Franske følelser

Det franske kjøkken regnes fremdeles som et av verdens beste. Ikke så vanskelig å skjønne etter et besøk på Brasserie Blanche.

-  DET BLIR KANSKJE litt i overkant?

Fredag rynket litt på nesa. Hos Brasserie Blanche er det fransk for alle penga. Fransk meny, franske viner, fransk øl - og fransk musikk. Det var det siste som fikk Fredag til å komme med den kritiske bemerkningen. Edith Piaf, Charles Trenet - eller var det Yves Montand? - og andre franske chanteurer og chanteuser hadde allerede gjort sitt for å skape illusjonen av at vi satt på Montmartre i stedet for i Hegdehaugsveien i Oslo. Men når en herremann med mye vibrato satte i gang med den franske nasjonalsangen «Marseillaisen» ble det noe voldsomt.

-  Absolutt i overkant. Som om de skulle spilt «Ja, vi elsker» som muzak på Bondeheimen.

FOR DE ALLER FLESTE av oss vekker ordene «det franske kjøkken» straks assosiasjoner til noe eksklusivt, forfinet og elegant. Sett et fransk navn på en rett, og den får øyeblikkelig et snev av klasse. Foie gras, cuisses de grenouille og escargots lyder unektelig flottere enn gåselever, froskelår og snegler. Utallige norske restauranter er også tydelig inspirert av franske mattradisjoner, men ser du nøyere etter er det ikke så mange som reindyrker det franske. Det gjøres på Brasserie Blanche - og bra er det.

-  Pot au feu og chocroute er tradisjonelle og populære retter du ikke finner så ofte her hjemme, sa Fredag og bestilte pot au feu (kr 180), ei gryte bestående av oksebryst og diverse rotfrukter.

Siden servitøren anbefalte chocroute (kr 185) på det varmeste, var det ikke vanskelig for Robinson å bestemme seg for en porsjon vingjæret kål, hjemmelagde pølser og bacon. Men før hovedrettene kom på bordet, ble det bestilt fransk løksuppe (kr 75) og grillet sjøkreps (dagens pris) til forrett.

-  Løksuppe er perfekt på en sur vinterdag som denne. Og dette er virkelig en av de bedre jeg kan huske å ha smakt. Passe salt, passe tykk og rikelig med brød i og ost på toppen. Nydelig, smattet Robinson.

Fredag var også storfornøyd med krepsene, som kom med hvitløk og sitron. «Dagens pris» viste seg å være like opp under 200 kroner. Men selv om krepsene kostet mer enn hovedrettene, mente Fredag at det var et godt kjøp.

-  Dette er poesi. De er ikke store, men de er mange. Og smaken av salt, friskt hav er uimotståelig. Kombinasjonen med hvitløk er også heldig. En klar vinner!

Fullt så begeistret var ikke Fredag over hovedretten sin.

-  Det er godt, misforstå meg ikke, men pot au feu kan gjøres mer spennende enn dette. Kanskje jeg har vært i Frankrike og smakt på originalen for mange ganger?

Robinson hadde også gode minner om chocroute fra ymse besøk i Frankrike. Overdådige porsjoner med gjæret kål, svinekjøtt, pølser og skinke. I motsetning til Fredag var Robinson fornøyd.

-  Hvis jeg skal være pirkete, kunne de vært mer sjenerøs med kålen. For den var nydelig -  i likhet med kjøttet og de hjemmelagde pølsene, konkluderte Robinson.

Til forrettene ble det valgt fransk øl av merket 1664, og til hovedrettene ei flaske Reméage fra Rhtnedalen (årgang 2001), en rød, passe kraftig vin som sto seg godt både til okse, svin og pølser.

MÅLTIDETS PUNKTUM, karamellisert brioche med sorbet og friske bær (kr 80) og crème cassonade (kr 65), en nær slektning av crème br{lée, ble en hyggelig erfaring. Det som måtte være av tvil ble nå feid til side.

-  Himmelske forretter, nydelige desserter. Selv om hovedretten min ikke var helt i toppsjiktet, er det ingen tvil om at helhetsinntrykket er bra, konkluderte Robinson.

Fredag nikket.

-  Prisnivået er ikke avskrekkende, servicen er både effektiv og diskré, innredningen er hyggelig, men musikken bør det gjøres noe med. De bør i hvert fall droppe Marseillaisen, nasjonalhymner egner seg dårlig som muzak.