Framtid med fortidssmak

I sommer gikk Ridley Scotts 26 år gamle klassiker «Blade Runner» nok en gang på norske kinoer. Få andre filmer har hatt så stor betydning for design, arkitektur og bildet av storbyen.

En av verdens ledende arkitekter har fortalt Ridley Scott at han viser «Blade Runner», britens dystopiske filmklassiker fra 1982, en gang i måneden på arkitektkontoret sitt.

Fra en kjent klesdesigner fikk Scott tilsendt bilder av rommene der vedkommendes plagg ble produsert. De så ut som om de var hentet fra «Blade Runner»-universet.

«Arkitektur ville vært mitt felt hvis jeg ikke hadde laget filmer. Ofte vil en arkitekt tegne en bygning og så forsvinne, uten å bry seg om hva som puttes inn den, og det er synd. Hvis jeg var arkitekt ville jeg sagt at: Du kan ikke bruke den stolen», uttalte Scott i fjor til teknologimagasinet Wired, i forbindelse med lanseringen av «Blade Runner: The Final Cut», nok en versjon av den ikoniske science fiction-filmen som i fjor feiret 25-årsjubileum og som i løpet av de tre tiåra er blitt relansert i stadig nye utgaver.

«Blade Runner», som er løselig basert på Philip K. Dicks science fiction-roman «Do Androids Dream of Electric Sheep?», handler om jakten på fire replikanter - roboter som er så like menneskene som har skapt dem at det er umulig å se forskjell på utsida - som har rømt til jorda fra en av de andre planetene de har slavet på for menneskeherrene. På jorda vil de få skaperen til å forlenge livene deres, som er på bare fire år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til å stoppe de handlekraftige replikantene, setter myndighetene inn den motvillige eks-«Blade Runner» Rick Deckard, i Harrison Fords skikkelse.

Filmen foregår i Los Angeles i 2019, nesten 40 år inn i framtida fra da den ble laget. Det er en dyster, høyteknologisk metropol der regnet faller i strie strømmer over en storslagen skyskaperarkitektur som er like deler fortid og framtid.

Vangelis’ filmmusikk tilfører en ekstra dimensjon til de vakre bildene. Scotts hyperurbane «Blade Runner»-visjon er en uoversiktlig gigantby der menneskene i sine futuristiske farkoster manøvrerer i lufta mellom lysskimrende høyhus.

Denne skumle virkeligheten er full av kommersielle budskap fra faktiske selskaper - Coca-Cola, Atari, Pan Am - samtidig som menneskene blir forsøkt lokket til nye livsmuligheter på andre planeter. «Blade Runner»-byen er dominert av asiater, og å trekke linjer til Hong Kong og - først og fremst - Tokyo, er ikke uvanlig. Scotts film blir gjerne omtalt som en slags «postmoderne» byprofeti.

BYVISJON: Ridley Scotts slående bilde av den urbane framtida er blitt en populærkulturell klassiker og et referansepunkt i tenkning om den postmoderne i byen. Foto: WARNER BROS
BYVISJON: Ridley Scotts slående bilde av den urbane framtida er blitt en populærkulturell klassiker og et referansepunkt i tenkning om den postmoderne i byen. Foto: WARNER BROS Vis mer

«Blade Runner forutså forståelsen av metropolisen som vi har nå, som et globalt fenomen. Den er så grundig i denne skildringen at den er fantastisk nyttig for enhver som lager miljøer. Den minnet arkitekter på å tenke om de fysiske omgivelsene i kulturelle termer, som noe flyktig og kaotisk. 25 år seinere er den fortsatt samtidig», uttalte Los Angeles-arkitekten Thom Mayne, som i 2005 fikk den høythengende Pritzker-prisen, i Wired i fjor.

Regissøren hadde da også selv bakgrunn på kunstskole, i likhet med flere av dem som var involvert i produksjonen. Interessen for arkitektur og Los Angeles’ særegne bygningshistorie er tydelig i filmen. Store deler av den finner sted i Bradbury Building fra 1893, som den dag i dag er et praktfullt landemerke i downtown Los Angeles.

Ensom i det i filmen skremmende huset bor J.F. Sebastian, en geningeniør hvis leilighet blir inntatt av replikantene Pris (Daryl Hannah) og Roy (den fryktinngytende Rutger Hauer), som bruker ham til å få adgang hos skaperen selv, Eldon Tyrell. Tyrell holder hus øverst i en pyramideliknende gigantbygning som på innsida bærer preg både av art deco og eldgammelt egyptisk tempel. I forbindelse med nylanseringen fortalte filmens art director til The New York Sun at det ruvende Tyrell-hovedkvarteret dessuten var inspirert av naziarkitekten Albert Speers gigantomane ideer.

Ved siden av Bradbury Building, spiller også den reelle Los Angeles-bygningen Union Station fra 1939 en rolle. Bak persiennene på sjefens kontor lar Deckard seg overbevise om å påta seg oppdraget, og møtet i «Spanish Revival»-storverket er et av mange øyeblikk i filmen som gir assosiasjoner til «Film Noir»-tradisjonen og Raymond Chandlers hardkokte detektiver.

En av de mest berømte bøkene om «Blade Runner», forfattet av Paul M. Sammon, heter typisk nok «Future Noir». Filmens «femme fatale» er replikanten Rachel, som innleder et forbudt forhold til Deckard. De møtes hjemme hos replikantjegeren, hvis uvanlige leilighet er en gjenskapning på settet av nok et Los Angeles-landemerke - arkitektnestoren Frank Lloyd Wrights mayainspirerte ikon «Ennis House», som ble bygget i 1924, og som har figurert i en rekke Hollywood-produksjoner - fra Karate Kid-filmene til «Rush Hour».

Opprinnelig var kritikerne temmelig lunkne til «Blade Runner». Først med åra har den fått status som filmhistorie og er blitt gjenstand for omfattende akademisk analyse.

I forbindelse med 25-årsjubileet ble den i USA omtalt som alt fra «et stykke framtidsarkeologi» til «et ekstraordinært og utholdende popkunstverk».

For noen år siden laget den svært innflytelsesrike stylist-fotograf-duoen Karl Templer og Mario Sorrenti en omfattende «Blade Runner»-moteserie for V Magazine, der spor av den slående garderoben til både Rachel og Pris er synlige.

Da renommerte Brown University på 1990-tallet laget en stor utstilling om filmarkitektur, fikk katalogen betegnende nok undertittelen «Set Designs from Metropolis to Blade Runner». Ytterpunktene er alt annet enn tilfeldig valgt: Inspirasjonen fra Fritz Langs ekspresjonistiske 1920-tallsklassiker er ikke vanskelig å oppdage i Ridley Scotts uforliknelige framtidsvisjon.

kabu@dagbladet.no