Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Fremmed svane

Maiko Nishino (24) er den første asiatiske ballerinaen som danser «Svanesjøen» i Norge. I ballettverden står raseskillene fremdeles fjellstøtt.

-  BEKLAGER. VI ANSETTER ikke japanere.

Denne beskjeden har Maiko Nishino fått mange ganger. På auditioner i Frankrike. Tyskland. Danmark. Alle sa det samme: De elsket dansen hennes. Anerkjente hennes åpenbare talent. Men så var det dette med rase.

Har du noen gang sett en svart ballerina? Eller en asiatisk svane i «Svanesjøen»? Nå har du sjansen. Maiko har fått alle ballettdanserinners drømmerolle: Odette i «Svanesjøen». Hun blir den første asiatiske svanen på en norsk scene.

-  «Svanesjøen» er en drøm. Nesten som en Disney-film. Odette er ikke menneskelig. Hun er halvt svane, noe som gjør hele balletten nesten magisk.

Hun takker sin høye far for at hun får danse. Han ga henne lange bein. Dansegleden fikk hun av moren.

-  Da jeg var ni år, tok mamma meg med på ballett for første gang. The Royal Ballet turnerte med «Romeo og Julie» i Japan, og kom til min hjemby Osaka. Åh, det gjorde så dypt inntrykk, sier Maiko og legger hånda over hjertet.

-  Jeg klarte ikke å sette meg ned på setet, men sto og måpte hele forestillingen. Tårene rant nedover ansiktet mitt. Da Julie døde på slutten, stakk dolken inn i magen, det var så sterkt. Hun spilte ordløst, men jeg følte hun snakket til meg.

DERFOR SITTER HUN nå i kantina til Nasjonalballetten og prøver å få plass til strutteskjørtet på den lille pinnestolen. I ti år har hun ikke gjort så mye annet enn å danse. Beina hennes er strukket og bøyd, slik at de alltid peker ut i en perfekt førsteposisjon når hun går. Det meste av den vevre kroppen er muskler. Før lunsj har hun allerede danset i fire timer.

-  Jeg har ofret mye, men angrer ikke.

-  Hva har du savnet?

-  Noen ganger skulle jeg ønske jeg var normal. At jeg hadde en litt villere ungdomstid. Kanskje det hadde vært kult å jobbe i butikk eller noe sånt. Men jeg angrer ikke. Jeg kunne aldri hatt dansen som en hobby.

MAIKOS LILLE KROPP har nesten oppdrift når hun går. Inne i dansestudioet strekker svanen armene i været, som vinger, mens ryggmusklene spenner seg og avslører hvor anstrengende bevegelsene er. Hvis du var i tvil: rollen er en av de mest krevende som finnes. For å komme hit, har hun betalt med smerte, smerte og mer smerte.

-  Har du vondt noen steder nå?

-  No.

Hun rister på hodet og ser likegyldig ut.

-  I dag har jeg ikke så veldig vondt. Takket være fysioterapeuten.

SOM FJORTENÅRING GA HUN en beskjed til sine foreldre: Hun ville flytte til Europa for å danse. Det var her de beste skolene var. Faren holdt på å gå ut av sitt gode skinn. Hun kunne jo ikke språket. Kjente ingen. Og hun måtte huske, unge dame, at hun bare var 14 år.

-  Det hjalp ikke. Han kunne se i øynene mine at jeg mente det. Jeg har alltid vært veldig ansvarsbevisst og fullført alt jeg har bestemt meg for. De ga seg til slutt og lot meg dra.

I Sveits kommuniserte hun med fingrer og kroppsspråk. Da hun flyttet til England, forsto hun mer. Prestisjetunge Royal Ballet School i London tar inn de beste danserne, men er ikke kjent for å dulle med elevene.

-  I perioder gråt jeg nesten hver dag etter klassen.

Det var særlig en lærerinne Maiko husker. Katia Zvelivilova fra Tsjekkia. Hun krevde perfeksjon.

-  En dag trakk hun meg til side og sa at jeg hadde noe spesielt. Men siden jeg var japaner, måtte jeg jobbe dobbelt så hardt som de andre.

Så da gjorde hun det. Maiko og lærerinnen fortsatte leksjonene når de andre gikk hjem. Etter åtte timer med dansing, gikk de igjennom hele programmet en gang til.

-  En ting er å være fysisk utslitt. Men det mentale presset, konkurransen, er nesten hardere. Alle vil være best. Folk snakker bak ryggen på hverandre.

Noen mente hun var for ung for den ettertraktede rollen i «Svanesjøen». Maiko er med sine 24 år en svært ung svane. Ingrid Lorentzen, som Maiko deler rollen med, fikk den ikke før hun var over 30.

-  Alle vil ha den rollen. Da er det alltid noen som snakker. Det er tøft. Men jeg er også tøff. Jeg har indre kontroll, bestemmer meg for noe og kjører på, sier Maiko, og slår knyttneven framfor seg som for å vise med hvilken kraft hun skyter seg fram i livet.

-  DEN BESTE FØLELSEN, det er når forestillingen er over og man kjenner at man har gitt alt til publikum. Selv da jeg var 12 år og spilte kanin, fikk jeg den følelsen.

I dag er det hennes dag. Når applausen fyller salen etter forestillingen, tenker hun at det har vært verdt det.

-  Det vi gjør er ikke normalt, vet du. Dansere har spesielle behov. Jeg må strekke og tøye. Meditere. Ta hensyn til kroppen min. Noen ganger føler jeg meg veldig selvsentrert, men Nicolai forstår kunstnere. Han får meg til å le.

Norske Nicolai er lydmannen i Maikos liv. De møttes under en turné, der hun var stjernen og han skrudde lyd. Nå er de forlovet og vurderer å oppdra barn i Norge. Hun har til og med lært seg bitte litt norsk.

-  Jeg er så trygg med Nicolai. Jeg vil være sammen med ham resten av livet.

-  Så du blir i Norge?

-  Dette er mitt andre hjem. Jeg tror det vil være fint å oppdra barn her. Bortsett fra skolesystemet deres. Det er jeg ikke imponert over.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media