Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Frihetens frukt

Frihet er en frukt som helst bør nytes varm.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I LUFTEGÅRDEN mellom fengselsbygningene på Robben Island vokser det et epletre. Det strekker seg mot himmelen som alle andre trær, uvitende om sin plassering midt i et av det forrige århundrets mest betydningsfulle steder. Treet bærer små, grønngule epler som langsomt modner i den friske, nestenkjølige havbrisen som kommer inn fra Atlanterhavet og klatrer over fengselsmurene. Eplene bare henger der inntil de faller ned på bakken. Heldigvis er det ikke lenger noen der til å plukke dem.

I 18 år (av totalt 27 år i fangenskap) var den forblåste øya utenfor Cape Town det tvungne hjemmet til Nelson Mandela, Govan Mbeki, Walter Sisulu og en rekke andre av de viktigste lederne i ANC og PAC. Det var ment som et fengsel, og det var det vitterlig også, men det ble noe mer. Stedet der ideen bak det nye Sør-Afrika tok form. Innimellom tvangsarbeid og andre av apartheidstatens ydmykelser hadde Mandela, Mbeki og Sisulu rikelig med tid til å diskutere hva de skulle gjøre når og hvis de kom ut og fikk overta makten i Sør-Afrika. Hvordan de kunne hevne seg på den uretten som hadde blitt øvd mot dem og deres, ved nettopp å ikke hevne seg og gjenta uretten.

MENS MANDELA og de andre satt i fengsel var det hemmelig hva øya rett utenfor Cape Town ble brukt til. Mindre enn én av ti tusen av byens innbyggere hadde satt fot på Robben Island. Etter apartheids fall har det å reise i «Mandelas fotspor» blitt en massebevegelse. Turen til Robben Island er nå en obligatorisk pilegrimsferd både for sørafrikanere og for rike, hvite mennesker som kommer for å feriere i landet. På et par timers tur får vi runden rundt øya, vi får se fangevokterboliger, kirkegården, den gamle leprakolonien og fuglereservatet. Så går turen til steintaket, der fangene måtte sitte i sola og slå på gulhvit sandstein til øynene verket og lungene var fulle av støv. Til slutt bærer ferden til fengselet, der vi får se på cellene, og blir fortalt den dramatiske historien om skyld og tilgivelse, om mirakelet som skjedde nettopp her. De siste minuttene er satt av til at folk skal kunne ta bilde av seg selv utenfor cellen til Mandela. Slik blir det gjerne litt knuffing av. Jeg sniker meg unna og ut i luftegården, og stiller meg i skyggen under epletreet.

BILDENE AV MANDELA i retten i 1962 viser en velfødd mann i sin beste alder, med et slikt triumferende og trassig uttrykk i ansiktet som folk har når de ikke helt vet hva de er på vei til, men bare vet at de må utstråle selvtillit og tro på seier. På vei ut av fengsel i 1990 viser bildene en sliten mann, lykkelig over å være fri og over å ha seiret gjennom utholdenhet. Men han er gammel. Alle åra imellom er som borte, visket ut av livet hans.

Inntil nylig fantes det ingen bilder av Mandela mellom 1964 og 1990. Så, ved åpningen av noen gamle fengselsarkiver, dukket det opp et bilde, tatt i 1979. Bildet viser Mandela på Robben Island, stående med en spade. Det står ikke noe sted i arkivet at det er ham, på baksiden har noen skrevet, med blyant, på afrikaans, «En fange i hagen.» Det er ikke bare et av de få bildene fra fangenskapet, det er også det eneste bildet jeg har sett av ham hvor jeg ikke har inntrykk av at han gløder og stråler. Han er en fange som ikke vet om han noensinne vil slippe fri.

DEN BITTE LILLE HAGEN til fangene var deres eneste lille tilflukt, det eneste stedet der de ikke var fullstendig underlagt myndighetenes kontroll. I selvbiografien The Long Walk to Freedom skriver Mandela om myndighetenes mange forsøk å bryte dem ned, gjennom meningsløst arbeid, superstrenge rutiner, og en forferdelig diett: «Autoritetene likte å si at vi fikk en balansert diett. Og visselig var den balansert - mellom det uappetittlige og det uspiselige.» Boka ble skrevet på nattetid, i all hemmelighet, og manuskriptet ble gjemt i et lite hulrom i muren, godt skjult av den lille hagen og epletreet.

Det kan ikke være tilfeldig at han gjemte det akkurat der: Epletreet var den eneste «normale» tingen på Robben Island, det bar sine frukter og vokste mot himmelen mens de rundt ble gamle i fangenskap.

JEG STÅR UTE I LUFTEGÅRDEN og lurer på om det går an å forestille seg hvordan det er å miste 27 år av sitt liv. Jeg blir distrahert når jeg legger merke til et eple på bakken ved siden av meg. Jeg forsikrer meg om at ingen ser meg. Så bøyer jeg meg ned og plukker opp eplet. Stikker det i lomma. Og på veien til Cape Town sitter jeg med en sitrende følelse, vissheten om at jeg har et av Nelson Mandelas epler i lomma.

Trygt tilbake på land setter jeg meg til og spiser eplet. Det er friskt og godt. Men det er mer enn bare godt. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har fortjent det eller ikke, men i timene etterpå strever jeg med en helt uutholdelig mageknipe. Og når den har gitt seg, ser jeg en slags logikk, moral, eller kanskje til og med en slags poesi i det. For mens man sier at hevn er en rett som helst bør serveres kald, er frihet en frukt som helst bør nytes rett fra treet.

Kylling med stekte epler og rosmarin

Nelson Mandelas yndlingsmat er kylling - er det noe rart alle liker ham?

Dette er en frisk og god måte å tilberede kylling på. I Sør-Afrika er det ofte vanlig å tilsette en del ekstra sødme, også i saltmat, men jeg synes det kan bli litt mye. Men hvis du ønsker, kan du ha litt brunt sukker i marinaden.

Her lager jeg en grønnsakrett av epler, samtidig som jeg baker to halve epler i kyllingfettet ved siden av kyllingen. Det blir to ulike smaker, særlig hvis du bruker forskjellige eplesorter.

Nok til 4

1 hel kylling, delt i 2

1 ss epleeddik

1/2 dl eplemost eller hvitvin

2 ss finhakket rosmarin

salt

4 ss smør, romtemperert

2 epler, delt i 2

200 gram sellerirot, finhakket

2-3 epler, grovhakket

1-2 ts konsentrert kyllingbuljong

eventuelt 50 gram finhakket, sprøstek bacon

Forvarm ovnen til 200 grader.

Ha de halve kyllingene i en ildfast form. Hell over epleeddik, eplemost, halvparten av rosmarinen og salt. La stå så lenge du har tid til - fra noen minutter til et døgn. Snu et par ganger underveis (lar du den marinere mer enn en times tid, la den stå i kjøleskapet).

Gni kyllingen med halvparten av smøret og stek i en langpanne i ovnen, først 15 minutter med snitt-siden opp, deretter 30 minutter med skinnsiden opp. Når det er 20 minutter igjen, ha i de halve eplene. Gni dem rundt i langpanna for å suge til seg fett og kraft, og stek dem ved siden av kyllingene. Sjekk at kylling og epler ikke blir brent.

Imens, stek selleri i resten av smøret i ei stekepanne i 3 minutter. Ha i eplene, resten av rosmarinen, buljong og eventuelt bacon og stek til eplene begynner å bli myke, men fortsatt har litt motstand i seg.

Eplekake

Dette er en enkel eplekake som får maks ut av den rene eplesmaken. Hvis du lager den med vanlige, gode, men kjedelige Golden Delicious-epler, blir den søt og fin. Bruker du ulike, norske epleslangepler, får du en mye mer spennende kake. Hvis de fleste eplene er søte og melete, kan du blande i litt grønne Granny Smith-epler for å få litt syrlighet.

Server med pisket krem eller iskrem.

1,5 til 2 kg epler, skrelt og kjernen fjernet

2 ts grovmalt kanel

1 ss honning

250g smør, i romtemperatur

200 gram brunt sukker

2 egg

2 dl melk

500 gram mel

2 ts bakepulver

1 liten klype nellik

Forvarm ovnen til 175 grader. Smør en stor ildfast form.

Skjær eplene i mindre biter. Stek halvparten av eplene og kanelen i 1 spiseskje smør i honning i 10 minutter. Dekk den andre halvdelen av eplene med plast så de ikke blir brune (det mest effektive for å hindre bruning er å drysse over askorbinsyre - C-vitamin).

Pisk sammen sukker og smør til det er en lys og luftig blanding. Pisk inn eggene, ett av gangen. Bland inn melk, litt av gangen, deretter mel og bakepulver, også det litt av gangen. Bland inn eplene, både de kokte og de rå.

Ha blandingen i den ildfaste formen. La overflaten være temmelig ujevn. Bak i 1 time og 20 minutter. Test om den er ferdig ved å stikke inn en tannstikker eller gaffel. Hvis den kommer ut uten rester av deig, er den ferdig.