Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Fredagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 15.23: Gruppelederne begynner å strømme inn til strategimøte i kontoret til Rod Task. Øyelokkene mine lukker seg som hos en dukke. Det eneste som holder meg våken, er tanken på at Jack Abelhammer vil gå til sak på grunn av seksuell trakassering. Amerikanere er besatt av «upassende oppførsel». Fremdeles ingen e-post fra ham. Håper at han vil anse min som sjarmerende, britisk eksentrisitet og vil fordufte like fort som dagslyset. Jeg er hensunket i marerittanker og legger ikke merke til at Celia Harmsworth gjør entré. Personalsjefen strekker ut en knokkelfinger og plasserer den på det stedet der Ben satte tennene sine i dag morges. Føles minst som om det var for tre mannsaldre siden. «Noe på halsen din, Katharine?» «Å, det, ja. Babyen min bet meg.» Et par menn ved bordet begynner å fnise nedi mineralvannet. Celia gir fra seg det iskalde gliset som den onde dronningen gjør når hun gir eplet til Snøhvit. Unnskylder meg og styrter på dametoalettet med Candy i hælene. Lyset er grusomt her inne, men speilet avslører det som ser ut til å være et kjærlighetsbitt som en tenåringsvampyr har laget halvveis nedpå halsen min. Prøver brunkrem. Ingen vits. Prøver pudder. Pokker. Bittet ser hissig og rasende ut, som utsikten over vulkanen Etna fra et fly. Candy kommer inn og veiver med Touche Eclat-dekkrem og begynner å smøre den på halsen min. «Hei, har Langsomme Richard laget sugemerke på deg? Så flott, vennen.» «Nei, det er det babyen min som har gjort. Min kjære ektemann sov gjennom alt sammen. Men jeg bet nesten ham for å vekke ham.» Tilbake på kontoret til Task gjør mine mannlige kolleger det de liker aller best: De har møte. Hvis dette blir et veldig bra møte, hvis de trekker det ut lenge nok, kan de ha et annet møte i morgen, som belønning. Hvis de er heldige, kan mangelen på utvikling i Møte nr. 1 behandles på nytt i Møte nr. 3, 4 og 5. Da jeg begynte som aspirant i City, antok jeg at man gikk i møter for å ta beslutninger; det tok meg et par uker å finne ut at møter var oppvisningsarenaer, Square Mile-motstykket til de gorillascenene du ser i naturprogrammene på tv. Enkelte dager når jeg betrakter mennene som beveger seg rundt i posisjoner, kan jeg høre sengekanthviskingen til David Attenborough som kommenterer slåingen på brystet og plukkingen av lus: «Og her, i selveste hjertet av den urbane jungelen, ser vi Charlie Baines, en ung ape fra USA-avdelingen, idet han nærmer seg den arrete gruppelederen Rod Task. Legg merke til posituren til Charlie, måten han indikerer underdanigheten sin på, mens han er på desperat jakt etter bifall fra sin overordnede …» De fleste kvinner jeg kjenner her, har svært liten toleranse for denne type knep. Av åpenbare grunner går vi glipp av penisviftingen som foregår ved fellespissoarene, og det er ikke særlig appellerende å oppsøke en eller annen drone med flass i en vinbar etter jobb. Ærlig talt, hvem har overskudd til det? Som de snille, flittige skolejentene vi var, tror vi fremdeles at hvis vi gjør vårt beste og gjør det vi skal i tide, så vil a) dyden få sin egen belønning og b) vi kan være hjemme til sju. Vel, den får ikke det. Og vi kan ikke det. En svak vibrasjon fra telefonen i jakkelommen min sier at jeg har fått en tekstmelding. Jeg trykker Les. Den er fra Candy.

    Spm: Hvor mange menn skal til for å skru i en lyspære? Svar: 1. Han bare holder den & venter på at verden skal rotere rundt ham.
Latterfnyset mitt tiltrekker seg fiendtlige blikk fra samtlige rundt bordet, bortsett fra Candy, som later som om hun noterer heftig ned det Charlie Baines har foreslått om noe han kaller organisert forbedring. Gjennomgangen av de månedlige rapportene varer og varer. Jeg er i ferd med å tape kampen mot bevisstløsheten igjen da jeg plutselig legger merke til at Rods pc fortsatt har juleskjermspareren sin på. Det er en snømann som forsvinner gradvis i en snøstorm. Jeg tenker at det må være fredelig å bli begravd i snø, så deilig å gli inn i snøens kalde, alminnelige intethet. Tenker på Kaptein Oates på Sydpolen: «Jeg skal bare ut en tur og blir kanskje borte en stund.» «Du har jo nettopp kommet tilbake igjen, Katie,» glefser Rod og peker Mont Blanc-pennen sin mot meg som en kastepil. Skjønner at jeg må ha tenkt høyt som en forrykt kvinne som vandrer gatelangs ikledd søppelsekker, mens hun kommer med løpende kommentarer om sin paranoide, indre verden. «Beklager, Rod, det er Kaptein Oates jeg siterer.» Et helt rom fullt av fondsmeglere fester simultant øynene på meg. Ved den motsatte enden av bordet, i slikkeavstand til Rod, strutter min assistent Guys fullblodsnesebor fornøyd ved første anstrøk av ydmykelse. «Du husker Kaptein Oates,» sier jeg for å hjelpe sjefen min, «han som var med på Scott-ekspedisjonen til Sydpolen og gikk ut av teltet sitt til den visse død.» «Jævla typisk engelskmann,» snøfter Rod. «Meningsløs selvoppofrelse. Hva er det de kaller det, Katie, ære?» Alle ser på meg nå, lurer på hvordan jeg skal komme meg ut av denne. Kom an! Kate til hjernen, Kate til hjernen, hører du meg? «Sydpolekspedisjonen er faktisk ingen dårlig ledelsesmodell, Rod. Hva om vi anvender den på det dårligste fondet? Det som tapper oss for ressurser? Kanskje det dårligste fondet bør ta en tur ut i snøen.» Ved forslaget om kostnadsbesparing får øynene til Rod et klebrig, plirende glimt. «Hm. Ikke dumt, Katie, ikke dumt. Se på det, gutter.» Øyne vrir seg vekk. Det var nære på. Kl. 19.23: Karrer meg hjem og møter fornærmet Paula. En fornærmet praktikant kan oppstå like plutselig som tåke på havet og kan bli dobbelt så lumsk. Jeg ser at dette er en fæl utgave, fordi hun faktisk rydder på kjøkkenet. Det jeg egentlig har lyst til, er å slenge meg på sofaen med et glass vin og finne ut om noen av personene i Østkantfolk, som jeg ikke har sett på siden juni, fremdeles er i live. Det er så lenge siden at hele dynastier kan ha falt sammen i Albert Square, og Phil Mitchell kan ha klekket ut minst to nye kjærlighetsbarn sammen med ekskonene til sin avdøde bror. I stedet må jeg manøvrere meg med ekstrem forsiktighet gjennom dagens hendelser. Jeg roser det næringsrike innholdet i Emilys matboks, jeg lover å skaffe navnelapper i morgen og sier at det ikke er noe problem (som om det var det); så prøver jeg meg på et vulgært, kulturelt spyttslikkeri ved å nevne at en såpestjerne nettopp har fått barn og er smurt ut over sju hele sider i Paulas nye Hello!-nummer. To graviditeter har ødelagt korttidsminnet mitt, men har gitt meg sære, momentane erindringer om navnene på samtlige kjendisbabyer som finnes. Det å vite navnene på barna til, for eksempel, Demi Moore og Bruce Willis (Rumer, Scout, Tallulah) og Pierce Brosnan (Dylan, som Zeta-Jones/Michael Douglas’ første og Pamela Andersens andre rekrutt også heter), er ikke til noen umiddelbar, profesjonell nytte, men det har lettet trykket mellom Paula og meg under flere kritiske omstendigheter. «Dylan ser ut til å være et veldig populært navn nå,» bemerker Paula. «Ja,» sier jeg, «men tenk på den lille jenta til Woody Allen og Mia Farrow. Hun fikk navnet Dylan og endte opp med å ville skifte navn.» Paula nikker: «Og det andre barnet fikk også et idiotisk navn, gjorde det ikke?» «Satchel!» «Jaaaa, dét var det.» Paula ler og jeg ler med: Stjernenes grenseløse dumskap er en av livets store, demokratiske gleder. Idet jeg ser at fornærmelsen letter, utfordrer jeg skjebnen og spør Paula om hun har klart å skaffe en Teletubbykake. «Jeg kan ikke huske på alt!» sier hun og stryker på dør med et sus av den usynlige, svarte kappen sin. Mens entrédøren fremdeles gjaller oppdager jeg kilden til fornærmelsen der den ligger på kjøkkenbordet. Evening Standard har en sak om hvor mye praktikanter i London tjener og de ufattelige frynsegodene de har – rådyr bil, privat helsekontroll, helsestudiomedlemskap, bruk av jetfly, bruk av hest. Hest? Trodde vi var greie som lar Paula bruke bilen min mens jeg tar bussen. Uansett hva som skjer, kommer jeg ikke til å la meg presse til å gi henne høyere lønn. Vi befinner oss helt på grensen allerede. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.