Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Fortsatt Liv

Liv Ullmann (65) mener det var helt grusomt å se andre vinne Oscar. Heldigvis får hun snart Det europeiske filmakademiets ærespris.

- JA, JEG HAR også hørt at jeg er blitt så ku-u-l, sier Liv Ullmann, og avslører at dette er et ord hun sjelden legger i sin munn.- Men jeg vet ikke om jeg liker det så godt, det er en ufarlig betegnelse på en gammel dame. Men jeg har ikke blitt ku-u-l. Jeg har alltid hatt det moro.- Det har kanskje ikke kommet så godt fram?- Nei. Ikke her i Norge. Helt siden hun i 1957 ble jagd opp ei trapp av Leif Juster i «Fjols til fjells», har nordmenn slitt med å bestemme seg for hvem Liv Ullmann egentlig er. Men nå blir Liv Ullmann altså kalt for kul. Kanskje var det etter at hun takket nei til å spille seg selv i serien «Sex og singelliv», eller da hun på TV2s «Senkveld» fortalte at hun i yngre dager datet Sean Connery.DET ER TORSDAG formiddag i Oslo. På toppen av Grand Hotel nyter eldre fruer wienerbrød og kaffe. Noen nipper til hvitvin fra slanke glass. - Jeg vil gjerne ha en Battery, sier Liv Ullmann. - Battery? Fjortisdrikken Battery?- Ja. Aller helst drikker jeg Red Bull, men det finnes jo ikke i Norge. Men når jeg ser på klientellet her, så har de nok ikke Battery. Da tar jeg bare en Farris, takk. Det er skuffende lite divatakter over Norges største filmstjerne. Kledd i svart bukse og en beige genser. Usminket og bustete på håret. Men det gnistrer fortsatt i blikket som lenge var kjent for å gi all verdens lidelse et ansikt. I de dager da Liv Ullmann ble parodiert fra alle scener og kanaler, inviterte Claus Wiese henne i tv-studio. Midt i sendingen ville programlederen vise noen av parodiene. Sikkert rart for gjesten, men hun smilte etter beste evne av den ene parodien etter den andre.- Jeg tenkte at parodiene var veldig dårlige. Men så kom det en som var fantastisk bra. Og så var det meg selv. Da forsto jeg plutselig at det var en grunn til å parodiere meg, sier Ullmann.Nå er det bare imitatorer med Tor Erling Staff og Yngve Hågensen på repertoaret som henter fram klisjébildet av Liv Ullmann med røst som sprekker på en underfundig trøndersvensk dialekt. - Er det du eller omgivelsene som har endret deg?- Jeg vet ikke, men kanskje har det litt med meg å gjøre. Før var jeg veldig opptatt av å snakke om saker jeg syntes var viktige. Jeg var ambassadør for UNICEF og flyktningorganisasjonen IRC, og snakket for mye om det på tv. Det jeg var engasjert i måtte alle bli opptatt av - med en gang.- Det er da sympatisk med engasjement?- Ja, men ikke å tro at alle andre skal bli like engasjert i det du nettopp har blitt berørt av. Det er kanskje å være selvopptatt.- Er du opptatt av hvordan folk ser på deg nå?- Jeg har stort sett gitt opp, og var nok mer behagesyk tidligere og ville gjøre alle fornøyd. Nå vet jeg hva som er viktig, og det har gjort meg lykkeligere. Som instruktør er jeg oftere i situasjoner der jeg ikke kan være den snille, lille piken lenger.TIL SOMMEREN SKAL hun instruere Kate Winslet, John Cusack og Annette Bening i Ålesund. Liv Ullmann er både manusforfatter og regissør for filmatiseringen av Henrik Ibsens «Et dukkehjem». Meningen var å begynne i januar, men vintermanuskriptet ble skrevet om til sommer. - Hva kan stoppe prosjektet?- Nei, det er vel penger. Men det er ingen vits i at jeg snakker om det, siden jeg ikke har noe med den biten å gjøre. Det er frustrerende å vente. Jeg vil at saker skal bli gjort i går. Nå gleder jeg meg enormt til å komme i gang, og er styrtfornøyd med sommermanuskriptet. Du aner ikke hvor lykkelig jeg er når jeg skriver. Plutselig kan klokka bli fem om morgenen uten at jeg skjønner hvor tida ble av. Det er fint å vite at du er med i livet og har noe å gi når du er 65 år.- Du har ikke vurdert å roe ned?- Jeg har en farlig egenskap som er å være lat, og kan ende som en potetdame som sitter i sofaen og ser tv hele dagen. Men jeg er i en fantastisk situasjon der jeg får tilbud som jeg ikke forstår at jeg får. Plutselig er jeg blitt manuskriptforfatter. Det hadde jeg aldri regnet med. - Koketterer du nå?- Nei. Jeg skjønner det virkelig ikke. Filmene jeg har levert er bra, men det forbauser meg at jeg får slike fantastiske tilbud fra store filmstudioer i USA. LIV ULLMANN jobber hjemme i Oslo. På hytta i Sandefjord. I den lille leiligheten i New York. Hjemme hos kjæresten Donald Saunders i Boston, og på hansferiested i Florida.- Hvor føler du deg hjemme?- Jeg er helt norsk, og har hjemmet mitt her. Men jeg har mange baser, og har alltid flakket mye. Hjemme er meg selv, vil jeg tro. Reisingen gir meg impulser og glede. Jeg klager og sier jeg vil slutte, men det er ikke sant. Jeg velger det jeg ønsker.- Hva er planen din nå?- La meg nu se, sier Liv Ullmann, og forteller om en reiseplan på samme måte andre leser høyt fra ei handleliste.Først skal hun på privat tur til Tyskland. Videre til New York der «Sarabande» skal vises på kino. Deretter skal alle filmene hun har regissert vises på en filmfestival i Chicago. Så skal hun til Barcelona 11. desember og motta Det europeiske filmakademiets ærespris. Filmakademiet mener at samarbeidet mellom Ingmar Bergman og Liv Ullmann «førte til noen av de meste uforglemmelige øyeblikk i filmens historie».- Er skuespillerkarrieren din over?- Ja. Det måtte i så fall bli om Ingmar skal gjøre noe, da kan jeg ikke si nei. Han er jo 87 år.- Er det sant at du ikke har fått tilbud om en seriøs filmrolle i Norge siden 1969?- Ja. Og det er rart. Noen sier jeg har fått tilbud, men å våkne opp i senga med Harald Heide-Steen jr. og si «god morgen» er ikke et spesielt godt tilbud.- Hvorfor ble det sånn?- Jeg vet ikke. Det skyldes ikke høye honorarer, for det har jeg aldri bedt om. Men spør du meg mer om det, blir jeg bare grå. Men unnskyld meg; kan jeg gå og vaske hendene nu? Liv Ullmann reiser seg og går i retning av toalettet.LIV ULLMANN BLE født i Tokyo 16. desember 1938. I februar 1941, ti måneder før Japan angrep Pearl Harbor, flyttet familien til Canada og treningsbasen Little Norway i Toronto. Faren Viggo jobbet som flytekniker i det norske flyvåpenets treningsleir. I 1943 flyttet familien Ullmann til New York der faren tjenestegjorde i en komité som planla hva som skulle skje i Norge når krigen var over. Men Viggo Ullmann rakk aldri hjem igjen til et Norge i fred. Juni 1945 døde han, trolig av det som var seinskader fra en arbeidsulykke. Liv var seks år. Sammen med den to år eldre søstera, og mora på 35 år tok de båt hjem fra New York august samme år.Øynene blir blanke når Liv Ullmann snakker om faren.- Pappasavnet er stort, sier hun. En trøst har vært ei lita bok. Gjennom Livs første leveår skrev foreldrene til henne i ei minnebok. Like før Livs ettårsdag skriver faren: «...For nu er det krig i Europa, Liv, og mennesker dreper hverandre og er onde mot hverandre, og ingen vet hva som vil skje i morgen! Men vi må stå sammen bestandig, Liv, og elske hverandre som vi gjør i dag. Og far og mor vil be for at du må få bli stor i en verden som man ikke må skamme sig ved! Og det må du hjelpe til med når du blir stor!»- Det er så nydelig skrevet. Og noe jeg gjerne vil leve etter.- Husker du mye av faren din?- Jeg husker vi gikk på en vei, han hadde skinnfrakk på seg, jeg holdt ham i hånda, og han klemte meg. Det er det eneste jeg husker. Eller...det er et minne. Jeg har nok laget det selv, og det er fra siste gangen han ble lagt inn på sykehuset. Vi sitter på en stol, han tar hånda mi og sier at «du og jeg skal se hverandre i en annen og bedre verden». Om det er sant, måtte han jo vite han skulle dø.- Kanskje han gjorde det?- Hm. Det hadde vært fint. Jeg er jo sentimental, og husker jeg satt og så ut av vinduet og skrev brev til pappa. Jeg tenkte at han kanskje ville fly forbi og tenke: «Stakkars, Liv som sitter der og skriver brev.» Og så ville han passe på meg. Men det var jo bare tull. Han fløy ikke forbi.17 ÅR GAMMEL fløy Liv Ullmann til London. Hun ville bli skuespiller. I et halvt år gikk hun til ei tjukk dame og leste engelsk, hun gikk på teater, og hun fordypet seg i verdensdramatikken. Tilbake i Norge var hun for ung for Teaterskolen, men fikk likevel sin store debut som Anne Frank på Rogaland Teater i 1957 da hun var 18 år. To år seinere fikk hun hovedrollen i «Ung flukt». En prest fra Sørlandet anmeldte filmen for usedelighet. Det skyldes i hovedsak en badescene som i dag er like uskyldig som en time konfirmasjonsundervisning.Liv Ullmann var en stigende stjerne. Hun ble gift med en lege, flyttet til Oslo, gjorde suksess på teaterscenen, traff Ingmar Bergman på studietur i Stockholm, fikk tilbud om filmrolle i Sverige, jobbet i Sverige, skilte seg fra legen, fikk dattera Linn med Bergman, spilte inn nye filmer, og flyttet fra Ingmar Bergman. Så, i 1972 ble hun nominert til Oscar som beste kvinnelige skuespiller for rollen som Kristina i Jan Troells film «Utvandrarna». Det var det samme året Liza Minnelli gjorde sitt livs rolle i «Cabaret» - og vant.Fire år etter var Liv Ullmann igjen nominert som beste kvinnelige skuespiller i Ingmar Bergmans film «Ansikt til ansikt». Det var det samme året som Faye Dunaway gjorde sitt livs rolle i «Network» - og vant.- Hvordan er det å sitte i salen og ikke vinne?- Fryktelig! Helt forferdelig! Hjertet slår så veldig fort, et annet navn blir ropt opp, og alt blir helt uvirkelig rundt deg. Du skal holde maska og late som «ahh, tenk at hun vant; det var akkurat det jeg ønsket meg hele tida!». Det er jo helt grusomt.HUGH HEFNER LOKKET Liv Ullmann på hagefest. Paul Newman kom på besøk i garderoben da hun spilte Nora i «Et dukkehjem» på Broadway. Woody Allen hentet henne i limousin for at de to alene skulle se på hans siste film. Hun prydet coveret til Time under tittelen «Hollywood\'s New Nordic Star».Men det ble ikke helt sånn. Etter filmen «Tapte horisonter» uttalte Woody Allen «Hvis jeg måtte leve livet mitt om igjen, ville jeg gjøre alt som før, med ett unntak: Jeg ville aldri ha sett Liv Ullmann i «Tapte horisonter». Liv Ullmann angrer ingenting.- Det var jo kjempegøy! Jeg var 30 år og hadde ingenting å tape, bodde i et fantastisk hus og fikk mange venner. Jeg opplevde noe som mange gjerne vil oppleve. Jeg gjorde fire filmer, men Hollywood og jeg var ikke skapt for hverandre. Men jeg gikk aldri rundt og hadde det vondt.- Heller ikke etter slakten av filmen «Tapte horisonter»?- Jo, sikkert da jeg leste kritikkene. Men det er glemt. Tenk hva jeg opplevde og kunne fortelle? Jeg skrev to bøker som ble internasjonale bestselgere. De bøkene har betydd mye for meg, både økonomisk og for berømmelsen. BAK BERØMMELSEN OG rekken av beundrere levde drømmen om å være «en trofast kvinne som følger sin mann i tykt og tynt, avler mange barn og lever i pakt med sin Gud». Akkurat som Liv beskriver rollefiguren Kristina hun spilte i filmen «Utvandrerne». - Jeg elsket å spille den rollen, og skulle gjerne vært en sånn kvinne.- Du ville levd som Kristina?- Vel, jeg ønsket meg det da jeg var ung. Men jeg passet jo ikke til det. - Når skjønte du det?- Nei, det var vel da jeg ikke var jomfru lengre. Mamma sa at man er jomfru når man gifter seg. Det var det jeg håpet på, da. Lite stemte med de idealene jeg vokste opp med.- Var det vondt å erkjenne?- Lenge hadde jeg en liten pike inni meg som spurte hvorfor gjør du det? Og det? Det var en liten 13-åring som ikke ville gi opp. Nå er det mange år siden hun ga opp, men lenge undret hun. Jeg hørte nylig et debattprogram der noen grusomme norske prester snakket om homoseksuelles liv. Da var jeg lykkelig over at jeg ikke ble som Kristina. For da hadde kanskje jeg også blitt en mørkedame fordi livet ikke hadde lært meg noe som helst, og ikke forstått dette med å elske. Jeg er glad for erfaringen jeg har. LIV ULLMANNS FØRSTE mann Hans Jakob Stang var i hennes andre bryllup. Hun er gift, skilt og sammen igjen med Donald Saunders. Ingmar Bergman har hun alltid stått nær.- Du har et godt forhold til dine tidligere menn?- Ja, hvorfor ikke? Vi er jo så glade i hverandre.- Er det så enkelt?- Selv om et forhold tar slutt, så finnes det noe annet som kan utvikle seg videre. Sjalusi, mistenksomhet og underlegenhet blir borte når et seksuelt forhold er over. Og da er det så mye annet. Ingmar og jeg ble egentlig venner først da det hele var over. - Hva setter du pris på hos en mann nå i forhold til da du var 20 år?- Det er når blikk utveksles at noe skjer, men de blikkene får jeg ikke lenger. Det jeg synes er fint med en mann i dag er at han er intelligent, har humor og medfølelse. - Det sies at du i din ungdom kunne gå inn i et rom og alle menn ble forelsket?- He-he. Skuespiller Erland Josephson og jeg utviklet en teori som en liten spøk. Teorien var at om jeg så på menn på en spesiell måte, fikk jeg dem. Og det...det brukte å gå. Men jeg behøvde jo ikke å følge det opp. Det er kjempelenge siden, og jeg vet ikke om dette er sant eller bare en god historie. Men det er noe med dette å bare være stille og bare se på dem, sier Liv Ullmann - og blir helt stille.MELLOM ULIKE MANUSPROSJEKT skriver Liv Ullmann om stillheten, ei bok om den blå timen. Den timen hvor lyset forsvinner og natta kommer. Om stillheten mellom et fantastisk orkesterverk og applausen. De små pausene mellom to mennesker som snakker sammen. Liv Ullmann skriver alt for hånd. - Jeg har en fantastisk sekretær i New York som kan mine kråketegn. Jeg fakser til henne, og hun skriver det sånn fint inn og fakser tilbake. Jeg retter, og sender tilbake. Alle mine manuskript har gått ti tusen ganger gjennom faksen. Det blir store telefonregninger, men det er det verdt. Å skrive for hånd gjør meg lykkelig.- Er det vegring for ny teknologi?- Det er stor vegring for teknologien. Donald har gitt meg en pc, men jeg har ikke brukt den. Jeg har jo en hang til å sitte foran tv, så tenk om jeg blir sittende? Nei, jeg vil ikke. Jeg har sett lister fra Internett over filmer jeg har spilt, og de listene er fulle av feil...Liv Ullmann drar håret lett bort fra ansiktet, lener seg selvsikkert tilbake i stolen, smiler og kan nok oppfattes som kul der hun sier:- Så den er jo ikke helt til å stole på den der Internetten. kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no

Arkivfoto: Lars Eivind Bones
Arkivfoto: Tom Martinsen
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media