Det vet vi ikke. Jeg har lurt mye på det. Dette har vært min mors store tragedie gjennom livet. Det er derfor jeg er så opptatt av enslige mødre. {ndash}Hvordan var det å treffe sin bror? {ndash}Rart. Kjell, som han heter, er en varm og sjenerøs personlighet. Han er mindre enn meg, men ellers er vi like. Han har tre barn, og er offiser og spesialist på stridsvogner. Nå bor han på Eidsvoll, og er meget historieinteressert. Først og fremst militærhistorie. {ndash}Så denne historieinteressen er kanskje genetisk?{ndash}Det er ikke umulig. Det er absolutt ikke umulig. KARSTEN ALNÆS ER IVRIG JOGGER. Før drev han med friidrett, han har 11,1 på hundremeter, og av alle ting er han en habil håndballspiller. Nå skal det legges til at Alnæs har en deformert hånd etter at navlestrengen surret seg rundt høyre håndledd under fødselen. {ndash}Men av alle ballsporter: Hvorfor håndball? {ndash}Jeg var rask og lærte meg å skyte med venstre, og så var det etterspørsel etter raske venstreskyttere. Hva er det Freud sier? Man kompenserer. {ndash}Hvordan har hånda påvirket livet ditt?{ndash}Det har nok antakelig ført til at jeg er blitt forfatter. Da jeg var yngre, ville jeg til sjøs, men eh... Jeg tenker ikke så mye på det, bortsett fra at det har gitt meg en unnskyldning. Jeg sier til min kone at det er på grunn av hånda at jeg er upraktisk. Men så har jeg jo møtt snekkere med ei hånd. {ndash}Så det er en dårlig unnskyldning?{ndash}Ja. Jeg er upraktisk. Ganske keitete. Og der er jeg lik min far. Han var også keitete, men i motsetning til meg skulle han gjøre alt selv. Til min mors fortvilelse. Det så ikke ut hjemme hos oss fordi han skulle male og snekre. Det slipper i hvert fall min kone. Men det er jo dyrt å ha håndverkere i huset, selvfølgelig. {ndash}Jeg har sett likninga di. Du har råd til det?{ndash}He-he. Det er typisk Dagbladet. I år blir det ikke så mye. Det er et meget stort fall i inntekten min. Den er mer enn halvert. Han har tjent godt på sitt forfatterskap de siste åra. På det beste hadde han ei årslønn på 2,6 millioner. {ndash}Det kom helt overraskende på meg. Men det kom godt med. Nå er lønna helt normal. HAN BEGYNNER Å BLI RASTLØS. Han sitter urolig. Han begynner å svare med enstavelsesord. Han reiser seg og setter seg. Og så ringer det på døra! Alnæs sier ingenting, han spretter opp av stolen og forsvinner. Han snakker med noen der ute og kommer inn med ei pakke. Han legger den på bordet, han gliser, han river opp papiret. Det er ei bok. Han holder den på armlengdes avstand. {ndash}Et historisk øyeblikk. Det første bindet av Europa-historien, sier han med et snev av påtatt høytid, han begynner å bla, han ser på bildene, mumler «ikke verst», han blar seg fram til siste side:{ndash}Ja, nei, den er ikke på mer enn 645 sider. Da er det ikke personlig rekord. Bind to av norgeshistorien var jo på nesten sju hundre. hallgeir.opedal@dagbladet.no

<B>Europeeren: Nå er forfatteren aktuell med det første bindet om Europas historie.
Forfatteren: En ung forfatter med følelser og hår.
Fem bind om Norge: Alnæs norgeshistorie ble til over 7 år. 3000 sider ble det.
<B>I LISBOA:</B> Alnæs har skrevet bok om byen som han er i på bildet.