Fra spøk til alvor

Terrorhøsten 2001 fylte norske spøkefugler hvitt pulver i konvolutter og sendte dem i posten. Det endte med 150 politiaksjoner, 3000 antibiotika- kurer og en regning på 20-30 millioner kroner.

SPØKEFUGLENE AVSLØRTE IKKE BARE sin dårlige sans for humor. De avslørte også et norsk system som overhodet ikke var forberedt på biologisk terror.2. oktober 2001 våkner 63 år gamle Robert Stevenson forvirret, med kvalme og oppkast. Fotoredaktøren for en tabloidavis i Florida blir sendt til legevakta. Han har da vært syk i noen dager, vært slapp, feberhet og uten matlyst.På tross av kraftig medisineringen holder feberen seg høy, og tilstanden forverrer seg raskt. Nyrene svikter gradvis. 5. oktober 2001 dør Robert Stevenson. Undersøkelsen viste at han hadde pustet inn miltbrannsporer {ndash} anthrax {ndash} og bakterien ble funnet i flere organer.Det var begynnelsen på et nytt terroranslag mot USA. 5 døde og 22 ble smittet da miltbrannbakterien ble satt ut med hensikt i et samfunn som var skrekkslagent bare en måned etter 11. september. NOTODDEN, MANDAG 15. OKTOBER 2001. Det er en flott høstdag. En ung mann poster en gulbrun A5-konvolutt, adressert til jobbadressen til en kompis. Bare et A4-ark med noe klipp-og-lim-tøys og en neve melis. En vits myntet på hysteriet rundt miltbrannterroren og brevene med hvitt pulver som rammer USA i disse dager. Nå spørs det om kompisen tar en spøk, eller lar seg lure.Litt uskyldig moro for å sette farge på hverdagen. Dagen etter er det ikke så moro lenger. På Servicetorget i kommunehuset i Notodden sentrum åpner de ansatte dagens post. Mannen i informasjonsskranken nærmest inngangen reiser seg, viser fram en gul konvolutt med et hvitt A4-ark inni. Brevet er adressert til ham personlig. Arket inni er pålimt utklipte bokstaver fra blader og aviser, satt sammen for å forme ordene «Allah Achbar». Ser man bort fra feilstavingen av «akbar», betyr det «Gud er stor» på arabisk. Under teksten er et uskarpt bilde av et passasjerfly limt inn.Ut av konvolutten drysser et fint, hvitt pulver.DET VAR IKKE TERRORISTER som sto bak brevene som ble sendt rundt i Norge. Men terroren hadde rammet oss likevel. Det er i terrortider at en uforsiktig pakket reklameforsendelse med vaskepulver får alt til å stoppe opp.{ndash}Vi aksepterer noen farer, vi flyr selv om fly kan styrte, mens andre farer ikke aksepteres. Bioterror er en slik fare, sier Bjørn Peter Berdal, professor og direktør ved Forsvarets mikrobiologiske laboratorium. Hans etat har landets fremste kompetanse på biologisk krigføring.Hva var det så i de 250 brevene som endte opp til analyse hos overlege og bakteriolog Jørgen Lassen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt?{ndash}Brevene var av forskjellige kategorier. Noen var reelle terrorbrev til ambassader og NATO-anlegg som var sendt for å skape overskrifter og skremme. Flere av brevene ble sendt til rådhus og rådmenn, av hevngjerrige avsendere med uoppgjorte økonomiske uoverensstemmelser og byggesaker, sier Lassen.{ndash}En del brev var ren ubetenksomhet. En såpefabrikant sendte ut forsendelser med en liten såpepakke mens dette foregikk, og noen av dem gikk det hull på. Det var ubetenksomt og utrolig naivt. Så var det en del brev fra Irak og Iran, helt uventede, som folk ikke våget å åpne. Det var en del hysteri ute og gikk. Folk ble redde for alle brev.{ndash}Så var det en del practical jokes. Mest i begynnelsen. Noen var fra skolebarn, sier han.NOTODDEN, 16. OKTOBER 2001. Klokka 09.50 ringer vakttelefonen på Notodden politistasjon. Det er rådmann Inger Marie Sommerset (nå organisasjonssjef) som ringer. Hun forteller at de har et brev med hvitt pulver og ukjent avsender. Hun forteller at flere personer har tatt i brevet, men at de nå har lagt det i en forseglet plastpose. Vakthavende hos politiet gir henne beskjed om å ikke legge på. Han ber henne bli på linja til de har fått kontakt med Politidirektoratet. De trenger instrukser, Notodden har ikke egne retningslinjer for miltbrann-angrep. Dette er slikt som skjer i USA.Rådmann Sommerset får beskjed om å stenge bygningen. Brannvesen og politi er på vei opp for å holde vakt. Alle i Servicetorgets lokaler i første etasje må holde seg i rommet. På politihuset skal Sivilforsvaret snart hente fram vernedraktene som skal beskytte mot atomstråling eller kjemiske angrep.Notodden kommunehus er satt i miltbrannberedskap, og flere av de ansatte kaster seg på telefonene. Noen ringer hjem til familien for å fortelle hva som skjer. Andre ringer tusentipset.{ndash}Vi trodde ikke at dette var alvorlig. I starten spøkte vi med det, og var sikre på at det måtte være tull, forteller Sonja Sandbakk Nilsen, avdelingsleder på Servicetorget. Vi sitter i kommunehuset og rekonstruerer dagen, to år etterpå. {ndash}Men etter hvert som timene gikk og telefonene kimte mens vi satt beleiret av politi, brannfolk og journalister, så begynte flere å stille spørsmålet: Hva om pulveret virkelig inneholder miltbrannbakterier? Hva om det finnes gærninger som faktisk er i stand til å gjøre dette?MENS BREVENE MED SUKKER og melis strømmet inn, var det mange som tenkte på om det var mulig at et av dem faktisk kunne inneholde miltbrannsporer. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvaret foretok trusselvurderinger, og ingen trodde at det ville komme et reelt trusselbrev. I hvert fall ikke fra en norsk kilde.{ndash}Det er en lang prosess å framstille anthrax, og det krever et profesjonelt laboratorium. Hvem i Norge skulle ha laget det? Hvem i all verden i faget ville ha gjort dette? spør Berdal.{ndash}Det er ingen laboratorier eller bakteriologer som kunne lage dette uten at det ble oppdaget. Til det er miljøet for lite og gjennomsiktig, sier Jørgen Lassen.Det ble ikke alvor. Men resultatene var alvorlige.150 politiaksjoner ble gjennomført, de fleste med brannvesen og smittevernlege, og noen med innsats fra Sivilforsvaret. Kripos og Nasjonalt folkehelseinstitutt hadde døgnbemanning i perioder for å ta seg av de innkomne brevene med hvitt pulver. Om lag 3000 mennesker ble satt på antibiotikakur i kortere eller lengre tid.Postkontorer, rådhus, hovedflyplassen, ambassader og forsvarsinstallasjoner ble stengt i perioder mens de ansatte ventet i større eller mindre frykt på laborantenes analyser. PST foretok trusselvurderinger. Regjeringen holdt krisemøte med ekspertene. Politikerne lovet midler til innsatsen.{ndash}Dette er hensikten med en bioterroraksjon, å forstyrre hele samfunnet, sier Bjørn Peter Berdal.BREVENE AVSLØRTE HVOR LITE forberedt Norge var på bioterror. Mange instanser var lite glade for å måtte hanskes med de mulige terrorbrevene.{ndash}Sykehusene ville ikke ha noe med dette å gjøre, så undersøkelsene ble sentralisert rundt Folkehelseinstituttet. Dermed ble utfordringen å transportere brevene til Oslo, for de dukket opp i hele landet, til og med i Finnmark og på Svalbard. Politiet måtte gjøre det, men de likte heller ikke denne jobben, sier Bjørn Peter Berdal.Politiet visste ikke hvem de skulle kontakte da de første brevene dukket opp. {ndash}Etter hvert ble et nettverk opprettet, og løsningene ble bedre. Hit til oss kom det en drøss med telefoner, sier Berdal.DET BLE BESTEMT AT Kripos skulle organisere etterforskningen. Alle mistenkelige brev måtte til Oslo. {ndash}Transport var et veldig problem. Flyselskapene ville ikke ha det om bord. Vi hadde spesialkofferter, men det beste var å ha det på seg, i en lukket bag eller koffert. Som regel måtte politifolk kjøre brevene med bil inn til oss, sier Steinar Eriksen, politioverbetjent ved Kripos. Han leder den delen av det kriminaltekniske laboratoriet som gransker overflatespor. Kripos ville ikke ha brevene innendørs, de måtte lagres i bakgården.{ndash}Ved noen tilfeller fikk vi inn brev med brekkasje, og pulveret kom ut. Fire{ndash}fem tjenestemenn her ved Kripos ble satt på antibiotikakurer, noen av dem flere ganger, forteller Eriksen.NOTODDEN, 16. OKTOBER 2001. Etterforsker Jørn Orm-åsen (46) er i gang med å sjekke ut Sivilforsvarets ABC-drakt. Ei diger, gummiert beskyttelsesdrakt beregnet på kjemiske angrep. Han synes det blir i meste laget. I korridorene spøker politifolkene med det som utspiller seg oppe i sentrum. Miltbrannterror? Her? Først New York, og deretter Notodden, liksom? Ormåsen ender opp med en hel kjeledress og hansker. Han tar med seg aluminiumskofferten og setter seg i sin egen bil.{ndash}Jeg klarte ikke helt å tro at det virkelig sto terrorister bak. Men vi hadde ikke noe valg: Vi måtte ta det på alvor, sier den erfarne politimannen.Han går alene inn i rådhuset. Han finner brevet, legger det i ei spesialkonstruert plastlomme, forsegler den og plasserer det hele i aluminiumskofferten.Straks han kommer ut døra, er blitslysene over ham. Alle som ser Dagsrevyen denne tirsdagskvelden, kan se Jørn Ormåsen sette seg inn i sin egen Opel Omega og forsvinne i retning politihuset. Der blir kofferten lagt over i en sivil tjenestebil, før Ormåsen og en kollega drar av gårde til Oslo. Begge føler seg overbevist om at det står skrønemakere bak brevet som nå ligger trygt forvart i bagasjerommet.Men helt sikre kan de ikke være. Ikke før resultatene fra laboratoriet er klare.KRIPOS-EKSPERTER SIKRET fingeravtrykk og DNA fra konvolutter og brev.{ndash}Vi satte opp en plan for hvordan dette skulle takles. Alt skulle først sendes til oss for behandling og registrering, deretter transporterte vi det til Folkehelsa der det ble analysert. Det gikk et døgn før vi fikk svar, sier EriksenI Nasjonalt folkehelseinstitutts tuberkuloselaboratorium ble alle mistenkte miltbrannbrev undersøkt. Det var døgnberedskap mens brevene strømmet inn.{ndash}Det kostet mye arbeid. Vi har en plikt til å ta dette alvorlig, sier overlege Jørgen Lassen.NOTODDEN, 16. OKTOBER 2001. Et krisepsykiatrisk team er kalt inn for å ta seg av folkene fra kommunehuset. En og en skal de inn til legen for å bli spurt om de tåler antibiotika. Deretter får de første dose, en resept på mer {ndash} og beskjed om å gå hjem og putte alt de har på seg rett i vaskemaskinen. Smittefaren er liten, beroliger legene. {ndash}Det føltes rart å gå inn på firebussen hjem til Kongsberg etter en slik dag, innrømmer Sonja Sandbakk Nilsen når hun nå forteller om den underlige tirsdagen for to år siden.{ndash}Det var flere som spurte meg om det var smittefarlig å sette seg ved siden av meg.Hjemme på Kongsberg venter flere journalister på henne. De blir med inn i stua, NRK vil ha opptak til kveldens sending på «Redaksjon 21». Rådmann Sommerset er på vei inn til Oslo for å kommentere saken direkte fra studio. Hele Norge følger Notodden med spenning.CNN har allerede hatt flere innslag om saken.SAMME KVELD RINGER telefonen hos advokat Borgar Veiding på Notodden. Det er to brødre på 25 og 31 år som ringer. De har sett på nyhetene at Notodden kommunehus ble sperret og evakuert i frykt for miltbrannangrep. De har sett at Sivilforsvaret, brannvesenet, politiet og det lokale sykehuset satte inn terrorberedskap. At Kripos er i ferd med å kobles inn. Men det var jo bare en spøk. Mot kompisen som jobber i skranken på Servicekontoret. Det var jo bare melis! Hva gjør de nå?VISSHETEN OM AT DET var svært lite sannsynlig at miltbrannbakterien kunne finnes i brev sendt fra Norge, førte til en del merkelige beslutninger. Samtidig som en voldsom innsats ble satt inn når et brev ble oppdaget, var innsatsen andre ganger halvhjertet. Politifolk satt med brevene om bord på fly, der trykkabinen er godt egnet for å spre sporene.{ndash}Man må tro på det, eller la være, sier Berdal.Lassen forteller at han merket en senkning av aktpågivenhet i forhold til brevene etter som tida gikk og ingen brev med miltbrann ble funnet.{ndash}Politiet tok det voldsomt alvorlig til å begynne med, men slappet mer av etter hvert. AT BEREDSKAPEN MANGLET, ble pinlig klart da alarmen gikk på Gardermoen en kveld i oktober. En vakt oppdaget et hvitt pulver spredt utover et av transportbåndene på den internasjonale terminalen. Han varslet flyplassledelsen, som varslet politiet, som rykket ut og sperret av. Politiet tilkalte brannvesenet, som rykket ut med vernedrakter, men ved ankomst ville de ikke inn i terminalen. De manglet kunnskap om smittestoffer. Brannvesenet varslet Sivilforsvaret, som rykket ut med et dekontamineringsteam. Men de stoppet i døra. De visste ikke hva de sto overfor.I tre timer ble det gjort iherdige forsøk på å finne lokalt eller regionalt helsepersonell som kunne reagere i en smittesituasjon. Det lot seg ikke gjøre. Først da Ullevål sykehus ble varslet, kunne smitteeksperter komme. På tross av den massive innsatsstyrken på flyplassen, manglet det viktigste.SYKEHUSHYGIENIKER og avdelingsoverlege Bjørg Marit Andersen ved Ullevål universitetssykehus vet verdien av forebyggende arbeid. Hun var rådgiver for regjeringen da hvitt pulver-brevene ble sendt landet rundt, og så svakhetene ved den norske beredskapen.{ndash}Vi var ikke forberedt. Det var svært mange som helt unødvendig fikk antibiotika. Vi håndterte det ikke særlig bra på noe vis, vil jeg si.{ndash}Dersom anthrax kommer til landet vårt, eller sars for den saks skyld, er det ikke sikkert at det ville gå så bra. Vi har ikke nok gode isolater, ikke opplegg for å ta hånd om situasjonen, og øvelser og trening mangler, sier Andersen.Hun mener det er vanskelig å få myndighetene til å forstå verdien av forebyggende arbeid. {ndash}Det ble kjøpt inn spesialutstyr til Sivilforsvaret, men utstyret passer bare til kjemisk og radioaktiv fare. Vi frykter biologisk terror, men det har ikke skjedd noen opprusting av smittevernet, sier Andersen.Hun får støtte av Jørgen Lassen.{ndash}Man må erkjenne at biologisk terror har gått fra å være et teoretisk scenario til å være en realitet. Det var et betydelig spark i baken for oss. Når dette sto på, var politikerne frampå og lovte at alt som kunne gjøres skulle bli gjort. I etterkant at har de vært uhyre lite opptatt av å forebygge, sier han.I NORGE BLE INGEN straffet for å ha sendt terrorbrev. Bare én spøkefugl, en kar fra Gudbrandsdalen, havnet i retten etter at et brev med hvitt pulver gikk i stykker i sorteringsmaskinen på Hamar postterminal. Hvitt pulver ble strødd utover hele maskineriet.Da brevet ble satt sammen, fant man at det sto «obs. obs. obs {ndash} du har nå miltbrann {ndash} søk hjelp {ndash} hilsen djevelen på Vinstra.» Vedlagt lå et bilde av Mr. Bean med turban, påført skriften «Mr. Bean Laden». Postkontoret ble sperret og de ansatte isolert innendørs. Sivilforsvaret kom i vernedrakter og vasket ned alle ansatte, og smittevernlegen delte ut antibiotika. Postterminalen var stengt fra fredag til søndag. Folk ble redde og posten ble forsinket.Spøkefuglen meldte seg til politiet, og ble tiltalt for grove trusler. Men Hedemarken tingrett frikjente ham. «Dolus eventualis» heter rettsregelen som sier at dersom en person ikke vet at noe kan bli oppfattet som en trussel, kan han ikke straffes for å ha framsatt den. Konsekvensene av trusselen har ingen betydning. Retten fant at mannen ikke hadde onde hensikter, og at han ikke hadde vurdert om pulverspøken kunne skremme. Frifinnelsen gjorde Posten rasende. Erstatningsspørsmålet ble løst i minnelighet.NOTODDEN, 16 OKTOBER 2001. Det er kveld. På avhørsrommet på Notodden politistasjon møter etterforsker Jan Henrik Henriksen to spake fyrer på 25 og 31 år. Etter advokatens råd dro de ned på stasjonen og meldte seg selv. De er lærerutdannet, og kjent som lokale artigkarer fra samme gjeng som den kommuneansatte som fikk brevet.Men nå er det ikke morsomt lenger.Dagen etter blir de løslatt. Saken er å regne som oppklart. Snart følger tiltalen fra Statsadvokaten, om trusler under særdeles skjerpende omstendigheter. Og erstatningskravet fra Notodden kommune på 58431 kroner. Seinere i uka møter brødrene i formannskapssalen i kommunehuset for personlig å be om unnskyldning til de ansatte som ble rammet av brevspøken. De aller fleste føler med dem, og setter strek der.Dommen fra Hedemarken førte til at tiltalen ble frafalt i februar 2002. De ble enige om å betale erstatning til Notodden kommune for å dekke kostnadene.{ndash}Rettsvesenet taklet dette galt. Det ble frifinnelse i saken fra Gjøvik og ikke engang tiltale i saken fra Notodden. Det er vel og bra med en fleip, men noen ganger er alvoret for stort til at man kan se gjennom fingrene med det, sier Eriksen ved Kripos.NORSKE MYNDIGHETER har ikke foretatt noen form for evaluering av konsekvensene av brevene. Ingen vet hva hendelsene har kostet samfunnet. Regnestykket er stort og komplisert, men det må inneholde politiets utgifter (rundt 150 politiaksjoner, etterforskning, transport), Postens utgifter (om lag 100 rammede postkontorer) og utgifter for andre rammede mottakere. Helsevesenets utgifter til analyse av hvitt pulver, informasjon til publikum, tusenvis av antibiotikatab-letter til 30 kroner stykket, døgnberedskap hos Folkehelsa, og informasjon til helsevesenet.Brannvesen, smittevernleger og sivilforsvar brukte sine ressurser. T-banen sto. Oslo Lufthavn var stengt. 20 til 30 millioner kroner er et forsiktig estimat.I tillegg kommer kostnadene som ikke lett lar seg kalkulere i kroner og øre. Lars Weisæth er psykologiprofessor og overlege ved kontor for psykiatri i Forsvarets overkommando. Han vet at terroren er dyr.{ndash}Disse våpnene er masseforstyrrelsesvåpen. Det er våpnenes evne til å forsinke prosesser i samfunnet som er terroristenes mål. Samfunnet må opprette enormt omstendelige prosedyrer og nye kontrollrutiner, og alt går mye langsommere. Kostnaden er skyhøy, selv om antallet dødsofre kan være lite, sier Weiseth.

    ahag@dagbladet.no

<HLF>Fem døde:</HLF> I USA var hvitt pulver skremmende alvor høsten 2001: Fem døde og 22 ble smittet av miltbrannbakterier som terrorister sendte i brev. Som følge av innkomne trusler lette disse soldatene fra US Marines Chemical/Biological Incident Responce Force etter anthraxsporer i tre av Kongressens bygninger.
<HLF>Ble lurt: </HLF> Avdelingsleder Sonja Sandbakk Nilsen (t.v.) og organisasjonssjef Inger Marie Sommerset i Notodden kommune måtte slå alarm 16. oktober 2001. En ansatt hadde fått et brev som inneholdt hvitt pulver og et ark med teksten «Allah Achbar».
<HLF>Etterforsker:</HLF> Politioverbetjent Steinar Eriksen hos Kripos ledet etterforskingen av de falske anthraxbrevene i Norge. Brevene ble oppbevart i en container i bakgården.
<HLF>Smittesikkert:</HLF> I tuberkuloselaboratoriet på Nasjonalt folkehelseinstitutt hadde overlege og bakteriolog Jørgen Lassen og hans eksperter døgnbemanning mens hvitt-pulver-brevene strømmet inn. I løpet av 24 timer kunne de gi svaret på om det var falsk alarm eller ikke.
<HLF>Brevet: </HLF> To brødre på 25 og 31 år sendte dette brevet og en dæsj melis til en kompis ansatt i Notodden kommune. Spøken ble raskt til alvor.
<HLF>Blokkert: </HLF> En lokal polititjenestemann sjekker Servicetorgets lokaler i kommunehuset på Notodden. Alle som befant seg i lokalet da brevet ble oppdaget, ble innesperret i tre timer mens politi og helsepersonell forberedte evakuering og krisehjelp.
<HLF>Gikk inn: </HLF> Etterforsker Jørn Ormåsen ved Notodden politistasjon ble den som måtte gå inn i kommunehuset for å hente ut brevet og kjøre det inn til Oslo for analyse i løpet av den dramatiske ettermiddagen 16. oktober 2001. - Jeg trodde det var en spøk, men vi måtte opptre som om det var alvor, sier han i dag.
<HLF>Krisetiltak:</HLF> Sekretæren til advokat Christian Wiig i Trondheim åpnet et falskt pulverbrev 18. oktober 2001. Brannmenn i vernedrakter måtte hente henne ut fra kontoret og føre henne til en spesialdusj for rensing.
<HLF>Full stopp: </HLF> Postens sortering i Oslo måtte desinfisere rullebåndet da pulver drysset ut av et brev 16. oktober.