Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Fredagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      5
    Annen juledag

VEL, VI KOM OSS GREIT gjennom velvillighetshelgen. Hvis jeg ser bort fra lunsjen på annen juledag. Jeg kommer ikke på opprinnelsen til annen juledag, men har det noe å gjøre med ønsket om å be dine kjære bli med utenfor, en om gangen, og slå dem i ansiktet? Uansett så var det min skyld, sa Richard, og han tok ikke akkurat feil, og jeg erkjente at jeg hadde kommet med en ufin provokasjon. Når vi er på besøk hos svigerforeldrene mine, føler jeg at barna forvandles til håndgranater. Sikringspinnen kan løsne når som helst, og så vil de eksplodere over hele eau-de-Nilen-sjeselongen eller sprenge et helt skap med Royal Worcester eggekokere. Rich og jeg styrter etter dem, snapper tak i pyntegjenstander som faller over ende, som utespillere i det sloknende lyset fra en skjebnesvanger cricketkamp. Kl. 12.03: I dag er det familien Shattocks årlige cocktailparty. Barbara har bestemt at jeg skal være nøttevakt; cashewnøtter, pistasienøtter, peanøtter for de større barna. Donalds penger er nye, han er innehaver av en sportsbutikk-kjede i Nord-England, men slik engelskmenn har for vane gjør alt han kan for å få pengene til å se gamle ut. Som å så mose på en nylagt plen. Guttene var de første i familien Shattock som gikk på offentlig skole, men de gikk på den beste. Idet jeg heller nøtter oppi familiens små krystallskylleboller, tenker jeg så heldig jeg er som er til nytte, mens en mer komplisert følelse griper tak i brystet mitt. Som halsbrann, bare at jeg ikke har spist ennå. Julen hos familien Shattock er vanskelig for meg: Her befinner jeg meg i en relativt fungerende families skjød mens minner fra min egen barndoms jul gir gjenklang gjennom kroppen. Jeg behøver bare å høre Harry Belafonte synge «Mary’s Boy Child» på Radio 2, og så er jeg der sammen med pappa, som sjangler rundt på kjøkkenet etter å ha vært på puben og prøver å komme til forsoning med mamma ved å gi henne en luftig blondenattkjole i feil størrelse eller en gullklokke som han hadde fått av en kompis på markedet. Faren min gjorde bestandig entré som en filmstjerne og sugde til seg all den luften som fantes i rommet. Julie og jeg satt bak sofaen og pustet lydløst og ba om at hun tilga ham denne gangen også, at hun tok ham tilbake, slik at vi kunne feire en slik jul som det var meningen at familier skulle feire, en slik jul som Richards familie feirer. Jeg tar noen nøtter med meg ut til den store L-formete stuen med de franske vinduene ut mot hagen. En strålende Donald griper meg i armen og presenterer meg for en av golfkompisene sine. Mannen er noen-og-seksti og har på seg sportsjakke og rød skjorte med et slips kun ubetydelig mindre skrikende enn prøvebildet. «Jerry, la meg få presentere svigerdatteren min Katharine. Katharine er karrierekvinne, skjønner du. Har beholdt navnet sitt. Veldig moderne.» Jerry strammer seg opp: «Reiser du mye i jobben, da, Katharine?» «Ja, jeg reiser ofte til Statene og …» «Så hvem passer på Richard når du er borte?» «Richard. Jeg skulle tro at Richard passer på Richard. Og barna. Og så har vi en praktikant som passer på barna og … Vel, det fungerer på et vis.» Jerry nikker fraværende som om jeg forteller ham nyheter om en minoisk akvedukt. «Å, så flott. Kjenner du Anita Roddic?» «Nei, jeg …» «Du må vel bøye deg for henne, må du ikke? Alt det håret. Svært frapperende for hennes alder. Og ikke et gram for mye. De slår seg ofte løs i den fasen av livet, ikke sant?» «Hvem?» «Italienerne.» «Jeg visste ikke at Anita Roddic var italiener …» «Å, jo da. Det bor en kvinne i gaten vår som ligner på Claudia Cardinale før hun henfalt til den pastaen med ostesaus. Hvilket nivå var det Donald sa at du var på?» «Jeg er fondsmegler, plasserer på en måte penger på vegne av pensjonsfond og selskaper i …» «Jeg har bestandig sagt at det ikke kan gå særlig galt med ‘Bradford and Bingley’. Trettidagers kundekonto med øyeblikkelig tilgang.» «Det høres bra ut.» «Jeg går ut fra at sånne som dere vil vi skal gå over til den forbannete Euroen, hm?» «Nei …» «Før du vet ordet av det, Katharine, vil Gordon Brown ha oss til å gå på puben med lomma full av tyske mark. Hvorfor vant vi egentlig krigen? Kan du svare meg på det?» Det er et punkt i løpet av slike samtaler at personen du er ellers i året, hiver etter luft gjennom lagene av gavepapir og flermettet fett, og til slutt springer ut av brystet til John Hurts som et utenomjordisk vesen. «Innføringen av Euro, Jerry, vil faktisk være avhengig av hvor store budsjettunderskuddene er,» sier jeg høyere enn jeg mener, «av fremskritt i tilbudsøkonomireformer og tilstanden til kapitalbudsjettet. Den globale økonomien blir uansett styrt av Alan Greenspan og den amerikanske Sentralbanken, så vårt fokus bør virkelig rettes mot USA snarere enn Europa.» Jerry steiler og rygger inn i porselensskapet som klirrer som dombjeller. «Vel, det har vært storartet å snakke med deg. Richard er en heldig kar, hva? Barbara, jeg sier at Richard har gjort det bra. Katharine kunne vært med i Countdown, hun har et så godt hode på skuldrene sine og et slikt nydelig ansikt.» Jeg griper et vannglass med en mellomgod sherry, slipper meg selv ut gjennom de franske vinduene og ramler takknemlig ut i den bitende luften i hagen. Setter meg på steinrøysa. Kom an, Kate, hvorfor satte du på plass den godhjertete gamle gutten der inne akkurat nå? For å vise meg. For å vise ham at jeg ikke var en hvilken som helst blondine i kardigan og skjørt. Han mente ikke noe vondt med det. Hvordan skal vel stakkars Jerry kunne vite hvilken type kvinne jeg er, hvilken merkelig ny skapning jeg er? I London, i Edwin Morgan Forster, tror de at jeg avviker fra normen siden jeg lever et liv utenfor kontoret. Her oppe tror folk at jeg er en avviker fordi jeg har en jobb i stedet for et liv. I går fortalte jeg Barbara at Emily elsket brokkoli. Jeg aner ikke om det er sant. Hos EMF later jeg imidlertid som om jeg leser Lex-spalten i Financial Times hver dag før jeg går på jobb, selv om jeg, hvis jeg faktisk gjorde det, ikke ville kunne snappe til meg de tretten minuttene på bussen sammen med Emily, testet stavingen hennes, pratet, holdt henne i hånden. Dobbeltagenter lyver for å tjene til livets opphold. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.