Franske følelser

Med vakker kone, velskapt barn og leilighet på Rivieraen har Anne Holt (45) bare ett problem. Hva skal hun drømme om nå?

-BODDYBODDY, liiillle boddy. Lillepusen.- Lillepusen?- Nåååh, lille bille.Kriminalforfatter Anne Holt tar lille bille opp på armen: - Er du sulten, boddyboddy? spør Holt, og der er mamma Tine Kjær, og det er pekebøker og bleier overalt.- Vi forsøker å venne henne til franske smaker. Blant annet er hun veldig glad i bouillabaisse, sier Kjær.- Fransk fiskesuppe med hvitløk. Det stinket skikkelig av munnen hennes etterpå. Uffameg.- Jeg skjønte jo ingenting, sier Anne Holt.- Babyen hadde skikkelig dårlig ånde. Jeg var redd hun var syk, men så var det bare bouillabaisse. Gir du henne et bad, Tine?VILLEFRANCHE-SUR-MER, en deilig idyll på Den franske riviera. Anne Holt, Tine Kjær og deres ni måneder gamle datter Iohanne har forlatt Norge for en liten stund. Anne er ferdig med sin nye roman «Sannheten bortenfor», og har allerede konseptet klart for den neste. Nå nyter den lille familien livet i en leilighet de skal ha fram til jul. Sylvester Stallone bor like i nærheten, Tina Turner også, og Elton John, forteller Tine. Hun kommer bærende med lille Iohanne og legger henne i armene til Anne. Noe har skjedd.- Neimen se på lille pus. Har du bæsjet i badekaret nå igjen? Ble du flau da? Stakkars lille plutteplutte.NOVEMBER 2002. ULLEVÅL SYKEHUS, fødeavdelingen. I gangene lusker VG rundt for å lage reportasje om en mannlig jordmor fra Gambia. Det VG ikke vet, er at på et av rommene sitter en småkvalm kriminalforfatter med grønn plasthette på hodet. I senga ligger hennes kone og puster som besatt. Det er snart jul.- Den fordømte fødselen. Den var så jævlig, sier Holt.- Det var da en helt normal fødsel, sier Tine.- Jeg skjønner ikke hvorfor mannfolka lar seg dra inn i... At de er med på de greiene der, det skjønner jeg ikke. Jeg ville mye heller ha sittet utenfor med ei god bok.- Synes jeg ser for meg at du hadde klart å sitte utenfor med ei bok.- Ja ja, men jeg synes det var grusomt. Det tok så lang tid, 26 timer til sammen. - Fra vannet gikk altså, sier Tine.- Det var lenge. Underveis var jeg litt nervøs, for Tine har en sånn rhesus-minus-greie. Da må de ta blodprøve av barnet, i tilfelle moren må få en sprøyte etterpå. Og vi leser jo bare om hvor mye slurv det er på sykehusene. Så jeg sa: «Ja, og så var det denne rhesus-minus-problematikken, da,» bare for å minne dem på det. Ikke noe problem, sa jordmoren. Vi tar en blodprøve når hun er født, og så finner vi ut av det i løpet av en time eller to. Det er ikke sikkert hun er rhesus pluss, det kommer veldig an på deg, for eksempel. Hva er du? spurte hun. Jo, jeg er rhesus pluss, sa jeg. Men det spiller vel ikke så veldig stor rolle? Da ble hun sprutrød, og sa: «Unnskyld, unnskyld. Det er det dummeste jeg har sagt noen gang.» Det syntes ikke jeg. Det var veldig hyggelig sagt, sa jeg.NI MÅNEDER SEINERE. Anne Holt og Tine Kjær triller Iohanne gjennom trange gater. Det er over et år siden de kjempet en kamp i mediene for at Anne skulle få adoptere deres barn. Et år siden Anne kalte Valgerd Svarstad Haugland for «en person barn må beskyttes mot». Ennå er ikke Anne godkjent som Iohannes juridiske forelder, selv om homofile og lesbiske i snart to år har hatt rett til å adoptere stebarn ifølge norsk lov. Men regjeringen tolker regelen strengt. Det ser ut til at barnet må være 12 år, før det kan bli snakk om homofil stebarnsadopsjon. Dermed ser det mørkt ut for Anne og Tine. I hvert fall en stund til.NÅR LESTE DU sist et personlig intervju med Anne Holt? Eller et intervju i det hele tatt? Det er garantert lenge siden. Hun gidder rett og slett ikke. Kanskje det er derfor det har gått rykter om at Anne Holt er sur og innesluttet. - Det er liksom den offentlige meg. Sur og innesluttet. Men jeg vet at de som kjenner meg, kjenner en annen Anne Holt. En grunn til at hun ikke gir intervjuer, er at hun hater å lese om seg selv. Journalistene har da også nesten sluttet å ringe. Men da Tine var gravid i fjor, kom det på førstesida.- Jeg synes det er noe bedritent drit. Det samme med alt det som skjedde da vi giftet oss. Sånt er ikke noe moro, og Tine er ikke vant til sånne ting. Men jeg synes det har roet seg noe innmari. Det er veldig levelig nå.I sommer gjorde Anne Holt til og med et intervju, med det svenske damebladet Tara. - Jeg tror journalisten ble helt sjokkert over at jeg faktisk var ganske vennlig. Hun hadde vel forventet at jeg skulle være brysk og avvisende. - For å være ærlig, så forventet jeg ikke all verden, jeg heller.Anne Holt smiler mildt.- Det at jeg ikke gir intervjuer, betyr ikke at jeg er en uvennlig person. Jeg liker bare ikke å lese om meg sjøl på trykk. Jeg synes ikke det er noe moro. Men når jeg først stiller opp, så er jeg jo hyggelig. Noe annet ville være helt idiotisk. I JANUAR 2002 dukket plutselig Anne Holt opp i avisene igjen. Da Kristin Kirkemo Haukeland forklarte seg om vådeskuddet på Orderud gård, satt kriminalforfatteren som tilskuer på Åråsen. Hva gjorde hun der? spurte avisene. Skulle Anne Holt skrive bok om Orderud-saken? - Jeg ville bare kjenne litt på stemningen som var der, men det ble jo så mye oppstyr.- Boka di har en del paralleller til saken?- Dette er ingen lek med Orderud. Men saken har stilt en hel haug med prinsipielle problemstillinger.- Som du ser litt på i boka?- Mm, litt kanskje.Nå om dagen handler livet til Anne Holt om helt andre problemstillinger. Først og fremst om barn.- Veldig mange menn sier sånn: «Ååhh, lykken var å få barn. Jeg visste ikke hva kjærlighet var, jeg visste ikke hva livet var før jeg ble far.» Det er noe sprøyt. Jeg var lykkelig før jeg fikk barn, jeg, sier Anne.- Og det er helt på trynet å si sånt i forhold til folk som ikke har barn, sier Tine. - Den meldingen du sender ut, er at du har ikke oppfylt deg selv som menneske fordi du ikke har barn.Anne er enig.- Jeg var et usedvanlig lykkelig menneske før jeg fikk henne, og jeg kunne ha levd til min død uten barn, og vært et lykkelig menneske. Jeg vil ikke engang si at jeg er noe særlig lykkeligere nå.- Ting blir vel litt annerledes?- Man skifter fokus, man må ta ansvar. Og det er veldig deilig, synes jeg. Det er godt å ikke bare fokusere på seg selv, sier Anne.CAPE COD. Larvik. Sandefjord. Oslo. Og nå altså Villefranche. Anne og Tine har bodd mange forskjellige steder de siste åra. Men hvor skal Iohanne vokse opp?- Hun skal vokse opp i Oslo, på Lilleborg. Et sted hvor ikke alle ser helt like ut. Vi vil at hun skal vokse opp et sted hvor vi vet det finnes forskjellige typer familiekonstellasjoner. Forskjellige historier. Så hun ikke blir den eneste som er litt annerledes.Tine tar fram en pekebok fra vogna: «Tassen». - «Tassen» er bra. En klassiker innen pekebokverdenen.- Men nå skal dere se noe rart, sier Anne og tar boka.- Jeg er nemlig avbildet her. Anne peker på et bilde. - Ser dere at det er meg? Ser dere kua? Den er faen meg prikk lik meg. Jeg likner noe helt enormt på kyr, særlig den skotske typen. De hårete småfete, med sånn pannelugg. Skjønner du hva jeg mener? KUA ANNE HOLT forsøker å forklare dette nærmere.- I fjor var vi i Sverige, på treningstur med Hedda Gamblers (kvinnelig fotballag med forfattere og forlagsfolk). Vi var fem jenter, på en snurr kan du si, som gikk tur i en nydelig svensk eng. Det var en deilig midtsommernatt, og jeg dreiv og prata om disse kugreiene. Og der, langt pokkerivold ute på et jorde, sto det ni kyr. Så jeg satte meg ned og dro en kulokk.- Du dro en kulokk?- Ja, og det drar jeg ikke her. Men det var helt utrolig moro. De spratt opp, ni kuer, i en jævla galopp, vettu.- Kuene galopperte?- Jeps. Storrrrma mot meg. Kuer og meg, det er noe der, altså. Dere er litt enige? Det er ganske likt? spør Anne og peker på kua.- Helt likt.- Ja, men det er det, altså. Ja ja. Iohanne, skal vi leke Fido? Hun er så god på å være hund, skjønner du. Duppe-duppe. Er hun ikke søt?DET KRYR AV rikinger i Villefranche. I havna ligger en håndfull yachter og dupper i kveldssola. På restaurant L\'oursin Bleu, der vi sitter, spiller flygelet helt av seg selv. Og når Tine og Anne kommer trillende inn på gourmetrestauranten, ryddes det plass til vogna. Det er god stemning.- De er utrolig greie med småbarn her, forklarer Tine.- Ikke som i Norge. Noe av det siste vi opplevde før vi reiste, var å bli kastet ut fra en restaurant på Grünerløkka. Fordi vi hadde vogna med oss.- Hva skal hun ha som etternavn?- Hun heter Holt Kjær, uten bindestrek.- Men Iohanne, med I? - Det er faktisk en veldig søt historie. Vi var enige om at hun skulle hete Iohanne hvis det ble ei jente. Og så ville jeg gjerne skrive det med I, for min familie har skrevet det sånn tidligere. Tine syntes det var noe jævla fjolleri. Men så fikk vi et brev fra min grandtante på 90 år, som selv heter Johanne. Hun sa at min oldemor, hennes mor, hadde skrevet navnet med I. Min grandtante var så lei seg for at hun var blitt Johanne med J. Så hun mente at vårt barn burde hete Iohanne. Da smeltet Tine fullstendig. Hun så dette brevet, skrevet med skjelvende håndskrift. Da ble det Iohanne med I, og jeg tror hun er den eneste i Norge som heter det.KVELDEN ER LANG, og klokka mye. Iohanne har ennå ikke vist tegn til å ville legge seg. Vi har drukket Margeaux og sherry. Det mekaniske flygelet har begynt på de samme sangene igjen. Anne Holt smiler.- Det eneste som er et savn i det livet jeg lever nå, er at jeg ikke har flere drømmer. En rar følelse i grunn. Jeg har alltid hatt så mange drømmer. Nå håper jeg bare at jeg får beholde helsa, og at barnet mitt har det bra.Anne Holt tar en siste slurk av konjakken.- Jeg har jo oppnådd alt jeg vil ha her i verden. Den eneste ambisjonen jeg har nå, er å holde på dette livet.

    thomas.holst-hansen@dagbladet.no