Frem fra glemselen

Trebarnsmoren Kristín A. Sandberg (35) har skrevet ei bok forlaget mener handler om 80-tallet. Men der tok de feil.

EGENTLIG SKULLE VI TREFFE HENNE grytidlig tirsdag morgen i huset i skogen et sted ute i Hobøl. Men så ringte hun og sa at hun måtte til Oslo for å hente «resten av barna». Hun sa det sånn, «resten av barna». Omsider kommer hun trillende inn i kafeen med sju måneder gamle Angela, 20 minutter for sein. De neste fem minuttene forklarer hun hvorfor hun ikke kom når hun skulle. Det er noe om barn og at kjæresten hadde tatt nøkkelen til Asconaen med seg til Moss og at ... Mobilen ringer. - Jeg skal ikke ta den, sier hun og roter i ei overfylt veske, slår den av. - Sånn, sier hun blidt. «AVALON» HETER BOKA, som ytre sett handler om det å vokse opp i Ski på 80-tallet. Den gang vi hadde digitalklokker som pep og vi vasket håret med grønn eplesjampo. Den gang de fleste av oss fingret med Rubiks kube og noen av oss fiklet med 25-kilos mobiltelefoner som kostet 30 000. På kjøkkenet fjertet brusmaskinene, mens far og mor forsøkte å redde ekteskapet ved å bygge kjellerstue eller kjøpe vannseng med bølgedemper. Vi som var unge uniformerte oss i kelnerdresser med skulderputer, jentene gikk i stretchbukser, og merkene het Lacoste, Ball og Poco Loco. - Og så hadde vi brun skinnsekk over venstre skulder, sier Kristín A. Sandberg. - Det var bestemte regler for hvordan alt skulle være, og klassemafiaen passet på at ingen brøt dem. - Håret! En dag var det ei jente som hadde spenne bare på den ene siden. Det ble kraftig påtalt. Hvor i himmelens navn hadde hun det fra? Spenner skulle man ha på begge sider, og de skulle være smale og flate, røde eller blå, sier hun. Angela begynner å gi sterk lyd fra seg. - Alt var pedagogisk: «Nå skal vi ha gruppearbeid, dere.» Hele tida var preget av slike festlige, spenstige, inkluderende alle-forslag. Alle skulle gjøre alt sammen. Og alle var like bra og alt var like fint. Det var de gode intensjoners tid. Og det var fint. Det burde vi hatt mer av nå. I dag er det om å gjøre å rape lengst. ÅTTITALLET ER BARE en rammefortelling, forklarer hun. For boka handler om mye mer og går over flere generasjoner. Den begynner med et sitat av Aksel Sandemose: «En skal vokte seg for understrømmer. En kan bli villført av understrømmer og tro det var det rette liv, og det kan fortsette inntil du en morgen finner ditt eget lik på stranden.» - Understrømmer, gjentar hun. Hun har lagt Angela til puppen. - Det er akkurat det. I hvilken grad er du i stand til å bryte med de valg og føringer som er lagt for deg? - Eh, si det ... - Vår kultur er så ensporet, så endimensjonal. De samme løsningene tilbys alle. Bare vi får billigere flesk, sprit og barnehageplass, er vi lykkelige. Vårt samfunn har frambrakt naivistiske, infantile, endimensjonale ... Hun stanser opp, biter seg i underleppa, leter forgjeves etter flere karakteristikker. - ... mennesker. Som ikke ønsker å bli særlig eldre enn 31 år. Det synes jeg er synd. Fordi jeg er så glad at jeg er over 31 år. - Hva skjer når man runder 31 år? - Da blir man voksen. Man er ungdom til man er 31 år. Etter det kan man snakke om hvordan det var å være ungdom. - Og hva innebærer det å bli voksen? - Å ta ansvar. Når noe er borte, er det jeg som skal finne det igjen. Jeg kan ikke lenger skylde på noen eller be andre gjøre det. Nå berører vi et annet tema som boka tar opp. Oppgjøret med det «sosialdemokratiske jernteppet». - De skal tilfredsstille alle absolutt hele tida. Det er noe respektløst i det å tenke at VI hele tida er i stand til å lese andres behov. Det fratar den oss enkeltes ansvar. Hvis det store VI skal ordne alt, får vi et samfunn av passive øyentjenere. - Øyentjenere? - Det er slike som bare oppfører seg bra når du ser på dem. Snur du ryggen til, kjører de det forteste de kan til Svinesund og kjøper flesk, sier hun og rister av latter. FOR FEM ÅR SIDEN KJØPTE KRISTÍN A. Sandberg hytte i Hobøl med skog bak og jorde foran, som hun siden omgjorde til et hus, og det er der hun nå bor med sine tre barn Claude, Kezia og Angela på henholdsvis ti år, sju år og sju måneder. - Fram til ni er jeg tilgjengelig for kommentarer, tissing og vanning. Etter det er tida mi. Boka har jeg skrevet fra ni til halv ett nesten hver kveld i tre år. - Blir du ikke sliten etter en lang dag med jobb og barn? - Jeg vil heller si: jeg blir sliten når jeg ikke får gjort noe som bare er mitt. Klokka ni går jeg inn på rommet. Inn i teksten. Og teksten har jeg skapt selv og jeg skjønner alt. Og det er mye overskudd å hente i ting man forstår til bunns.TV ser hun selvsagt aldri på. - Nei, TV kan man ikke begynne med. Det går så vanvittig mye tid bort, og etterpå sitter jeg med en følelse av å være snytt. Men så sier de «straks kommer ...». Og det er liksom da det skal skje. I neste program, i neste episode, sier hun og lysner opp. - Det er akkurat dette jeg mener med understrømmer: Hvem bestemmer hva du skal bruke tida di til? - Understrømmene sier: «Se på TV»? - Understrømmene sier at «straks kommer noe som du MÅ se, fordi ellers er du ikke med». Vi er veldig opptatt av hva vi spiser, at miljøet er røykfritt og at dopapiret er økologisk nedbrytbart. Men hva vi skal bruke tida til, er det ikke så farlig med. Kjør på. NÅR HUN IKKE SKRIVER på sine bøker, skriver Sandberg gjerne kronikker sammen med kjæresten Trond K.O. Kristoffersen. Han er filosof, far til Angela, og har leilighet og lærerjobb i Moss. De har skrevet flere kronikker i Dagbladet som dreier seg rundt ungdom, oppvekst, slike ting. - Hvorfor? Jeg skriver fordi jeg har et ustoppelig meddelelsesbehov. Nei, det er troen på at jeg har et ansvar for å meddele meg: «Dette har jeg tenkt.» Det handler om et aktivt demokrati. Og den som ikke har deltatt, kan ikke sitte og være sur når Carl I. Hagen blir statsminister. - Mens du som har deltatt? - Jeg har rett til å bli sur. Fordi jeg har sagt hva jeg synes. - VAR DET FORLAGET som ville markedsføre boka som en 80-tallsroman? - Njaaa, sier hun og drar på det. - Det var ikke sånn at jeg hadde noe bedre forslag. Hvordan skal man selge ei bok om erkjennelsesbehov gjennom flere generasjoner? - Kanskje som en 80-tallsroman? - Ja, la oss like gjerne kalle den det. Det er ikke ljug, det heller. - Er du i gang med noe nytt? - Ja, jeg skal fortsette med disse understrømmene. Det er noen ting jeg er glad for. At jeg kan kjøre bil, at jeg kan lese og at jeg kan være voksen i mitt eget liv. For meg betyr det at jeg må gjøre noe som bringer verden videre. Vi må ville noe mer enn å ha det hyggelig på bussen. Skjønner du hva jeg mener? - Jeg tror det. - Hvis du en gang sitter på aldershjemmet og mumler noe om at «alla dessa dagar som kom och gick ... inte visste jag att det var livet». Da er du tatt av understrømmene, da. Og det er dypt tragisk. hallgeir.opedal@dagbladet.no