Frank Rosier

Frank Rosier var lærling ved HMV da han ble mobilisert i hæren som 17-åring i 1943.

Frank Rosier

- Å krysse kanalen var et helvete. Forestill deg 300 mennesker i en flatbunnet båt, kastet rundt til høyre og venstre, opp og ned i 24 timer. Legg til lukten av motorolje og sigaretter og det faktum at vi ikke kunne gå opp på dekk fordi sjøen var så rufsete. 90 prosent av oss var sjøsyke. Saken ble ikke bedre av det.

Da vi kom til land var alle så dårlige at alt vi tenkte på var å komme oss av båten. Så vi gjorde det vi hadde trent på og løp alt vi maktet for å komme oss over stranden. I vår tropp slapp vi heldigvis svært lett fra det. Bare en omkom, og seks ble skadet. Andre regimenter hadde mye høyere tall.

På stranden var det totalt kaos. Støyen var ubeskrivelige; alt på denne Guds jord som kunne lage lyd, gjorde det. Slagskip, destroyere og korvetter sendte av gårde salvene sine, fly kom inn over oss og tyskerne sendte tilbake det de hadde. Stranden var et kaos, alt du kunne tenke deg brant. Menn løp det de kunne, andre lå livløse.

Vi var livredde, men aksepterte det overraskende fort som normalt. Under treningen hadde vi blitt fortalt at vi kunne vente store tap. På en måte var det beroligende, når du allerede vet om det er det ikke lenger uventet. Du tror jo aldri det kommer til å hende deg selv. I stedet ser du på karen ved siden av deg og tenker «stakkars jævel».

Vi hadde samlingspunkt i en liten landsby, Meuvaines. Der kom vi over en snikskytter, men han var reddere enn oss. Neste morgen rykket vi inn i Bayeux. Franskmennene ga oss vin og pariserloff full av egg og bacon. På ettermiddagen spilte vi basketball på torget. Og så var det jentene da. Akkurat da var ikke krigen så verst ...

Noen dager senere måtte vi trekke oss tilbake. En kamerat og jeg kom over en godteributikk som sto i brann, og tenkte at vi måtte frigjøre noen av karamellene. Oppe i bakken var det seks stridsvogner som var på vei mot oss. Alt hadde gått bra så lenge. Vi følte vi lekte cowboyer og indianere, det var ikke en krig vi kjempet. Vi løp over veien, fylte jakkene med karameller og kastet oss tilbake til grøfta på andre siden. Like etter traff den første granaten, og butikken kollapset. Det fikk oss til å tenke oss om. Sersjanten var fly forbannet. Jeg tror mye endret seg etter det.

Først da vi skulle til Tilly-sur-Seulles forsto vi hva krig virkelig handlet om. Der møtte vi skarpskodde panserdivisjoner. Vi slåss vel bra til unggutter å være, men det ble for mye for oss. De kastet oss tilbake med store tap. Men vi skulle ta den byen, og ble sendt tilbake. Byen byttet side mer enn 20 ganger i løpet av de neste dagene, og da det hele var over, var hele byen smadret. Bare i vårt regiment mistet vi nesten tre hundre mann der.

Nesten all krigføring foregikk på avstand, men en dag jeg var ute på egen hånd kom jeg over en ung tysk soldat. Schmeiseren hans hang feil vei, min stengun hang rett. Våpenet mitt delte ham i to. Jeg satte meg ned og gråt, jeg hadde drept et menneske. Han var høy og blond og jeg kan fremdeles huske ansiktet hans.

Noen dager senere, mens vi trakk oss tilbake for å la bombeflyene slippe til, kom vi over en hønsegård. Vi skulle egentlig ikke være der, men vi var sultne. Man kan føre krig uten mat men ikke uten ammunisjon, så vi prioriterte å bære ammo og leve av det vi kom over. En bombe falt et sted mellom meg og en kamerat. Jeg så bort på ham, og så at han var dekket med blod. Jeg hadde kastet meg ned, og ble irritert fordi uniformen ble tilgriset av eggene vi hadde «frigjort». Vi hadde jo bare en, og det kunne gå evigheter før jeg fikk en sjanse til å vaske den. Jeg trodde blodet kameraten min var dekket av var hans, men det var mitt. En splint hadde blåst inn i kjeven min, og kom ut gjennom øyet. Jeg leter fremdeles etter det øyet hver gang jeg er tilbake i Normandie.

Jeg klarte å stavre meg tilbake til enheten vår. Så ble alt rødt. Ti dager senere våknet jeg på en flyplass. Jeg forsto at jeg var hjemme i England, fordi det sto Swindon Airport på veggen. En sykepleier kom bort da hun så det var liv i skrotten, og spurte meg om hun kunne hjelpe meg med noe. Jeg spurte om hun hadde planer for kvelden.

FOTSOLDATEN: Frank Rosier landet på Gold Beach etter en forferdelig overfart i Den engelske kanal.