Fransk åpning

Det var bare så vidt vi ikke mistet Jan Garbarek (57) allerede i begynnelsen. Norske myndigheter ville ikke ha ham.

JAN GARBAREK ER ikke som gåtefulle menn flest. Helst vil han være hjemme og se fotball på TV. Men det går ikke. Han må jakte på tonen, turnere verden rundt, spille til publikum ser nirvana i hvitøyet og til indere kaster seg foran føttene hans. Det er et slit. Men bare én gang gikk det galt.- Det var under Festspillene i Bergen i 1999. Konserten var booket lang tid i forveien. Så jeg visste jo ikke hvem som kom til å spille. Da jeg kom bak scenen etter konserten, var det akkurat slutt. Manchester United hadde slått Bayern M|nchen i Champions League-finalen - med en overtidsscoring av Solskjær. Og jeg fikk det ikke med meg! Bittert.I 1967 BLE PUBLIKUMMER Jan Garbarek fem-på-gata-intervjuet av Romsdals Budsktikke under jazzfestivalen I Molde, og uttalte: «Jeg heter Jan Garbarek og spiller litt tenorsaksofon på fritida.»Noen og førti plater seinere er han over oss igjen. Vorspielet startet tirsdag med at Garbarek ble tildelt Norsk Kulturråds ærespris. Mandag kommer plata «The Praise of Dreams». Nok en gang skal vi sitte i våre gjenfrosne stuer, se ut på tundraen, bare tygge forsiktig på potetgullet og høre den blå varmen som kommer ut av høyttalerne; Jan Garbareks påminnelse om evigheten. Nok en gang skal vi framheve det unorske ved Jan Garbarek. Det er bare så vidt vi ikke har rett.- Jeg er en hårsbredd fra å være fransk.Fra før vet vi at Garbarek er født på Mysen i 1947, i en leir for såkalte bortkomne personer. Hans polske far var tysk fange under krigen, og arbeidet på jernbanen i Trøndelag da han møtte henne som skulle bli Jan Garbareks mor.- Etter at faren min døde for et halvt år siden, gikk jeg gjennom en del papirer etter ham. Der gikk det fram at den leiren vi var i, gikk under navnet «Camp for displaced persons». Jeg leste også at norske myndigheter ønsket å kvitte seg med dem som bodde i leiren. Planen var å sende alle til Frankrike. Og i og med at det var slik den gangen at barn juridisk sett fulgte far, var også jeg uønsket. Men på en eller annen måte ordnet det seg slik at vi fikk bli.- Det var veldig rart å oppdage dette. Jeg tenker på hvordan det ville gått med meg om dette hadde blitt gjennomført. Men jeg liker tanken på å være født i en «Camp for displaced persons». Det er i og for seg et artig utgangspunkt.DET ER EN LYKKE at det ikke ble slik. Garbarek er ikke særlig stø i fransk.- Jeg valgte det bort som fag på skolen. Men nå vurderer jeg å lære meg et språk til. - Fransk?- Det står mellom spansk, fransk og italiensk. Det er et vanskelig valg. Det er veldig sympatisk med mat og slikt med det italienske. Med spansk er det mange muligheter som åpner seg - det er så mange mennesker som snakker det språket. Og så er det fransk, da. Det er noe med det landet jeg liker veldig godt. Hvis jeg skal reise et sted og det ikke er for å spille, blir det gjerne Frankrike.Foreløpig går det på flytende Oslo-dialekt. Kunstneren bor på Frogner nå, men han var på Romsås da jordskjelvet rammet barndomshjemmet i 1960. Jorda må ha stått i riktig bane for 14-åringen, for den høstdagen, og i det minuttet han skrudde på radioen, var John Coltrane der. Livet ble ikke det samme.- Det var ikke nødvendigvis det jeg hørte. Mer det jeg opplevde ved å høre Coltrane. Jeg mener, det ble så sterkt på tross av hva han spilte. Det var så abstrakt, så komplekst og så teknisk utfordrende at jeg den gangen ikke hadde begrep om hva det egentlig var. Men det var altså dette usigelige som gjorde slikt inntrykk.GARBAREK STARTET OPP som en Coltrane-kloning, men fant seg selv gjennom et progressivt jazzmiljø noe ikke alle satte like mye pris på.- Jeg var vel 17- 18 år da jeg en sein kveld fikk en telefon hjem. Det var en fra det mer etablerte, tradisjonelle jazzmiljøet som ringte. Han var opprørt og forbanna. Sa at jeg spilte som en stukken gris. Det var ikke jazz det jeg utførte. Det var primalskrik med saksofon. Nå i ettertid ser jeg jo at det nærmet seg primalskrik det jeg holdt på med den gangen. Men det var veldig rart med et slikt initiativ. Å ringe slik.- Det er mange som har forsøkt å beskrive ditt nåværende musikkuttrykk med ord. Svevende, poetisk, nordisk og så videre. Hva vil du si selv?- Det har vært mange tolkninger, ja. Påfallende mange ganger har ordet «reise» kommet opp. Selv vil jeg ikke bruke noen konkrete bilder. Det nærmeste jeg kan si, er at det for meg dreier seg om en romfølelse. Rom som åpner seg og trekker seg sammen. Følelsen er både skremmende og frigjørende. - Hm.- Etter hvert har jeg også lært meg til at en eneste tone ikke behøver å være trang og liten. En tone alene bærer i seg store muligheter i spillet, og kan åpne opp til store rom.- HAR DU OPPLEVD AT noen ser opp til deg som en profet? At de kaster seg foran føttene dine og slikt?- Nei, men jeg har fått mye oppmerksomhet. Det er mange hyggelige mennesker å møte.- Men, du ... jo, sier han, og avbryter seg selv.- Det var en som kastet seg foran føttene mine en gang. Men det hadde for så vidt ikke noe å gjøre med en spillejobb. Jeg var sammen med familien i Pushkar i Nord-India. Jeg hadde så vidt gått ut av bilen, da jeg hørte meg selv over høyttalerne. Musikken kom fra en av disse bodene du vet, som selger piratkopierte CD-er og kassetter. For moro skyld gikk jeg og bladde i utvalget. Der fant jeg flere av mine egne plater. Hele greia var ren bootlegvirksomhet, selvfølgelig. Blant annet hadde de ei skive med tittelen «Saxophoses». Jeg har jo aldri gitt ut ei slik plate.- Så tenkte jeg at jeg skulle ha det litt gøy med denne selgeren. Jeg fikk en venn til å stille seg opp lenger unna med videokamera. Så trakk jeg opp passet mitt, tok opp en av platene, pekte på passbildet og navnet, og pekte på CD-en. Han forsto ingenting. Så gjorde jeg det igjen. Og da skjønte han. Han ble til et stort gisp før han kastet seg ned foran føttene mine.- Du verden!- Jo da, men det er vel slik de gjør i India.INGEN SKAL SI NOE ANNET enn at Jan Garbarek er en trofast mann. I 35 år har han sverget til sin ene sakso-fon, en viss Selmer Mark VI.- Den er for saksofonister hva Leica er for fotografer. Men jeg har i grunnen ikke vært så opptatt av saksofoner.- Eeh ... Nei vel?- Nei. Men for to år siden, en dag jeg ikke hadde annet å gjøre, satte jeg meg ned foran Internett. Jeg tastet inn mouthpiece + saxophone. Munnstykker er stort for oss, skjønner du. Det ramlet inn tusenvis av sider. En helt ny verden for meg. Da fant jeg ut at det var massevis jeg ikke har peiling på. Og nå har jeg brukt disse to åra på å forsiktig nærme meg temaet. Jeg har kjøpt noen nye og brukte saksofoner nå etter hvert. Men det er fortsatt bare den gamle jeg bruker på konserter og plater. Pluss én til.KONA DERIMOT, ser ikke ut til å bli byttet ut. Jan og Vigdis Garbarek har vært sammen siden de var 16 år - og har muligens hatt et godt øye til hverandre helt siden de delte saft og kjeks på et pledd på Frognerbadet da de var 12.De har vært gift i 35 år.- Det er vanskelig å forestille seg andre muligheter enn å være gift. Vi var jo bare barn da vi ble sammen.I 1996 skrev Vigdis Garbarek boka «Vågestykket», der hun blant annet skrev om sin tunge angst. I intervjuer i forbindelse med utgivelsen sa hun at ektemannen flere ganger måtte avbryte turneer for å komme hjem og støtte henne. - Det verste er å se at den andre har det vondt, uten at du kan gjøre så mye selv. Du blir ganske hjelpeløs. Jeg forsøkte å være en støttespiller når muligheten var der. En av løsningene var at hun ble med meg rundt på turneer.- Men til sjuende og sist er det den som har problemet som må komme gjennom det på egen hånd. Og som hun selv skrev: Selv om sekken ble tyngre og tyngre å bære på, viste det seg til slutt at den inneholdt en diamant. Den vanskelige perioden varte noen år, men den førte mye positivt med seg. Blant annet at hun har fått et veldig aktivt liv utenom vårt samliv, som selvstendig kunstner.GARBAREK HAR SITTET pent på stolen under hele intervjuet. Snill kar. Beskjeden? - Jeg ser på meg selv som forholdsvis stille og rolig, ja. Men beskjeden? Jeg står jo foran en del tusen mennesker i løpet av et år. Men da lar jeg saksofonen være skjoldet mitt. Det er fartøyet som bringer fram min stemme, sier Garbarek, som aldri sier et pip under sine konserter.Da tenker vi det er noe annet når han drikker. Du vet, musiker og greier. Da er det vel armer og bein og hasjsprøyter hele veien. Men, nei. Bare myter. Musikere er stort sett kjedelige som rekkehus. Jan Garbarek drikker ikke engang.- Jeg har aldri syntes at alkohol er noe godt. Samme om det er søtvin eller akevitt. Jeg er slett ingen moralist på området. Det er bare det at jeg ikke liker det.- Hva tror du ville skje om du tok deg ei real fyllekule?- Jeg har jo prøvd, da. Jeg har vært ung og eksperimentert på festivaler, jeg også. - Og hva skjedde?- Jeg ble om mulig bare enda mer innadvendt og stille. Så jeg ser ikke noe poeng hvis det bare fører til at jeg trekker meg inn i et hjørne. Det er ikke noe sosialt å hente på det.- Har du sett mange bukke under for jazzen?- Mange og mange ... Men det er noen gode historier som går. En jeg leste på Internett dreide seg om saksofonisten Zoot Sims. Han var en legende og spilte på samme sted i New York i over 40 år. Men han drakk også tett. En kveld kom det en og spurte om hvordan han kunne spille så bra når han var så full. «Jeg er bare full når jeg øver, » repliserte Sims. Med Coleman Hawkins tok det seg litt stiligere ut.- Jeg satt helt nær scenen under en av konsertene hans. Da han tok saksofonen ut av den nydelige krokodilleskinnskofferten, så jeg at det var lagd to rom inni der for whiskyflaskene.FORRESTEN HADDE drikkerier gjort seg dårlig sammen med Jan Garbareks virkelige hobby.For hvis det er noen som mener de har sett ham på jakt- og fiskemesse på Elverum, og tenkt: «Nei, det kan jo ikke være den berømte musikeren Jan Garbarek som går her mellom fårepølse, fiskeutstyr og finlandshetter,» kan vi opplyse om at de har sett riktig.Mannen som passerer sikkerhetskontroller på internasjonale flyplasser hundrevis av ganger i året har praktisk nok kniver som hobby.- Det er et godt miljø for kniver i Norge.- Det tror vi så gjerne.- Det begynte med slirer, forklarer saksofonisten.- Jeg måtte lage meg ei instrumentveske av lær selv, fordi lærmakeren jeg oppsøkte fikk vondt i magen av oppgaven. Han var vant med små nøkkelringer og slikt. Jeg kjøpte meg håndbok og ble veldig interessert i faget. Seinere ble jeg fascinert av håndsmidde kniver. Det er mye fint, skjønner du. Hobbyen har riktignok dabbet av litt nå. Men jeg kjøper fortsatt en og annen kniv.«THE PRAISE OF DREAMS» som kommer i salg mandag, er et samarbeid med bratsjisten Kim Kashkashian, perkusjonisten Manu Katché og et knippe computere. Garbarek selv har ikke tall på hvor mange plateutgivelser det er blitt siden debuten «Til Vigdis» i 1967.- Du har brukt en fast kjerne av musikere i mange år nå. Er det av bekvemmelighetshensyn?- Jeg skal ikke nekte for at det er bekvemt å spille med musikere av det kaliberet. Nå er vi et stabilt lag, og jeg er ikke engstelig for at vi skal bli forutsigbare. Da er jeg heller bekvem på andre områder.- Som for eksempel å be om på raideren (musikernes kravliste i forbindelse med konsert, red.anm.) at dusjen på hotellrommet skal ha minst 20 stråler, hvorav 50 prosent av dem skal peke nedover?- He-he. Det er mer en spøk, og står ikke på raideren. Men det er sagt litt i alvor, også. Jeg har bodd på nok hotellrom i mitt liv med forkalkede dusjer som det bare kommer en sint stråle ut av.- Andre høydepunkter på raideren?- Det er morsomt. For noen år siden var det en arrangør som hadde lagt en valmuefrøkake bak scenen sammen med resten av maten. Jeg spiste den og sa «Mmm. Det var godt!». Det ble oppfattet av kona til agenten min, som med sitt hjertes godhet noterte på lista «Jan liker valmuefrøkaker». De neste 400 konsertene spiste vi valmuefrøkaker til det tøt ut av ørene på oss.- For øvrig holder vi i bandet på å utvikle et slags stigespill med opplevelsene på turné. Med elementer som «Det er kø på Autobahn», «Strømmen går under konserten» og «Det er diskotek under rommet ditt».- TROR DU KOMPOSISJONENE dine vil kunne bli spilt av andre saksofonister om 50- 100 år? Jeg mener, i dag er de jo så tett knyttet til deg.- Ja, det tror jeg. Fordi jeg oppfatter mine egne låter som skisser. Jeg har på en måte ikke avsluttet dem. Jeg er ingen kontrollfrik. Tvert imot. Jeg lar ting fare. Faktisk er jeg litt lat. Jeg har da også brukt en dikttittel av svenske Tomas Tranströmer i engelsk oversettelse på en av platene: «It\'s okay to listen to the gray voice.» Jeg har en grå stemme inne i meg.- Hvordan gir den seg utslag?- Jeg er ikke alltid like sikker på hvilken vei jeg skal gå. Jeg kan ha vondt for å bestemme meg. Jeg kan ha spilt inn et tema i tre variasjoner, uten at jeg klarer å si hvilke som funker eller ikke. Da er Vigdis en god støttespiller. Hun kan på et blunk si: «Det er det verste du har gjort. Den andre varianten er fryktelig, men den tredje er genial.»- Ser du for deg at du skal holde på med dette i resten av din tid? Dag Solstad sa i et intervju at han regnet statistisk med at han hadde 3- 4 romaner igjen. Har du tenkt i liknende baner?- Jeg har fått litt underlige tanker i det siste. Etter en konsert i Tyskland nylig så jeg meg rundt bak scenen og tenkte: «Kanskje er det siste gang jeg er her.» Og da jeg åpnet e-posten min på 50-årsdagen, da var jeg på Wellington i New Zealand, ramlet det inn mail om Viagra Substitute. Jeg toucher nesten målsnora nå. sgh@dagbladet.no

Les også: