Fra en morders hånd

Det måtte en drapsmann til for å hogge ut løvene som vokter Stortinget.

SØNDAG KVELD, 3. NOVEMBER 1856. Det regner i Bergen. På et folketomt sted utenfor byen står Gudbrand Eriksen Mørstad og venter på sin kamerat Knut Olson Offerdalen. I lomma har han en kniv han snart skal bruke. Han ser ingen annen utvei.OSLO SENTRUM, EN VÅRDAG I 2004. Rikspolitikere haster som vanlig inn i landets nasjonalforsamling. På veien passerer de granittdyrene som har gitt Løvebakken sitt navn. I snart 140 år har de to dyrene voktet Stortinget. Løvenes fikk sin ro og trygghet fra en knivmorder fra Valdres.I 1829 BLIR GUDBRAND Eriksen Mørstad født i Øys-tre Slidre i Valdres. På gården er det trangt om plassen. Kårene blir ikke bedre av at Gudbrands far stadig er på kant med loven, et liv som snart fører ham bak murene.Dermed må mor og unger klare seg sjøl.Gårdsarbeid faller Gudbrand langtekkelig, annet fast arbeid likeså. Gutten er riktignok fingernem, og lager kniver, slirer og annet verktøy for dem som er villige til å betale. Men mangel på tålmodighet stopper ham fra å drive det til noe.AV SAMBYGDINGENE OMTALES GUDBRAND Eriksen Mørstad som en tjukkvoksen kar, ikke særlig høy, brunt hår og blå øyne. I tillegg hadde Gudbrand ei stor svart vorte på venstre øyebryn. Gudbrand blir likevel gift og får barn. Men igjen svikter tålmodigheten og økonomien, og 26 år gammel flytter han fra familien og bosetter seg på Vestlandet. Først i Sogn, deretter i Bergen, hvor han treffer Knut Olson Offerdalen.EN DAG FÅR DE TO IDEEN om å tjene raske penger. Fingernemme Gudbrand sørger for å lage former som gjør det mulig å produsere falske mynter. De to støper markstykker, tolvskillinger, enskillinger og halvskillinger. Men kopiene er mangelfulle, og ryktene om at det er falske mynter i omløp, går snart over hele byen. Knut vender seg mot Gudbrand og krever 100 daler for å la være å fortelle politiet hvem som lagde støpeformene. Gudbrand har ingen mulighet til å betale en slik sum. Han forsøker å kjøpslå, men Knut Olson Offerdalen vil ikke høre.SØNDAG KVELD 3. NOVEMBER 1856 møtes de to i regnet. Gudbrand har diktet opp en historie om at han har tjuvegods liggende på et bortgjemt sted - tjuvegods som nå skal bli Knut til del som et avdrag på kravet. De må bare gå litt først. Veien er smal og glir over i en sti. Knut og Gudbrand går etter hverandre - Knut først, Gudbrand etter. Med ett kjører Gudbrand kniven i ryggen på Knut. Først en gang. Så på nytt, og på nytt. I retten kommer fram at Knut var påført to knivstikk som hver for seg ville tatt livet av ham. I tillegg var han påført 13 større og mindre stikk. Deretter hadde Gudbrand forsøkt å avslutte udåden med å skjære hodet av Knut.Dagen etter blir Gudbrand hentet av politiet. Først nekter han, men snart tilstår han, og retten er siden ikke i tvil om at døden er passende straff: «Tiltalte Gudbrand Eriksen Mørstad bør for mord, røveri, tyveri og for at have eftergjort gangbar mynt, og derefter utgivet samme, at have sitt liv forbrudt.»Men Høyesterett mildner likevel, mot én stemme, straffen. Gudbrand skal få sone livstid i straffeleir, først på slaveriet i Bergen, deretter på Akershus festning. Her treffer Gudbrand kunstneren Christopher Borch, som i lengre tid har tatt de dyktigste fangene i skole. Av Borch lærer Gudbrand å hogge i stein. År for år blir Gudbrand stadig dyktigere, og snart skal en diskusjon i landets Storting få avgjørende betydning for straffangens videre liv.20. JUNI 1863. Byggingen av det nye Stortinget er godt i gang. Om to år skal bygget stå der i all sin prakt. Men blir det praktfullt nok? Om dette strides stortingsmennene Johan Sverdrup og Søren Jaabæk. Sverdrup vil pryde stortingsbygningens inngangsparti med to løver.- Hvordan skal det tage seg ud for nationen at tage laan for at gøre Løver? sier Jaabæk under stortingsdebatten.De 20 representantene Jaabæk får med seg forhindrer ikke at Sverdrup får bevilget 1000 spesidaler for å gi Stortingets fasade den «Kraft og Skjønhed» han mener den fortjener. Oppdraget går til Christopher Borch. Borch lager en modell, og vender seg deretter til sin dyktige elev Gudbrand Eriksen Mørstad. Den ene løven er snart klar, og selv om Gudbrand sliter med den andre, ettersom den skal speilvendes, lykkes også dette arbeidet. Stortinget har fått sine løver. Oslo har fått sine første skulpturer i friluft. Norge har fått Løvebakken.GUDBRANDS KONE, som vil ta mannen sin inn i varmen igjen, søker om benådning for ham i 1866. To år seinere søker han selv. Begge ganger blir søknadene avslått - og Høyesterett slår fast at det ikke er aktuelt med benådning før tidligst etter 15 års straff-arbeid. I 1872 søker Gudbrand igjen «underdanigst om Løsladelse af Strafarbeidsanstalten». Igjen sier regjeringen nei. Året etter sender han derfor på ny sin benådningssøknad. Ved søknaden legger han fordelaktige attester fra så vel kommandantskapet ved Akershus festning som fra bestyreren ved Nydalens Bomuldsfabrik, hvor Gudbrands kone og sønn alt har arbeidet i flere år og nå er blitt i stand til å forsørge den lille familien. Og denne gangen er øvrigheten på Gudbrand Eriksen Mørstads side. VED KONGELIG RESOLUSJON av 6. august 1873 blir mannen som hogde Norges frihetssymbol, løvene på Løvebakken, selv tildelt sin frihet. torgeir.lorentzen@dagbladet.no Kilder:Tidsskrift for Valdres Historielag 1917Indst. S. No 159 1862/63Storthingets Tidende 1862/63Stortingsforhandlingene, Dokument 47, 1880Stortingsforhandlingene, Indst. S. No. 75, 1880